Hver gang ble vi tatt på senga. Hver gang trodde vi oss tryggere enn vi var. Tre dager som forandret Norge – og som hver på sitt vis blottla svakheter i vår forestillingsevne, vår beredskap og vår politiske kultur.

Er det tilfeldig at vi rammes uforberedt? Eller finnes det et mønster i hvordan vi som samfunn forholder oss til fare, vold og brudd med det normale? Vi tror vi lærer. Men gang på gang viser vi at vi ikke gjør det. Noe stanser oss, kanskje en kombinasjon av selvbilde, treghet og frykt for å overreagere.

Hva om vi, uten helt å innrømme det, har utviklet en kultur og struktur som gjør oss systematisk sene til å forstå det utenkelige? Hva om det vi frykter minst, er nettopp det vi burde forberedt oss mest på.

1940: Da krigen kom, og vi ikke ville tro det

Invasjonen kom ikke uten varsler. Tyske skip var observert, etterretningen var bekymret og ryktene gikk. Tiltak ble forsinket. Ordre uteble. Regjeringen måtte vekkes om natten. Konge og statsråder flyktet gjennom snø og kaos. Soldater manglet våpen og ledelse. Mange visste ikke engang at krigen var i gang.

I ettertid ble dette forklart med ressursmangel. Men kanskje var det noe dypere: en fornektelse. Historikeren Olav Riste kalte det «manglende forestillingsevne». Man klarte ikke å se for seg at Tyskland faktisk ville angripe et nøytralt Norge. Kanskje ønsket man heller ikke å tro det.

Som Trygve Bratteli senere sa: «Vi visste at det kunne skje. Men vi trodde det ikke ville skje med oss.»

2011: Da volden kom innenfra og vi ikke så det komme

Etterkrigstidens Norge bygget seg opp som et fredelig, tillitsbasert samfunn. Så, en sommerdag i 2011, eksploderte en bilbombe i regjeringskvartalet. Timer senere drepte en høyreekstremist 69 unge mennesker på Utøya.

Politiet brukte for lang tid. Beslutningslinjene sviktet. Regjeringskvartalet var kjent som dårlig sikret. 22. juli-kommisjonen beskrev en kultur der varsler «falt mellom stoler» og der forestillingsevnen om hva som kunne skje i Norge, var svak.

Et av kommisjonens mest presise funn: «Samfunnet har ikke i tilstrekkelig grad tatt inn over seg at ekstrem vold også kan komme innenfra.» Vi hadde informasjon. Men vi så ikke godt nok etter. Forestillingen om hvem som kunne være farlig, var for snever.

2022: Da Russland angrep og vi utsatte virkeligheten

Allerede i 2018 advarte forsvarssjefen om at Forsvaret var underdimensjonert. I 2019 anbefalte han styrket landforsvar, luftvern og beredskap. Likevel ble ambisjonsnivået redusert. Gjennomføringen ble utsatt. Den politiske løsningen endte under forsvarssjefens definerte minimumsnivå.

Først etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022 kom et politisk omslag. Men det tok tid før dette ble omsatt i konkret styrking. Langtidsplanen som kom i 2024, har sitt endepunkt i 2036, fjorten år etter krigsutbruddet.

Vi har etterretning. Vi har informasjon. Likevel har tempoet vært lavt. Hvorfor? En forklaring kan ligge i vår sikkerhetspolitiske kultur: høy tillit til Nato, lav vilje til å se nasjonal beredskap som noe vi må stå for selv.

Det er ingen som eier gjennomføringen

Finland og Sverige reagerte raskt. Finland doblet budsjettene, aktiverte totalforsvaret og søkte Nato. Sverige startet en massiv forsvarsreform.

Og Norge? Vi økte bevilgningene, ja. Men hvorfor så gradvis? Kanskje fordi trusselbildet oppleves ulikt. Finland og Sverige forholder seg til nærhet og historisk erfaring med russisk makt. Norge forholder seg til allierte garantier og skiftende USA-politikk.

I alle tre krisene, 1940, 2011 og 2022 manglet vi ikke informasjon. Det vi manglet, var handling.

Skyldes dette treghet? Er det fordi ansvar pulveriseres i direktorater, utvalg og høringsrunder? Har vi skapt en struktur der alle gir råd, men få eier gjennomføringen?

Klarer vi å være forberedt?

Konsensuskulturen vår gir stabilitet. Men den kan også gjøre oss trege. Når alle står bak et kompromiss, er det lett å si at ingen gjorde feil. Når ansvaret er delt, slipper alle unna det alene.

Kanskje handler dette til slutt ikke om vilje, men om evne. Evnen til å forestille seg det som ennå ikke har skjedd:

• I 1940 trodde vi ikke Tyskland ville angripe.
• I 2011 så vi ikke for oss at volden kunne komme innenfra.
• I 2022 trodde mange ikke at Russland ville gå så brutalt til verks.

Og nå? Klarer vi å forestille oss det neste bruddet med det normale.

Vi trenger en ny plakat på veggen

I Forsvaret henger det en plakat: Tillit. Ansvar. Mot. Den minner soldatene på hva som kreves når det gjelder.

Men kanskje trenger vi en ny plakat på veggene til de sivile lederne. I direktorater, departementer, kommuner og regjeringskontorer.

Én som sier:

«Ta ansvar, også utenfor ditt eget område».

For kriser kjenner ikke sektorer. Trusler bryr seg ikke om forvaltningsnivåer. Det utenkelige spør ikke hvem som har budsjettansvar. Neste gang får vi kanskje ikke en ny sjanse. Vi har informasjon. Vi har erfaringer. Vi har historiene.

Spørsmålet er: Har vi fortsatt forestillingsevnen, og motet, til å handle i tide?