Jeg har kjent systemet fra innsiden og utsiden, og det jeg har sett, har satt spor. Det har også gitt meg innsikt i hvordan system, arv og miljø former oss – og hvordan de kan bryte oss ned.

Systemet former oss

Vi formes av systemene vi lever i. De kan være oppbyggende, men også ødeleggende. Som sykepleier vet jeg at hvert menneske bærer med seg en livshistorie og at denne historien påvirker hvordan vi møter stress, sykdom og motgang. Det er vår plikt å se hele mennesket, ikke bare diagnosen.

Men systemet gir oss ikke alltid tid til det. Stadige omorganiseringer, høyt arbeidspress og mangel på bemanning gjør det vanskelig å gi den omsorgen vi vet pasientene trenger. Og når pårørende må ta over, er det ikke fordi de vil. Det er fordi de må.

Kroppen sier ifra når det blir for tungt

Som eneste datter og helsearbeider ble jeg stående i konstant alarmberedskap. Stressreaksjoner er kroppens måte å si ifra på, men når de varer for lenge, blir de helsefarlige. Jeg vet det, for jeg har kjent det på kroppen. Jeg har mistet kolleger og venner på veien ut av depresjon. Men jeg har også funnet styrke i familien, i samholdet og i kjærligheten.

Forebyggende politikk kan ikke måles i kroner og øre, men den kan redde liv. Skal vi rekruttere nye helsearbeidere, lærere og omsorgspersoner, må det satses mer fra sentralt hold. Det burde ikke være slik at kvaliteten på offentlige tjenester avhenger av hvilken kommune man bor i.

Ledere har et ansvar for å bevare kompetanse og tilrettelegge for livssituasjoner. Stressnivået i helsevesenet er ikke bare en personlig utfordring – det er en systemisk risiko.

Motgangen lærer oss å stå sammen

Gjennom motgang har jeg lært å sette pris på de små øyeblikkene. Jeg har lært at styrke ikke handler om å stå alene, men om å stå sammen. Jeg har sett hvordan familieverdier går i arv og hvordan barn og barnebarn lærer av hvordan vi møter kriser.

Jeg har også erfart at ikke alle har personlige egenskaper til å jobbe med syke mennesker. Én feil person kan ødelegge et førsteinntrykk, og det kan få alvorlige konsekvenser. 

Jeg skriver ikke for å klage. Jeg skriver for å bidra. For å løfte stemmen til dem som sjelden blir hørt. For å minne oss om at bak hver pasient finnes en familie – og bak hver helsearbeider finnes et menneske.