To kolleger går stille gjennom korridoren på et sykehjem. De har nettopp hatt et morgenstell hos en beboer som ofte er urolig og motvillig. Men denne morgenen var alt annerledes: ro, samarbeid og en følelse av flyt. De ser på hverandre og spør: 

Hva var det som gjorde at dette gikk så bra?

Slik starter ofte de viktigste faglige samtalene i små øyeblikk der praksis og erfaring møtes.

Refleksjonen er det første som forsvinner

I en sektor preget av høyt tempo og komplekse situasjoner, er refleksjon ofte det første som forsvinner. Likevel er det akkurat her nøkkelen til bedre demensomsorg ligger. Når ansatte stopper opp og undersøker hvorfor noe faktisk fungerte, blir det mulig å se både beboeren og egen praksis på nye måter.

Mange av detaljene som førte til det gode stellet denne morgenen, var kanskje ubevisste: tempoet i hendene, måten de møtte beboeren på, en rolig stemme, et blikk som signaliserte trygghet. Kanskje justerte de seg etter hverandre uten å si et ord. Først når slike erfaringer får plass i refleksjon, blir den tause kunnskapen synlig og dermed mulig å gjenta.

Demens er ikke én ting

En seiglivet forestilling i praksisfeltet er at «demens er demens». Men demens er ikke én sykdom, men en samlebetegnelse for ulike tilstander som rammer mennesker forskjellig. 

Alzheimer gir typisk tidlig hukommelsessvikt. Frontotemporal demens påvirker ofte språk, initiativ og sosial forståelse. Lewy body-demens kan gi synshallusinasjoner og store variasjoner i funksjon fra dag til dag. Vaskulær demens gir andre utfordringer igjen.

Når vi møter alle beboere med samme tilnærming, øker risikoen for misforståelser, uro og situasjoner som tolkes som «motstand». God omsorg krever derfor at vi stiller mer presise spørsmål: 

Hvilke symptomer ser jeg? Hvordan påvirker miljøet personen? Hvordan kan kommunikasjon, krav og tempo tilpasses akkurat denne beboeren?

Å se disse nyansene er ikke flaks. Det er fag.

Refleksjon må inn i systemet

Mennesker med demens speiler ofte omgivelsene sine. Stress hos ansatte skaper stress hos beboeren. Rolige, tydelige og forutsigbare pleiere kan derimot bidra til å regulere uro og skape trygghet. Dette handler ikke bare om teknikk, men om profesjonalitet: bevissthet om eget kroppsspråk, tonefall og tilstedeværelse.

Når ansatte deler en felles forståelse av sykdom og symptomer, blir også helsehjelpen mer målrettet og både beboere og ansatte opplever større mestring.

Sykepleier og æresmedlem i Norsk Sykepleierforbund Marie Aakre har sagt: «Vi lærer ikke av erfaring. Vi lærer av refleksjon over erfaring.»

Det er et sitat som burde stå på veggen i enhver helseinstitusjon.

Jeg har selv erfart at strukturerte fagmøter i refleksjon som verdifull på tidligere arbeidsplass. VIPS-praksismodellen gir et system som gjør dette mulig: å se personen bak diagnosen, forstå individuelle behov, bruke kunnskap systematisk og legge til rette for et miljø som støtter personsentrert omsorg.

Når refleksjon blir en del av driften og ikke en ekstraoppgave, øker kvaliteten.

Tilbake i korridoren

De to ansatte som undret seg over det gode stellet, opplevde et glimt av hva faglighet kombinert med refleksjon kan skape. Når slike erfaringer løftes frem og deles, styrker det både omsorgen, arbeidsmiljøet og tryggheten i hverdagen.

I refleksjonen ligger utviklingen for fagfolk og for menneskene de er der for.