Nasjonens motstandsevne til å stå imot alt fra lokale kriser til krig hviler på helseberedskap, egenberedskap og en sterk folkehelse. 

Det er ingen umiddelbar fare for krig, men med dagens sikkerhetspolitiske utfordringer er denne motstandsevnen viktig. Sykepleiere har en viktig rolle i å ivareta den.

Nyhetene fokuserer på de fysiske traumene hos både sivile og militære i krig, men som Ukraina erfarer, innebærer krig økte helseutfordringer både fysisk og psykisk. Noen pasienter vil også ha sammensatte helseutfordringer som vil kreve mye av helsetjenesten og helsetilbudet. Likevel kan vi redusere konsekvensene av krigens negative helsepåvirking.

Krig og krise vil presse helsetjenesten til tøffe prioriteringer

Uansett hvor god helseberedskap man planlegger, vil de helsemessige konsekvensene av krise og krig være omfattende. Dagens helsetilbud vil bli rammet av ressursmangel og begrensninger. For å ta ett viktig eksempel: Etterfylling av medisiner vil fort bli vanskeligere. Som helsedirektør Cathrine Lofthus har sagt om krig: – Vi vil få krevende prioriteringer. 

Det skal ikke mye fantasi til å tenke seg at slike prioriteringer vil gå ut over elektive ortopediske- og øyeinngrep. Sykepleiere på ortopediske- og øyeavdelinger vil måtte håndtere et økt antall av akutte ortopediske- eller øye pasienter. Alternativt må de jobbe med andre pasientgrupper. Et annet eksempel på nødvendig prioritering er bruk av sykepleiere andre steder enn der de jobber til vanlig. Dette kan illustreres gjennom en militærøvelse i 2024 hvor Helse Vest og Helse Nord benyttet helsepersonell fra Helse Vest i Finnmark. For å kunne behandle et stort antall pasienter vil det være nødvendig med fleksibilitet og prioritering av ressurser.

I en slik situasjon må vi også forberede oss på oppgaveglidning. Det er ikke sikkert man kan ha én intensivsykepleier per respiratorpasient. Kanskje må en intensivsykepleier ha ansvar for flere respiratorpasienter og heller ha sykepleiere på hver pasient. Uansett om vi øker antallet intensivsykepleiere som utdannes, ansettes og beholdes i fredstid, vil det kanskje ikke være nok i krigstid. Da må vi gjøre best mulig for flest mulig, og det vil gjelde flere helsefaglige områder.

Egenberedskap og kompetanse styrker helsetjenestens kapasitet

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har gitt ut egenberedskapsråd, og helsemessig starter det med at en får dekket basalbehov som vann, mat og varme. Vi må også ha førstehjelpsutstyr for å håndtere akutte hendelser, og de som har sykdommer, må ha nok medisiner liggende til å greie seg en stund uten etterfylling.

Like viktig som førstehjelpsutstyr, er kompetanse til å bruke det. Grunnleggende førstehjelpskompetanse burde alle ha, og det gjelder også sykepleiere. Man kan være veldig god på avansert hjerte-lunge-redning uten å være trygg på hvordan man stanser blødninger eller forebygger hypotermi når varmeanlegget slutter å virke. 

Et annet viktig kompetanseområde er mentale mestringsteknikker. Ferdigheter som regulerer stress og sikrer bedre søvn vil alle ha nytte av, men det gjelder spesielt i yrkesgrupper som står i krevende situasjoner. Sykepleiere er en slik gruppe. Som Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse, nylig påpekte: «Jo flere enkle helseproblemer vi da klarer å løse selv eller i vårt eget nettverk, jo mindre belastning blir det på helsetjenesten.»

God folkehelse øker samfunnets tåleevne i krise og krig

Den samme argumentasjonen kan en også bruke opp mot folkehelsen. Jo bedre folkehelse, desto mer påkjenning vil befolkningen kunne tåle før de får helseplager som vi som jobber med helse må håndtere. Tiltak som vaksinasjonsprogrammene, tilgang på selvhjelpsferdigheter for stressmestring og fysisk aktivitet fører til bedre folkehelse og dermed redusert trykk på helsesektoren. 

Er du eksempelvis helsesykepleier eller psykiatrisk sykepleier kan du derfor gjøre en forskjell for forsvarsevnen, for helseberedskap bygges ikke bare av sykepleiere som jobber med akuttmedisin.

Fundamentet for både å motvirke og håndtere konsekvensene av krise og krig er helseberedskap, egenberedskap og folkehelse, og denne innsatsen angår alle sykepleiere. I Totalforsvarsåret 2026 kan alle sykepleiere gjøre en forskjell gjennom å styrke disse områdene. Sykepleieledere og -utdanninger bør ta et særskilt ansvar. Det vil gjøre nasjonen mer hardfør og er viktig for Norges motstandskraft.