I årevis har vi hørt det samme budskapet: Norge mangler sykepleiere. Kommunene konkurrerer om de samme hodene, bemanningskrisen beskrives som uunngåelig, og svaret blir ofte flere studieplasser og mer rekruttering.

Men etter å ha arbeidet tett med over 30 kommuner gjennom kurs og utviklingsarbeid sitter vi igjen med en annen erfaring: Problemet er ikke først og fremst mangel på sykepleiere. Problemet er hvordan vi bruker dem.

Sykepleiere bruker tid på oppgaver andre kan gjøre

Mange sykepleiere i kommunehelsetjenesten bruker en stor del av arbeidstiden på oppgaver som ikke krever sykepleiefaglig kompetanse. Det svekker ikke bare kvaliteten i oppgaveløsningen, men også sykepleiernes mulighet til å oppleve faglig mestring og bruke den kompetansen de er utdannet for. Over tid gjør det kommunehelsetjenesten mindre attraktiv for en yrkesgruppe kommunene er helt avhengige av.

Derfor handler spørsmålet ikke bare om hvor mange sykepleiere vi har, men hvordan sykepleierkompetansen organiseres. I mange kommuner er behovet for sykepleierkompetanse spredt på tvers av avdelinger og tjenestesteder. Da er det ofte mer hensiktsmessig å organisere sykepleiere i team som arbeider på tvers av turnus og enheter, slik at kompetansen brukes der behovet faktisk er størst.

Kommuner kartlegger oppgaver og organiserer kompetanse bedre

Når oppgavene kartlegges, endrer bildet seg. Kommunene går gjennom hvilke oppgaver som faktisk må utføres av en sykepleier og hvilke som kan løses av andre faggrupper. Da ser de ofte at listen over oppgaver som krever sykepleierkompetanse, er kortere enn mange tror. Når disse oppgavene samles, blir det også tydelig at behovet ofte ikke fyller en hel sykepleierrolle innenfor én avdeling eller én tradisjonell turnus. Nettopp derfor må kompetansen organiseres annerledes.

I dag bruker sykepleiere mye tid på praktiske pleieoppgaver, logistikk, koordinering og rutiner som andre ansatte kan utføre like godt. Dette er ikke kritikk av ansatte eller tjenester. Det er et systemproblem. Tjenestene er organisert slik at sykepleiere blir en del av den daglige oppgaveløsningen, også når oppgavene ikke krever deres særlige kompetanse. Konsekvensen er at den mest avanserte kliniske kompetansen i tjenesten ofte brukes feil.

Kommuner organiserer sykepleiere i team og styrker fagmiljøet

Da oppstår det også en opplevelse av sykepleiermangel. Når sykepleiere bindes opp i oppgaver andre kan gjøre, blir det for få igjen til kliniske vurderinger, legemiddeloppfølging, prosedyrer, veiledning og oppfølging av pasienter med sammensatte behov. Problemet fremstår som mangel på sykepleiere, men er ofte mangel på god oppgavedeling og hensiktsmessig organisering.

Kommuner som organiserer sykepleiere i team på tvers, oppnår ofte mindre sårbarhet, bedre bruk av kompetanse og sterkere fagmiljøer. Samtidig får sykepleierne en arbeidshverdag der de i større grad får brukt fagkunnskapen sin. Det er viktig både for kvaliteten i tjenestene og for å gjøre kommunehelsetjenesten mer attraktiv.

Norge kommer til å trenge mange dyktige sykepleiere i årene som kommer. Men før vi konkluderer med at problemet først og fremst er mangel på sykepleiere, bør vi stille et mer grunnleggende spørsmål: Bruker vi egentlig sykepleierkompetansen riktig?

Erfaringene fra kommunene vi har arbeidet med, tyder ofte på at svaret er nei. Det er ikke sikkert vi først og fremst mangler sykepleiere. Det kan hende vi først og fremst mangler vilje til å organisere tjenestene annerledes.