Jeg er 24 år og har nettopp fullført sykepleierutdanning. Jeg har hatt venner som har gått til psykolog, venner som burde gjort det og venner som aldri fikk muligheten.

Noen fikk hjelp. Altfor mange gjorde det ikke.

Det skal være naturlig å be om hjelp

Den siste SHoT-undersøkelsen viser at 42 prosent av studentene har psykiske plager, og 35 prosent opplever alvorlige symptomer.

Samtidig vet vi at menn utgjør nesten tre av fire selvmord i Norge.

I 2023 tok 502 menn livet sitt, mot 205 kvinner. Det er en realitet vi må tørre å snakke om.

Det gjør noe med meg når kompiser som virker som om de har alt på stell, forteller at de ikke orker mer. Når de sier at det ikke er plass til å ha det vondt.

At de ble møtt med ventetid og ikke forståelse. Psykisk helsehjelp skal ikke være et luksustilbud. Det skal være like naturlig å be om hjelp for depresjon som for et brukket bein.

Tøffhet er å be om hjelp

Vi blir fortalt at vi er «generasjon prestasjon», og det stemmer. Vi skal lykkes på skolen, ha deltidsjobb, være sosiale, trene, spise sunt, spare penger, kjøpe leilighet, engasjere oss, ha kontroll – og aller helst gjøre det med et smil.

Hvis det blir for mye, så får vi høre at vi må ta oss sammen eller logge av litt. Det er som om ansvaret for vår psykiske helse utelukkende legges på individet, samtidig som systemet rundt oss mangler ressurser, tilgjengelighet og forståelse.

Som gutt har jeg kjent på det selv: forventningen om å ikke føle for mye. Om å være rasjonell, kontrollert og handlekraftig. Ikke sårbar. Ikke lei seg.

Mange av oss spøker bort det som gjør vondt, trener det vekk eller pakker det inn i stillhet. Ikke fordi vi ikke kjenner på ting, men fordi vi har lært at det ikke er plass til det.

Vi trenger et nytt språk for følelser og et samfunn som ikke gjør oss flaue over å bruke det.

Jeg har selv kjent på hvor vanskelig det kan være å vise sårbarhet. Vi oppdras til å bite tennene sammen. Til å være tøffe og selvstendige. Men det finnes ikke noe tøft med å gå rundt og ha det vondt alene. Tøffhet er å be om hjelp.

Men det krever at hjelpen faktisk finnes.

Noen må lytte, og hjelpen må finnes

Det må være like naturlig å få hjelp for psykiske plager som for fysiske. Men i dag er det fortsatt langt igjen. Spesielt for mange gutter.

Det må være trygt å si: «Jeg har det ikke bra.»

Ikke bare i terapirom og kampanjer, men også i garderoben, på skolen, i guttegjengen og på treningssenteret. Å vise sårbarhet er ikke en svakhet. Det er styrke. Men for at det skal bety noe, må noen lytte, og hjelpen må faktisk finnes.

Som gutt vet jeg at terskelen for å be om hjelp ofte er høy.

Mange av oss er opplært til å ikke snakke om følelser. Vi skal være sterke, uavhengige og fikse det selv. Det er en farlig kultur. For psykisk smerte som ikke får utløp, setter seg fast. Den spiser opp motivasjonen, selvbildet og gleden.

Og det er ekstra vondt å se kompiser slite i stillhet. Ikke fordi de ikke bryr seg om livet sitt, men fordi de ikke vil være til bry.

Eller fordi de ikke vet hvordan de skal sette ord på det.                

Det må være hjelp å få

Så hva må til? Vi trenger flere helsesykepleiere i skolene. Lavterskeltilbud som faktisk har kapasitet. Psykisk helsehjelp som er tilgjengelig før det smeller.

Og vi trenger et nytt mannsbilde, der det å kjenne etter, og si fra, er like normalt som å være sterk.

Jeg tror ikke vi løser dette med kampanjer alene. Vi trenger politisk vilje. Vi trenger penger, folk og en plan. Ikke om tre år. Nå.

Som 24-åring er jeg voksen, men ikke så langt unna ungdomstiden at jeg har glemt den.

Og jeg kan love én ting. Hvis vi fortsetter å svikte unge som har det vanskelig, kommer vi til å betale en høy pris. Både som samfunn og som medmennesker.

Dette innlegget ble først publisert av Bergens Tidende.