GJØVIK (Sykepleien): Den ene er døv, den andre tunghørt. Sammen viser de at hørselsnedsettelse ikke er til hinder for å følge drømmen om å jobbe med mennesker. Med støtte fra tolketjenester, moderne hjelpemidler og et fagmiljø som heier dem frem, er målet klart: De skal bli sykepleiere.

– Min funksjonsnedsettelse er at jeg er døv og bruker cochleaimplantat, forteller Ingrid Nøkleby-Karlsrud.

Implantatet – ofte forkortet til CI – fanger opp lyd og sender signaler til hjernen.

– Men hvis jeg tar det av, er jeg helt døv, sier hun.

Ved siden av henne sitter medstudent Kobisha Karikalan. Hun er tunghørt og bruker høreapparat.

– Når jeg tar av høreapparatene, hører jeg litt, men mange lyder får jeg ikke med meg uansett. Selv med høreapparat kan det være vanskelig å få med seg alt som blir sagt, sier hun.

Begge går førsteåret på sykepleierutdanningen og har et felles mål: De ønsker å gjøre en forskjell for pasienter. 

Hjelpemidlene som gjør det mulig

I undervisningen bruker de flere hjelpemidler. Forelesninger er ofte i akustiske rom, med plass til jentene på første rad. Mest fornøyd er de med «Roger-pen» og skrivetolk – to løsninger som gjør det lettere å følge med uten å skille seg ut.

«Roger-pennen» fungerer slik at foreleseren bærer en liten mikrofon rundt halsen, og lyden sendes rett til høreapparatet eller CI-en. Samtidig sitter en skrivetolk i rommet og taster alt som blir sagt. Ordene dukker opp på skjermen foran dem i sanntid.

– Skrivetolk er det viktigste hjelpemiddelet. Det gjør at vi kan henge med uten å bruke all energien på å høre, sier Nøkleby-Karlsrud.

Både hun og Karikalan setter pris på at tilretteleggingen skjer diskret. Hjelpemidlene er der, men de er nesten usynlige for resten av klassen.

Når det likevel glipper litt, er det oftest i spontane situasjoner. Noen vender seg bort idet de snakker, eller de prater for lavt.

– Da ser vi på hverandre. Hvis den ene ikke fikk med seg alt, hjelper vi hverandre, sier Nøkleby-Karlsrud.

– Det betyr mye å være to med lignende utfordringer. Vi står ikke alene, og vi kan støtte og motivere hverandre, legger Karikalan til.

Overgangen til praksis

Overgangen til praksis var spesielt spennende, og begge to var litt bekymret for hvordan ting skulle bli. Nøkleby-Karlsrud skulle på sykehjem og Karikalan i hjemmetjenesten.

– Jeg var bekymret for å måtte si «hæ?» mange ganger. Jeg ville ikke skape irritasjon hos pasientene, sier Karikalan.

Nøkleby-Karlsrud kjente på den samme frykten.

– Jeg var redd for å bli oppfattet som masete. At jeg måtte be folk gjenta seg hele tiden – eller at jeg ikke fikk med meg alt som ble sagt – det var det skumleste, forteller hun.

I perioden opplevde hun at det hun ikke ønsket skulle skje, skjedde.

En pasient sa: «Du hører jo ikke. Da bør ikke du jobbe her.»

Likevel har støtten vært sterkere enn motstanden. Familie, lærere og hverandre har vært viktige støttespillere.

– Læreren vår på Briskeby videregående sa: «Dette klarer dere.» Det ga både håp og motivasjon, sier Karikalan.

Briskeby er en skole for elever med nedsatt hørsel.

Når mestringsfølelsen kommer

For det er også i praksis de største mestringsopplevelsene har kommet.

– Når vi får gjøre sykepleieroppgaver selv, gi medisiner og ta mer ansvar, da kjenner vi virkelig på mestringen, sier Nøkleby-Karlsrud.

Karikalan nikker.

– Jeg har lært mye nytt og blitt utfordret til å prøve nye ting, sier hun.

De har også blitt introdusert for tekniske løsninger som gjør jobben enklere for dem. Digitale blodtrykksmålere sender resultatene direkte til en app. Hjerterytme kan tas opp via en telefon koblet til stetoskop tilpasset personer med hørselnedsettelse.

– I dag finnes det løsninger på det meste. Uten hjelpemidlene hadde det vært vanskelig, men med teknologi går ting fint, sier Nøkleby-Karlsrud.

Må tørre å være tydelige

Å si ifra er ikke alltid lett. Begge innrømmer at de noen ganger lar være, selv når de burde.

– Vi vil helst ikke være til bry eller ta for mye plass. Vi vil være de som ikke har problemer, sier Nøkleby-Karlsrud.

Karikalan synes det er lettere å si ifra til familie enn til venner.

– Det kan være vanskelig å be folk dempe seg, dempe musikken og snakke høyere og tydeligere, sier hun.

Samtidig vet de at tydelighet er nødvendig.

– Man må tørre å være ærlig og si ifra. Finne sin plass og bli kjent med dem man jobber med, sier Nøkleby-Karlsrud.

Til vårt fremtidige team

I fremtiden skal de ut i flere praksisperioder. Når utdanningen er ferdig, venter jobb i team. De har en tydelig oppfordring til sykepleiere som jobber med kolleger med hørselsnedsettelse.

– Ta oss litt til side og repeter beskjeder. Skriv gjerne ned viktige beskjeder i stedet for å si alt i farten. Og reflekter sammen etter en prosedyre: Hva gikk bra, og hva fikk jeg ikke med meg? sier Karikalan.

De er tydelig på at drømmen om å bli sykepleier er noe de skal få til uansett hva.

– Vi skal klare dette, vi skal stå med det vitnemålet i hånden, og vi skal bli sykepleiere, sier Nøkleby-Karlsrud.

– Utrolig imponert over hva jentene får til

Duoen er takknemlig for læringsteamet på NTNU Gjøvik, som har stilt opp fra dag én. Da de startet studiet, ga de tydelig beskjed om hørselsnedsettelsen sin. De opplevde å bli møtt med nysgjerrighet og forståelse.

I et innledende møte med skolen fikk de likevel en ærlig risikovurdering: Det var ikke sikkert sykepleierutdanningen ville passe for dem, men tilretteleggingen skulle bli så god som mulig.

Kontaktlæreren for læringsteamet de ble satt i, Torhild Sørum, har fulgt dem tett gjennom det første året. Hun har deltatt på kliniske øvelser i klinikklabben og latt seg imponere. 

– Vi har hatt studenter med hørselsnedsettelse tidligere, men skrivetolk er helt nytt for oss. Det fungerer veldig fint, og jeg er utrolig imponert over hva jentene får til, sier Sørum.