Sommerens måneder har sakte, men sikkert blitt lagt bak oss. Dager med en blanding av solskinn, varme, regn og sure vindkast er nå et minne. 

I en liten grå Volkswagen e-Up har jeg brukt sommeren på å navigere meg rundt i Bergens lunefulle gater, iført en mørkeblå bukse, lyseblå kittel og med et navneskilt hvor en teip-bit plassert over ordet «student» gjør at det kun står «sykepleier». Det nye skiltet har ikke kommet i posten enda. 

Ansvaret har blitt større

Med telefonen i høyre hånd låser den elektroniske låsen på inngangsdøren seg opp. På ryggen bærer jeg kommunens sekk, fylt med måleutstyr og andre nødvendigheter. Denne sommeren byr på nye problemstillinger. 

Som nyutdannet sykepleier har ansvaret blitt større og arbeidsoppgavene flere. Det mest ærefulle er å være en stødig havn i livets siste seilas. Noen av disse reisene har vart i uker, andre bare dager. Noen med en flokk pårørende på kaien, mens noen seiler ut med kun de blåkledde stående. 

Felles for dem alle har vært søken etter en fredelig død, hjemme, i kjente omgivelser. Hvor lyden av husveggenes rare lyder og velkjente lukter er til stede. Søken etter det trygge og vante i det livet tar en ny vending, og man trer inn i det ukjente. 

Jeg lærer å gi trygghet

Autorisasjonens blekk har knapt rukket å tørke, og kunnskapen er ennå i ferd med å modnes. Sammen med kolleger og pårørende tas vurderinger og avgjørelser på løpende bånd. Hvem er denne personen som ligger her i sengen? Hva er viktig for dem? Og hvordan kan vi gjøre den siste reisen så smertefri, rolig og trygg som mulig?

Dette er noen av mange spørsmål som stilles, undres ved, og som vurderes i pleien som gis. I mellomtiden tilbys en varm hånd å holde i, en samtale om de gode dagene eller dagens bekymringer. 

Så, plutselig, kommer dagen hvor skipet glir bort fra kaien. Ansiktet mister sin varme og gylne farge, og pusten blir langsommere og langsommere før den stopper. Pårørende, lege, og begravelsesbyrå varsles. Det siste stellet utføres før utstyret pakkes ned og vi – de blåkledde – trekker oss tilbake. Livet er snudd opp ned for de etterlatte. Arbeidsdagen må fortsette. 

Jeg føler på både sorg og lettelse

Et menneskeliv har ebbet ut. Noen i en naturlig alder. Andre så altfor tidlig. Ved vaktens slutt tas den blå uniformen av, og de sivile klærne tres på igjen. Gåturen hjem i dag får noen omveier rundt i de lunefulle gatene. Melankolsk musikk strømmer på øret mens tankene vandrer om det korte, men betydningsfulle bekjentskapet man har stiftet. 

Noen tårer triller nedover kinnet. En blanding av sorg for det som ikke er lenger, men også en lettelse for å ha bidratt til å gi en smertefri og rolig avslutning. Tankene kverner idet nøkkelen settes i døren. Der inne står verdens beste mann klar for å gi meg en varm velkommen hjem-klem.

Møtene vil alltid være med meg

Livet har blitt satt i perspektiv opptil flere ganger denne sommeren. Hverdagens problemer og mas føles ikke lenger så overveldende. Jeg har kommet hjem til den kjæreste jeg har. 

Om dette er en nyutdannet sykepleiers bekjennelse, vet jeg ennå ikke. Men én ting er sikkert: Møtene med disse menneskene vil jeg alltid bære med meg. Og forhåpentligvis rokke ved meg når hverdagens ubetydeligheter føles store.

Enn så lenge skal jeg sammen med mine kolleger fortsette å strekke ut en varm hånd når skipet legger fra kai og den siste reisen er påbegynt.