Stoltenberg-utvalget vil fjerne plikten til å ha skolehelsetjeneste

Helsesykepleier Randi Elisabeth Olsen har seksualundervisning for tiende klasse i Tromsø
UKLART OM SKOLEHELSETJENESTEN: Stoltenbergutvalgets NOU-rapport har sådd usikkerhet om skolehelsetjenestens fremtid, Her er det helsesykepleier Elisabeth Olsen som har seksualundervisning for tiendeklassinger i Tromsø.

– Et svært bekymringsfullt forslag som vil svekke barn og unges rett til en helsefremmende og forebyggende helsetjeneste i skolen, mener NSF.

Et utvalg ledet av direktør ved Folkehelseinstituttet Camilla Stoltenberg har sett på hvorfor kjønnsforskjeller i skolen oppstår, med særlig blikk på hvorfor gutter presterer gjennomsnittlig lavere på karakterskalaen enn jenter.

I februar kom utvalget med forslag til hva som kan bidra til å motvirke slike forskjeller, i NOU 2019:3 «Nye sjanser – bedre læring, kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og utdanningsløp». Høringsfristen gikk ut 3. mai, og Norsk Sykepleierforbund er blant dem som har avgitt uttalelser, i tett samarbeid med Landsgruppen av helsesykepleiere.

Vil utrede om plikten kan oppheves

NOU-rapporten foreslår blant annet at faglig og administrativ ledelse av skolehelsetjenesten skal legges til skoleledelsen, og at det bør innføres krav i kommuneloven om flerfaglig samarbeid i selve kommuneloven for å «sikre systemrettet arbeid med det psykososiale miljøet i alle barnehager og skoler, og støtte til det enkelte barns læring og utvikling».

Et slikt krav mener utvalget bør kombineres med å oppheve detaljerte bestemmelser i særlovgivningen om bestemte oppgaver, funksjoner og tjenester i de ulike kommunale sektorene.

Blant annet forslår utvalget at det bør utredes nærmere om plikten til å ha en skolehelsetjeneste kan oppheves.

– En stor endring

Det har fått Norsk Sykepleierforbund til å reagere kraftig. Forbundet er sterkt kritisk til både at faglig og administrativ ledelse av skolehelsetjenesten skal legges til skoleledelsen, og at plikten til å ha skolehelsetjeneste fjernes.

«Det mener vi er et svært bekymringsfullt forslag. En slik endring vil svekke barn og ungdoms rett til en helsefremmende og forebyggende helsetjeneste i skolen, noe vi ikke kan tro har vært utvalgets intensjon», skriver NSF i høringssvaret.

– Dette virker som en stor endring og omstrukturering av hele organiseringen. Endringen vil kunne gjøre det mer tilfeldig om barn og unge får en helsetjeneste tilgjengelig på skolen eller ikke. Det som ikke er lovpålagt, vil ofte ikke prioriteres av kommunene, sier Kristin Sofie Waldum-Grevbo, leder av NSFs Landsgruppe av helsesykepleiere.

Hun synes også det er uklart om utvalget mener at det er den enkelte skole, eller kommune/fylke som skal bestemme om man vil ha en skolehelsetjeneste.

– Jeg savner også en nærmere redegjørelse av hva som ikke fungerer med dagens ordning med skolehelsetjenesten, sier hun.

Et ressursspørsmål

Leder av utvalget, Camilla Stoltenberg, er på utenlandsreise, men skriver til Sykepleien på e-post at hensikten har vært å styrke barn og unges reelle tilbud gjennom å innføre krav i kommuneloven om flerfaglig samarbeid, og gi kommunene større handlefrihet til å bruke de totale tilgjengelige ressursene.

– Det flere begrunnelser for dette forslaget. Grunnbemanningen i relevante stillinger i eller tilknyttet barnehagen og skolen er svært lav, og selv med en opptrappingsplan over lang tid er det lite realistisk at det vil bli vesentlig mer ressurser i dette arbeidet. Etter utvalgets vurdering er det derfor nødvendig å utnytte ressursene som finnes utenfor barnehagen og skolen i relevante kommunale tjenester, skriver hun og fortsetter:

– Barnehager og skoler er også arenaer der alle barn er samlet og oppholder seg over lengst tid, og de er dermed best posisjonert av de kommunale velferdstjenestene til å oppdage behov og iverksette tiltak tidlig.

Camilla Stoltenberg
IKKE ENIG: – Utvalget er ikke enig i at forslaget innebærer en svekkelse av rettighetene til helsetjenester for barn og unge, sier utvalgsleder Camilla Stoltenberg.

Vil ha nedre grense for kvalitet

– Hvordan man kan sikre seg at det ikke blir en svekkelse av tilbudet når man fjerner plikten til skolehelsetjeneste? 

– Utvalget er ikke enig i at forslaget innebærer en svekkelse av rettighetene til helsetjenester for barn og unge. Rapporten skisserer rammene for en regulering av krav til flerfaglig samarbeid i kommuneloven, men dette må utredes nærmere og mer detaljert. Det bør vurderes å innføre en nedre grense for kvalitet og en oppfølgingsplikt for kommuner som faller under grensen, for eksempel knyttet til indikatorer for psykisk helse blant barn og unge i kommunen, kartlegginger av barns utvikling før skolealder eller lignende.

– Ettersom forslaget innebærer en betydelig utvidelse av kommunenes organisatoriske handlingsrom, bør en eventuell innføring følges av et forskningsprogram om effektene av ulike organisatoriske og innholdsmessige modeller for flerfaglig samarbeid, skriver Stoltenberg.

Rangerer kompetansen

På side 201 i NOU-rapporten gjør utvalget en gradering av kompetansen til de ulike aktørene i det flerfaglige samarbeidet, som får det til å koke i topplokket hos helsesykepleierlederen:

«Den relevante faglige kompetansen til sosialpedagogiske rådgivere, barne- og ungdomsarbeidere og ufaglærte assistenter er trolig ganske lav. Den relevante kompetansen til helsesykepleiere og ansatte med sosialfaglige utdanninger er trolig større. Den tyngste relevante kompetansen ligger hos psykologer, enten i PPT eller knyttet til den kommunale helse- og omsorgstjenesten», skriver utvalget som ikke har hatt en eneste helsesykepleier med i arbeidet. Derimot har det vært professorer innen både psykologi, pedagogikk og økonomi med.

Kristin Sofie Waldum, helsesøster,  leder for faggruppen for helsesøstre
FREKT: – Det er noe av det frekkeste jeg har sett, sier leder av Landsgruppe av helsesykepleiere, Kristin-Sofie Waldum-Grevbo, om graderingen av de ulike yrkesgruppene som jobber med barn og unge.

– Som et gufs fra fortiden

– Det er noe av det frekkeste jeg har sett, sier Waldum-Grevbo om graderingen.

– Det viser en manglende respekt for faggrupper som har en annen, men kompletterende kompetanse. Hva baserer de denne rangeringen på? Det er som et gufs fra fortiden!

Helsesykepleier-lederen peker på at det ikke alltid er den høyeste akademiske kompetansen som er den mest virksomme. Dessuten synes hun det virker som de bare ser den psykiske delen av helse. Helsesykepleiere er spesialutdannet i å se både den psykiske, fysiske, seksuelle og sosiale helsen i en helhet. Så kan de heller henvise videre til de ulike spesialitetene der det er nødvendig med tyngre kompetanse.

– Hvis man mener at psykologer har den tyngste relevante kompetansen for å jobbe med helsa til barn og unge, virker det som det legges til grunn at det er haugevis med barn og unge som har behandlingstrengende psykiske lidelser. Jeg frykter at man da vil sette enda flere diagnoser. Stort sett handler barn og unges utfordringer om normale og naturlige reaksjoner på det livet bringer på godt og vondt. Skolehelsetjenesten kontaktes også om de gode tingene i livet, som forelskelse og positive følelser. Livet er heldigvis mer en psykisk uhelse for de fleste, sier hun.

Svarer ikke på hva rangeringen bygger på

Sykepleien spør Camilla Stoltenberg hvordan utvalget utførte graderingen av kompetanse, og hvorfor det er den akademiske kompetansen som teller mest, og da innenfor psykisk helse.  Vi spurte også om ikke en slik gradering er uheldig hvis man ønsker å bygge opp et flerfaglig samarbeid basert på likeverd og respekt for ulik, kompletterende kompetanse.

Stoltenberg svarer ikke direkte på noen av spørsmålene, men skriver dette:

– Utvalget landet på å gi kommunene større frihet til å prioritere sammensetningen av det flerfaglige samarbeidet. Det er vanskelig for staten gjennom et regelverk å avgjøre hvilken kompetanse som er mest egnet til å inngå i et flerfaglig samarbeid, samtidig som det ikke er en urimelig antakelse at det er forskjell på kompetansen til en ufaglært assistent eller barne- og ungdomsarbeider på den ene siden og en psykolog på den andre siden.

Hun peker videre på at heller ikke dagens reguleringer i særlovgivningen er heldekkende for de faggruppene som faktisk arbeider i skolen eller i de ulike tjenestene rundt skolen med barn og unges psykososiale miljø.

– En ulempe med strengere reguleringer i særlovgivningen er dermed at bestemmelsene ikke vil dekke alle relevante faggrupper som bør inngå i et flerfaglig samarbeid. Utvalget konkluderte derfor med at kommunene bør få større muligheter til å prioritere faggrupper med den kompetansen de mener er best for å løse oppgavene, og utnytte sine økonomiske ressurser til det beste for alle barn og unge.

Ansvarsplassering

Selv om særlovgivningen allerede pålegger kommunale tjenester flerfaglig samarbeid, påpeker Stoltenberg at den sier lite om hvilke vilkår som utløser plikten til samarbeid, innhold og omfang av samarbeidet og hvem som har ledelsesansvaret.

– Reelt flerfaglig samarbeid krever, etter utvalgets mening, tydeligere plassering av ledelsesansvaret, ettersom det i mange sammenhenger er nødvendig å treffe bindende beslutninger som avveier kryssende interesser og hensyn. Det er i tillegg avgjørende at ledelsesansvaret for det flerfaglige samarbeidet plasseres på kommunalt nivå og ikke på den enkelte kommunale tjeneste eller sektor.

– Hvordan kan skoleledere med pedagogisk bakgrunn være faglige ledere for helsetjenesten?

– Kommunene bør ha større frihet til å organisere det flerfaglige samarbeid, under visse forutsetninger. For det første må et krav om flerfaglig samarbeid i kommuneloven legge til grunn at samarbeidet skal være forankret i den enkelte barnehage og skole. For det andre at kommunene må plassere ledelsesansvaret for det flerfaglige samarbeidet et entydig sted i sin organisasjon, svarer Stoltenberg på e-post.