Det henger et bulkete speil på badet i andre etasje på det gamle murbygget nederst på Østmarka psykiatriske sykehus. Pannen blir unaturlig stor. Du strekker halsen og øynene synker inn. Bøy knærne og haken buler ut.

Speilet er ikke ødelagt. Det er bare laget så ingen skal kunne knuse det og bruke glasskårene til å få smerten under huden til å renne ut av årene og ned på flisene.

Like ved speilet er et vindu, og det var det stedet jeg hadde bestemt meg for å puste for siste gang. 

Jeg var pasient på tredje året og følte meg mindre verdifull enn et insekt. Skattebetalerne skulle slippe meg. Familien skulle slippe meg. Det var ikke en impuls. Det var en avgjørelse. Jeg var ferdig, det var nok, det var greit.

Jeg skulle fly fra alt til ingenting.

Selvmord er et folkehelseproblem

Historien har jeg fortalt mange ganger, men da har det vært på scener, i podkaster eller i andre sammenhenger hvor folk kan se eller høre meg. De kan se det røde i kinnene som avslører at hjertet banker. De kan høre de trønderske glosene som vitner om en bakgrunn som ikke er visket bort.

Jeg trenger ikke å si at jeg overlevde, trenger ikke å si at det gikk bra den gangen. De som lytter, vet det allerede. Vet allerede mye om hvorfor, ser at jeg vil være her, vil være med.

I tekst er det verre. Jeg er redd beskrivelsen kan trigge og kjenner på det presseetiske ansvaret. Men frykten er større for at noen allerede altfor høye tall, skal stige.

I Norge skjedde minst 727 selvmord i 2024, 535 av menn og 192 av kvinner, oppga Folkehelseinstituttet. Det er som om én tredjedel av bygda hvor jeg vokste opp, skulle ha tatt avskjed på ett og samme år. 

Og selvmord skjer ikke i vakuum. Ny forskning viser at et selvmord berører langt flere enn tidligere antatt. I snitt blir 135 mennesker eksponert hver gang det skjer. Før antok man at det gjaldt seks personer … 

Med psykolog og professor Julie Cerels ord: «Det betyr at halvparten av oss faktisk kjenner noen som har dødd av selvmord.»

De mange titalls menneskene som eksponeres, om det er kjærester, klassekamerater, døtre, naboer, gamingvenner eller bonusbesteforeldre, reagerer alle ulikt. 

Men alle som får en relasjon revet over på den måten, er selv knyttet til økt risiko for depresjoner og posttraumatisk stress. Eller til selv å ta sitt eget liv. 

Ikke rart Cerel mener at selvmord ikke «bare» er et personlig tap, men et folkehelseproblem.

Jeg kommer snart tilbake til historien foran speilet den gangen. For jeg føler et annet ansvar. Og det er å si at det kan gå over. At det kan gå bra.

Det trenger ikke bli rosenrødt og lykke. Det vil være både lysglimt og myrer så tunge og seige og kalde og ensomme at man angrer på at man i det hele tatt forsøkte, men både det lyse og det mørke er noe. Og i dette noe, finnes alt jeg unner alle å gi et forsøk. I døden er ingenting.

Men ikke ennå – først flere fakta.

Det er ikke nok å hindre folk i å dø 

Antall selvmord har gradvis økt de siste årene. I 2012 var antallet 523. I 2016 var antallet 614. Dette skjer mens andre sykdoms- og ulykkesstatistikker går ned. Selvmord tar nå flere liv blant unge i Norden enn både trafikkulykker, overdoser og kreft.

Og tre av fire unge som tar livet sitt, er gutter.

Fagfolk vet ikke nok om hvordan de skal nå gutter og menn. Det vet ikke vi andre heller. Så vi prøver gjerne alt. Ber dem be om hjelp selv.

Da Ari Behn tok sitt eget liv, ba datteren på sine knær om at de som sliter, skulle be om hjelp før det er for sent. Mange ble minnet om dette nå nylig da Maud Angelica Behn gjestet Sommer i P2.

Appellen hun holdt, var like vakker som den var provoserende. Ikke fordi det var feil. Det er viktig at suicidale rekker ut hånden. Men hvem tar dem imot?

Mange, mange ber om hjelp. Og så finnes ikke hjelpen, eller den kommer altfor, altfor sent. Noen mister livet. Andre lever, men i lidelse. En undersøkelse omtalt i A-magasinet viste dette overtydelig:

• Mange må vente uker og måneder på hjelp.
• 80 prosent karakteriserer hjelpen de fikk, som «dårlig».
• 60 prosent av dem som tok livet sitt, var i kontakt med hjelpeapparatet like før.
• Halvparten hadde fortalt noen om selvmordstankene sine.

Å be folk be om hjelp uten å vite om hjelpen faktisk eksisterer, er risikabelt.

Det er ikke nok å hindre folk i å dø. De må finne mening i å leve. Og det krever tid, omsorg, erfaring, kunnskap og kompetanse. Eller flaks.

Det som ikke skjedde

Så hva skjedde der, foran speilet den gangen?

Beklager på forhånd om dette virker absurd, men det er fullt lov å le. Uten galgenhumor hadde sykehusårene vært uutholdelige.

Med vinduskarmen mot huden og blikket mot bakken, kom jeg nemlig på at jeg tidligere på dagen, der nede, med en sigg i hånden og en ny dag med følelsen av å være en unyttig utgiftspost, hadde sett en tyggisklump i betongen. Tanken slo meg om at den kunne havne i håret mitt. Og med min diagnostiserte vasketrang, ble det litt mye.

Absurd eller ikke, jeg gikk mange nok runder med meg selv til at tiden på badet ble lang nok til at en ansatt på utsiden banket på døren. Etter to korte kakk og et «er du ferdig snart?», fulgt av et nølende «ja, det er jeg egentlig», var impulsen dempet og handlingen utsatt. 

Så enkelt. Utsatt.

Det finnes en vei ut av de aller mørkeste steder 

Tyggis og tvangstanker er selvsagt ikke poenget – men det er tilfeldigheter. 

For liknende historier har jeg hørt mange av. Hvor ørsmå, tilfeldige marginer gjorde at det som ikke skulle skje, faktisk ikke skjedde. Tanker kan ikke stanses, men handlinger kan utsettes. Og kun når man ikke setter punktum for livet, får man sjansen til å leve.

Det finnes en vei ut av de aller mørkeste steder et sinn kan skape. Veien ligger der. Men ikke alle som trenger det, får muligheten. For uten at noen holder deg, går foran deg, ved siden av deg eller bak deg, er det ingen vei. Kun mørke.

Personen som banket på døren den gangen, reddet ikke livet mitt, men berget øyeblikket. Det som redder et liv, er alle faktorene som gir livet mening. Som relasjoner. Arbeid. Frivillighet. Engasjement. Kjærlighet. Sinne. Læring. Venting. Mestring. Mening.

Men også alt dette kan komme til kort uten helsepolitiske og sosioøkonomiske veivalg og målrettet bruk av ressurser. Kunnskapen om effektiv forebygging er hullete. Men ett sted å starte, kan være med fastlegene.

Det holder ikke å hindre noen i å dø. De må etter hvert også ønske å leve. Det kan ta år. Og det er verdt hvert sekund. For den enkelte. Og for folkehelsen.