Vi går daglig i bresjen for samarbeid og samordning av tilbud til barn og unge

«Vi er mektig imponert over innsatsen helsesykepleierne gjør», skriver Camilla Stoltenberg i et innlegg i Sykepleien. Dette utsagnet kommer som svar på de kritiske og konkrete spørsmålene vi – gjennom Norsk Sykepleierforbunds (NSFs) høringssvar – har stilt til deler av Stoltenbergutvalgets rapport. Det skal mer enn ros til for å imponere meg når barnas egen skolehelsetjeneste står på spill.

Innlegget understreker behovet for flerfaglig samarbeid, som om det er noe NSF ikke anerkjenner. Helsesykepleiere går daglig i bresjen for samarbeid og samordning av tilbud til barn og unge. Helsesykepleierne har bidratt sterkt til at hele 12 av anbefalingene i de nye retningslinjene for skolehelsetjenesten omhandler samhandling med skolen.

Reagerer kraftig

Det NSF har reagert aller kraftigst på er at utvalget foreslår:

• At det faglige og administrative ledelsesansvaret for hele skolehelsetjenesten bør overføres til skoleledelsen.
• Å fjerne bestemmelsene om plikt til å ha en skolehelsetjeneste regulert i Helse- og omsorgstjenesteloven og i Forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjon- og skolehelsetjenesten.

Ikke deltatt i diskusjonen

Det er oppsiktsvekkende at utvalget velger å uttale seg om plassering og organisering av skolehelsetjenesten uten at fagpersoner med erfaring fra, og forståelse for, feltet har vært med i diskusjonen.

Utvalget mener det vil bli bedre tverrfaglig samhandling hvis hver rektor får råderett over skolehelsetjenesten. Skolehelsetjenesten samhandler tett med resten av helsetjenestene for barn og unge. Hvorfor skal rektor være den rette til å koordinere helsetilbudet til barn og unge, og ønsker virkelig rektorene dette tilleggsansvaret? Helsesykepleiernes spådom er at den viktige samhandlingen mellom helsestasjon, fastleger og spesialisthelsetjenesten med dette vil minimeres.

Et urimelig forslag

Når det gjelder forslaget om å fjerne kravet til å ha en skolehelsetjeneste, føler jeg meg relativt trygg på at dette ikke har bred nok støtte hos barn, unge, politikere og befolkningen for øvrig til at det blir en realitet. Blir vi invitert til en dialog, bidrar vi gjerne med kunnskap om skolehelsetjenestens rolle og funksjon for barn og unge i dag, og hvorfor forslaget faller på sin egen urimelighet.

Camilla Stoltenberg unngår å kommentere et sitat fra rapporten som NSF har reagert på og etterspurt referanser på. I beskrivelsen av flerfaglig innsats rangeres nemlig bidragsyterne i skolen på følgende måte: «Den relevante faglige kompetansen til sosialpedagogiske rådgivere, barne- og ungdomsarbeidere og ufaglærte assistenter er trolig ganske lav. Den relevante kompetansen til helsesykepleiere og ansatte med sosialfaglige utdanninger er trolig større. Den tyngste relevante kompetansen ligger hos psykologer, enten i PPT eller knyttet til den kommunale helse- og omsorgstjenesten».

Ros uten innhold

Dette avsnittet kan fort leses som at utvalget ikke er særlig imponert over innsatsen som gjøres i den helsefremmende og forebyggende tjenesten for barn og unge i dag. Helsesykepleiere har «trolig» noe å komme med. Det kan rett og slett virke som utvalget mener at helsesykepleiere bør byttes ut med aktører med spisskompetanse innen behandling, og da særlig innen psykisk helse. Hvordan vil dette bidra til at gutter presterer bedre på skolen? Utvalget har jo selv vist til at Norge er i verdenstoppen når det gjelder diagnoser som ADHD allerede, for å nevne en aktuell diagnose.

Ros uten innhold, eller med en skjult agenda funker dårlig på barn og helsesykepleiere. Vi som er tett på barn og unge vil kjempe for at også fremtidens gutter – og jenter – skal ha en lett tilgjengelig tjeneste på skolen, og som jobber etter helsefremmende og forebyggende prinsipper. Helse er et helhetlig begrep som handler om langt mer enn psykisk sykdom. Det må også skolehelsetjenesten avspeile.