Debatten om sykefravær, psykisk helse og arbeidsbelastning handler altfor ofte om enkeltmenneskers «robusthet». Tåler vi mindre enn før? Har terskelen for å bli syk blitt for lav? Disse spørsmålene kan virke nærliggende, men de leder oss bort fra det egentlige problemet.

For dette handler ikke først og fremst om individet. Det handler om hvordan vi har rigget samfunnet vårt. Og beskrivelsene treffer brutalt presist.

Arbeidslivet utmatter mennesker

Vi har skapt et arbeidsliv, et tempo og et forventningsnivå som forutsetter at mennesker fungerer som maskiner – stabile, tilgjengelige, effektive og alltid på. Men biologien vår er fortsatt den samme. Kroppen tåler ikke konstant press, søvnmangel, stress og mangel på reell restitusjon, uansett hvor mange motivasjonsforedrag og «stå i det»-kurs vi tilbyr.

Som sykepleierstudent ser jeg dette tett på:

• Pasienter som ikke egentlig er syke – men utslitte.
• Kollegaer som holder ut litt til – helt til de ikke gjør det.
• Studenter som presses mellom økonomi, praksis, prestasjonskrav og liv.

Og som lokalpolitiker ser jeg hvordan disse strukturelle rammene forsterkes: stramme budsjetter, effektiviseringskrav, færre hender, høyere tempo og større ansvar per ansatt. Resultatet er ikke bare høyere sykefravær. Det er dårligere tjenester, mer gjennomtrekk og mindre bærekraftige løsninger.

Dette er ikke et moralsk problem. Det er et systemproblem.

Samfunnet overser menneskelige grenser

Når vi diskuterer sykefravær, må vi våge å løfte blikket. Vi må snakke om:

• hvordan vi organiserer arbeid
• hvordan vi planlegger byer og transport
• hvordan vi legger til rette for familieliv
• hvordan vi verdsetter hvile, restitusjon og menneskelige grenser

For spørsmålet er ikke hvorfor folk tåler så lite. Spørsmålet er hvorfor vi forventer at de skal tåle så mye.

Vi har gradvis bygget bort grensene mellom arbeid og fritid, mellom tilgjengelighet og privatliv, mellom prestasjon og restitusjon. Resultatet er et samfunn med konstant høygir der stadig flere presses langt forbi det som er biologisk bærekraftig.

Når dette individualiseres, og forklares med «manglende robusthet», gjør vi to alvorlige feil: Vi overser de strukturelle årsakene og vi legger ansvar og skyld på dem som allerede bærer en for tung byrde.

Vi må kreve mindre av samfunnet

Vi trenger et samfunn som er mulig å leve i – ikke bare overleve i.

Det betyr ikke lavere ambisjoner. Det betyr smartere organisering, bedre rammer, større forståelse for menneskelig biologi og mer respekt for behovet for hvile og balanse.

Hvis vi virkelig vil ta sykefravær, psykisk helse, rekruttering og bærekraft i helse- og omsorgssektoren på alvor, må vi slutte å spørre hvordan mennesker kan tåle mer – og begynne å spørre hvordan samfunnet kan kreve mindre.

For vi er ikke blitt skjøre.

Vi er blitt utslitte av strukturer som ikke er menneskevennlige.