Psykisk syke skal ikke isoleres i fengsler

Vi kan ikke ha det slik at Norge har en praksis overfor psykisk syke som er i strid med grunnleggende menneskerettigheter og norsk lov, og der dette til stadighet påpekes av FNs torturkomité og Sivilombudsmannen. Isolasjon er ikke behandling av psykisk sykdom og må opphøre straks.

Det er dokumentert hinsides all tvil at isolasjon er helseskadelig. Spesielt utsatt er barn, gravide kvinner og psykisk syke, men alle mennesker risikerer helseskader. FNs spesialrapportør om tortur, Juan Méndez, mener at isolasjon over 15 dager bør forbys, med henvisning til forskning på isolasjonens skadevirkninger.

Varige skader kan oppstå etter få dager. Skadene kan komme raskt, og faren øker for hver dag som går. Sivilombudsmannen frykter at det er isolasjonen i seg selv som i mange tilfeller er årsaken til psykisk sykdom blant innsatte.

Vi vet etter hvert mye om forholdene isolerte lever under, takket være imponerende gravejournalistikk fra NRK Brennpunkt og Bergens Tidende [for abonnenter], og ikke minst fra Sykepleiens omfattende temaserie #isolert.

LES:  Fengselet i fengselet

Fratatt friheten

Sivilombudsmannen fikk for noen år siden en egen forebyggingsenhet mot tortur og umenneskelig og nedverdigende behandling. Den undersøker forholdene der mennesker er fratatt friheten. En gjennomlesing av enhetens siste årsrapport dokumenterer urovekkende forhold i barnevernet, i fengsler og på sykehus.

Siste år har enheten særlig fokusert på tre områder:

• isolasjon av psykisk syke i fengsler
• bruk av elektrosjokkbehandling (ECT) begrunnet i nødrett
• bruk av såkalt skjerming i psykiatrien

Isolasjon er farlig

Det er godt kjent at svært mange fanger har psykiske lidelser. En norsk undersøkelse (V. Cramer) har vist at 42 prosent av domfelte har en angstlidelse, 12 prosent er suicidale og 4 prosent er psykotiske. Norge ligger samtidig skyhøyt på statistikken over selvmord i fengsler.

Ved isolasjon fratas mennesker meningsfull kontakt med andre. «Bruken av isolasjon er et inngripende tvangstiltak, og personer med psykiske lidelser, vil være særlig sårbare for umenneskelig eller nedverdigende behandling når de er helt utelukket fra fellesskap», skriver Sivilombudsmannen.

Men isolasjon av personer med psykiske lidelser i Norge er et stort og vedvarende problem, til tross for hard kritikk av soningsforholdene, også fra FNs torturkomité. Mange pendler også mellom korte opphold i psykisk helsevern og isolasjon uten behandlingstilbud.

Helsepersonell vet at akutt suicidale pasienter skal innlegges i sykehus, og ikke plasseres på glattcelle. De skal få medisinsk behandling, både samtaler og eventuelt medikamenter.

LES:  – Ingen tror at isolat er bra for helsen

Umenneskelige forhold

Men i fengsler uten nødvendige ressurser kan løsningen bli den stikk motsatte av god behandling. Som Bergens Tidende har dokumentert, kan de selvmordsforebyggende tiltakene være redusert til å isolere fangen i en glattcelle. Deretter sjekker man den syke, det vil si fangen, jevnlig. Loggføring viser at dette «tilsynet» kan være redusert til å åpne luken inn til cellen én gang i timen for å se om fangen puster eller viser andre tegn til liv.

I tillegg skal det gjøres et tilsyn av helsepersonell en gang i døgnet, men mange steder er det sjelden at det foregår lengre samtaler. Fortvilte ansatte i fengslene beskriver slike forhold som umenneskelige. At denne formen for «behandling» har noe for seg annet enn fysisk å forhindre at fangen får tak i et redskap som kan brukes til å skade seg selv med, er mer enn tvilsomt.

Sivilombudsmannen er bekymret for at selvmordsfaren øker, både på kort og lang sikt – når selvmordstruede personer frarøves kontakt med andre. I tillegg kommer det faktum at vi snakker om mennesker som på grunn av sine psykiske lidelser i utgangspunktet isolerer seg, eller som ikke er i stand til normal sosial omgang.

Elektrosjokk begrunnet i nødrett

Forebyggingsenheten har også studert bruken av elektrokonvulsiv behandling, også kalt elektrosjokk. Behandlingen, som utføres i narkose, kan være effektiv ved alvorlige psykiske tilstander, men kan også påvirke kognitive funksjoner. Disse kan også påvirkes på grunn av de lidelsene som behandlingen retter seg mot.

Hvor stort problem dette er i praksis, i forhold til lidelsenes alvorlighetsgrad, er omdiskutert blant fagfolk. Uansett regnes behandlingen som så inngripende at den er forbudt uten samtykke.

Myndighetene har likevel åpnet for at behandlingen kan skje etter såkalte nødrettsbestemmelser i straffeloven, dersom pasientens liv og helse er i fare. Både FN og Europarådet har stilt spørsmål ved lovligheten av denne praksisen, og Helsedirektoratet har uttalt at behandlingen kun kan skje uten samtykke når dette er det eneste behandlingsalternativet.

Sivilombudsmannen har dokumentert at ECT begrunnet i nødrett gjerne skjer sammen med andre tvangstiltak og at grunnlaget for tvangshandlingene kan være dårlig dokumentert. Samtykke kan være innhentet fra pårørende på pasientens vegne, noe som ikke er lov.

Det er vanlig å gi flere elektrosjokk etter hverandre i løpet av noe tid for at behandlingen skal ha best mulig effekt. Sivilombudsmannen peker imidlertid på at behandlingsperioden i noen tilfeller har strukket seg over så lang tid at det er vanskelig å se for seg at de nødrettsvurderingene som gjaldt da behandlingen startet, var til stede hele tiden.

Skjerming i psykiatrien

Norge er et av få land som benytter såkalt skjerming som behandling i psykiatrien. Da holdes pasientene atskilt fra andre personer, men ikke fra behandlingspersonalet. Pasienten skal ikke være innelåst, til forskjell fra ved isolasjon.

Sivilombudsmannen fant at skjermingen til dels har vært omfattende, at den ofte var dårlig dokumentert, at terskelen var lav og at begrunnelsen kunne være så ullen som «blamering» overfor medpasienter. Ved en institusjon var hele 30 prosent av sengene i skjermede enheter, noe som kan gjøre terskelen lavere for å ta i bruk skjerming hvis avdelingen er full.

Skjermingsenhetene fremsto ofte som isolasjonspregede, med dårlig tilgang til utearealer og med «nedstrippede» lokaler. Skjermingen ble gjennomført forskjellig og til dels mye lenger enn hva som er lovlig. I hvilken grad skjermingen skjedde av hensyn til pasienten selv, eller av hensyn til andre pasienter, var til dels uklart.

Ansvarspulverisering

Ansvaret for å følge opp isolerte i fengsler og psykisk syke som utsettes for skjerming og elektrosjokk begrunnet i nødrett, er delt mellom justis- og helsemyndighetene. I Forebyggingsenhetens årsrapport fremgår det at jussen både er uklar og ufullstendig, eller at den brukes feil.

Det er grunn til å stille spørsmål ved om ansvarspulverisering er en av flere årsaker til at de sterkt kritikkverdige forholdene for mennesker som er fratatt friheten sin, får fortsette i årevis. Helsedirektoratet har anbefalt at bruken av ECT på nødrett skal vurderes av det regjeringsoppnevnte Tvangslovutvalget, som skal legge frem sin innstilling i september. Kanskje er det et skritt i riktig retning.

Uansett er det på høy tid at statsministeren tar et snarlig og samlende grep på vegne av regjeringen for å få slutt på forhold som kan krenke enkeltindivider og gjøre dem sykere, og som dessuten setter Norges rykte som en humanitær nasjon i vanry.

Denne kronikken er en versjon av en leder i tidsskriftet Journalen og en kronikk i Bergens Tidende.