Etter selvmordsforsøket kom mor: – Det er som om vi har vært i krigen sammen

Det sitter en mann med et lite barn på kaia på Judaberg på Finnøy og venter på hurtigbåten fra Stavanger. Han har solbriller, rødlig toukersskjegg og en flaskegrønn linskjorte med en diskret fransk lilje på venstre bryst. Neppe fra Felleskjøpet.

Bonden Oddvar Vignes blir snart 45 og er midt i pappapermen. Barnet er Johan på 14 måneder. Storesøster Agnes på tre år er i barnehagen.

Vil være en god far

– Meninga med livet er å være en god far for ungene mine. Før var det å være en god mann for kona mi. Men jeg har skjønt at akkurat det vi gjør de første årene til ungene er så viktig, så jeg prøver å være mest mulig til stede for dem, sier han.

Han er i det hele tatt en omtenksom sjel, Oddvar. Henter journalisten fra Sykepleien på brygga med den største selvfølgelighet, selv om det nærmer seg sovetid for Johan. 

Den tidligere profesjonelle toastmasteren og annonseselgeren i Oslo har endelig kommet hjem. 

Her har han blitt sauebonde, rådgiver i Rogaland Bondelag, forfatter og foredragsholder. Og ektemann til barnevernspedagogen Marie fra Karmøy som han nærmest lastet ned fra Tinder. Akkurat nå er hun på jobb på en av naboøyene.

Deler hus med foreldrene

Kjøreturen går langs de svingete veiene på vei mot gården på motsatt side av øya. Oddvar forteller siste nytt. Det høres ut som en Tønes-sang.

Han nikker mot et hus vi kjører forbi.

– Det er nettopp solgt og de nye eierne har søkt kommunen om å få fartsdumper på veien som går forbi. Da har de ikke skjønt noe av hvordan ting fungerer her. Sånt gjør du bare ikke, folk vil ikke ha fartsdumper på Finnøy.

Han svinger opp foran huset på gården hvor han og den lille familien bor i nord-enden og hans foreldre i sør-enden. Barnevaktene er dermed bare fem skritt unna og brukes omtrent daglig.

– Dessuten lærer ungene viktige ting fra sine besteforeldre som de ikke lærer av meg eller Marie, mener Oddvar.

Inne i huset har paret skiftet til store, moderne vinduer med vid utsikt over de grønne jordene og den gråblå sjøen i to himmelretninger. Vignes byr på kaffe, lokalprodusert eplejuice og de sagnomsuste Finnøy-tomatene som nesten smaker jordbær.

Idyllen vil liksom ingen ende ta.

Falt mellom bedehuset og idrettshuset

Likevel var ikke oppveksten på øya smertefri. 

– Familien min er veldig bra folk. Men et sted mellom fjerde og sjette klasse fikk jeg en følelse av å ikke høre til noen plass. Jeg passa liksom ikke inn, verken på bedehuset eller idrettshuset.

De var rundt 30 i klassen.

– Kommunen sparte på å slå sammen to klasser i femte så skolen fikk råd til nytt aircondition-anlegg. Vi slo hverandre nesten i hjel, men vi pusta godt.

Som 16-åring reiste han vekk fra øya og tok videregående i Grimstad på Drottningborg, en kristen internatskole.

– Så ble jeg han morsomme og fikk jobb i Oslo som annonseselger i Dagens Næringsliv.

Men der solgte han så dårlig at han fikk slutte. Han begynte på noen utdanninger, men fullførte ikke noen. Historie grunnfag, førskolelærer, bedriftsøkonomi grunnfag og finans. 

Alle nederlagene gjorde han om til vitser som folk kunne le av. «Deilig med sluttpakke i DN», liksom.

– Løy veldig mye

– Jeg løy veldig mye om hvordan jeg hadde det. Grein bare aleine, ikke med kompisene.

En venn har sagt at på den tiden var det umulig å få ham inn i samtaler med substans når de snakket om fremtidsplaner.

Utad var det likevel ikke mange sprekker: Oddvar ble annonseselger i Vårt Land med kjekke kolleger og god sjef. Hadde egen leilighet på Bjølsen og var forlovet.

– Jeg kunne krysse av på alt for at man skal være fornøyd, men sleit med selvfølelsen og overtenkte mye. Jeg hadde en vanvittig følelse av å være taper.

Oddvar snakker lett om det vanskelige mens han mater Johan med en jordbæryoghurt. Så er det soving ute på terrassen. Johan lar seg legge i vogna uten protester.

Sauebonden har nemlig bearbeidet det som skjedde for 16 år siden på så mange vis. Først og fremst gjennom samtaler med fastlegen: Men også gjennom en ekstrovert metode med foredrag, intervjuer i avis og tv, medvirkende i filmen «Vi har ingen å miste» og skriving av både kronikker og boka Sjølvmordsforsøket. 

En åpen og aksepterende familie har også vært av betydning.

Første hendelse

I 2008 kom et første signal på at alt ikke var som det skulle, og som endte med sykmelding for Oddvar. Han hadde vært veldig travel og kjente på prestasjonspresset som han la på seg selv.

– Jeg brukte verken alkohol eller noe annet, jeg bare zooma ut i to dager og slutta å fungere. Men jeg tenkte ikke på selvmord.

Det ble en tur innom et distriktspsykiatrisk senter i Oslo. Han flyttet hjem til Finnøy for en periode og pendlet til Oslo for samtaler hos psykolog hvor han løy allerede første timen.

Etter en stund var han i gang med jobben igjen i Oslo, men det føltes fremdeles feil. Regningene og inkassovarslene hopet seg opp. Han fortsatte å lyve om hvordan han hadde det.

Bestemmelsen

Men i mai 2009 skjedde det noe. Han fikk en ny letthet over seg. Han ble 29 år den sommeren.

– Endelig hadde jeg funnet meningen med livet, og det var å dø.

Johan skriker fra vogna si ute på verandaen.

– Han finner roen, sier Oddvar og fortsetter å fortelle:

– Det var lettere for meg å ta livet mitt enn å innrømme for min beste venn at jeg var så mislykka. Men følelsene var gode fordi jeg for første gang på lenge visste hva jeg skulle, jeg hadde et klart mål. 

Det skulle skje fredag 18. september. 

Han ville ikke hoppe fra en bro fordi han hadde høydeskrekk og heller ikke skyte seg fordi han liker ikke våpen. Dessuten ville han at hans foreldre skulle kunne kjenne ham igjen når de så ham etter at han var død. Han så heller ikke for seg at han skulle kunne klare å kjøpe heroin for å ta en overdose. 

Han ville gjøre det på et hotell.

Opplevde alt for siste gang

– Jeg var helt forelska i planen min og husker den sommeren som en eneste lang fest. Jeg gjorde en glitrende jobb som toastmaster i et bryllup. Jeg hadde det kjempeløye!

– Ble du litt høy på livet av å ha en dødsplan?

– Jeg kjenner meg igjen i bucket-list-tankegangen. Alt jeg gjorde og opplevde var jo for siste gang. 

«Prosjekt død» opptok nesten all tankevirksomhet, døgnet rundt. 

– Jeg levde i en boble. Hvis jeg bare hadde brukt fem prosent av den energien til å fullføre historie grunnfag, hadde jeg fått kjempekarakter!

Johan fortsetter å skrike ute i vogna.

– Jeg skal snu han, sier Oddvar og går ut.

Johan roer seg ikke før vi setter oss ut på terrassen og han hører farens stemme surre som en motor i bakgrunnen. 

Vignesfamilien er glade i å drøse, som de sier. Altså småprate. De får det vel inn med morsmelka. Eller farsyoghurten, i dette tilfellet.

– Vaste meg vekk i gullrekka

Da fredagen i september kom, måtte Oddvar utsette planen. 

– Jeg vaste meg vekk i gullrekka på NRK. Skulle oppleve alt for siste gang. På lørdagen ville noen ha meg med på fotballkamp. På søndagen var det ny fotballkamp. Tottenham kunne kanskje slå Chelsea denne gangen?

Men søndag kveld skulle det skje. Fire timer før endret han status på Facebook. Han skrev: «Å me sko sååå hatt straffe!»

Klovnemasken skulle av først post mortem.

– Jeg barrikaderte døra til hotellrommet og skrev et instruksbrev til personalet på engelsk: «Don't come in, call the police».

Han ville skåne dem fra å se den døde kroppen. Tenkte politiet var mer vant med det.

Instruksene til politiet var blant annet å sørge for distribusjon av brevene han hadde skrevet, som lå ferdige på pc-en hans. Et til forloveden. Et til far og et til mor. Et til søster og et til bror. Han hadde faktisk verset fra «ro ro til fiskeskjær» i hodet sitt mens han holdt på.

Han svelger pillene og lener seg tilbake.

Så kommer han på at han kan ikke ha fotballkommentaren som sin siste status.

Han endrer den til et punktum.

Vekket av telefonen

På mandag morgen våkner han av at telefonen ringer. 

– De hadde blitt urolig på jobben, siden de visste om episoden min fra 2008. De hadde ringt hjem til foreldrene mine, og siden jeg ikke var der, ble det slått full alarm.

– Hvorfor døde du ikke?

– I løpet av natta hadde jeg spydd.

Han hadde tatt alle mulige piller i store mengder og svelget ned med konjakk og cola.

– Jeg blir ofte dårlig av brunt brennevin.

Johan våkner til, og Oddvar skifter bleie før han bærer ham inn til farmoren som må være barnevakt mens han forteller videre.

Alt som skjedde så er litt uklart. Han husker at blikket i speilet var helt svart og at synsfeltet ble helt hvitt da han gikk ut fra hotellet. Han klarte ikke å holde øynene oppe. En kollega fant ham på Holbergs plass og han ble kjørt i ambulanse til Lovisenberg.

– Da jeg våknet opp på Lovisenberg, hadde jeg pustemaskinen koplet til, og mor satt ved siden av meg. 

«Koss ska eg lyga meg ud av det her?», var det første han tenkte.

– En god skuespiller

Moren kom ham i forkjøpet:

– Nå er mor her. Nå skal jeg sitte her, sa Marit Meltveit Vignes til sønnen sin.

Hun var påpasselig med ikke å komme med noen anklager eller spørsmål om hvorfor han hadde gjort som han hadde gjort.

«Han vil nok fortelle når han er klar for det», tenkte hun.

Likevel var det et sjokk da de fikk telefonen der hjemme om hva som hadde hendt med sønnen.

– Jeg fikk skyldfølelse for hvorfor vi ikke hadde oppdaget det. Her hadde han gått og hatt det vondt. Men han sa sjøl at han ikke hadde det, og så hadde han jo vært en god skuespiller, sier Marit til Sykepleien når vi stikker innom henne på kjøkkenet.

– Jeg følte ikke at jeg var ekstremt nedfor. Da jeg satt der og hadde bestemt meg, tenkte jeg ikke én negativ tanke, bekrefter Oddvar.

Marit fulgte sønnen sin til inntaksposten på psykiatrisk avdeling på Ullevål sykehus dagen etter, hvor han ble i tre uker.

Hun besøkte sønnen sin hver dag i to uker, minus én dag. Da gikk hun på Latter.

– En helt ko-ko situasjon

Marit er sykepleier på snart 74 år og har jobbet med eldre som har demens. Det har hun gjort på sykehjemmet på Finnøy et helt yrkesliv og mere til.

– Da hun besøkte meg, småpratet hun med meg på samme måte som med de demente pasientene sine. Hun forventet ikke så mye svar tilbake, men kunne holde en samtale gående likevel, sier Oddvar.

Det syntes han var fint. 

– Vi befant oss jo i en helt ko-ko situasjon, og med småpratingen flytta hun på en måte Finnøy inn på Ullevål. Hun kunne for eksempel snakke om at kuene skulle bli melka, husker han.

– Vi kunne hatt mange alvorlige ting å snakke om, men jeg valgte det enkle. «Me drøste om løst og fast», bekrefter Marit og legger til:

– Jeg snakket også om folk jeg visste hadde psykiske problemer, slik at han skulle føle at han ikke var alene.

Hun er nyoperert i hofta og går med krykke, men klarer å komme bort til døråpningen for å bli fotografert.

Mer sykepleier enn mor

– Hvordan balanserte du rollene som mor og sykepleier?

– På en måte var jeg faktisk mer sykepleier, fordi han var ikke det gamle barnet mitt lenger. Han var jo 29 år og godt etablert i Oslo. Hadde ikke bodd hjemme siden han var 16.

Og så ville hun ikke være en pårørende som maste om medisiner og alt.

– Sånne liker jeg jo ikke selv. 

Hun bare stolte på at personalet kunne det de skulle kunne.

– Jeg prøvde å gjøre situasjonen rundt oss mest mulig naturlig. Vi gikk tur hver dag og kjøpte oss en is eller noe. Jeg passet på å ikke grine så mye, samtidig som jeg forsøkte å ikke virke for kald.

– En vanskelig balansegang?

– Jeg visste at han ikke ville like det hvis jeg grein, og han ville blitt irritert hvis jeg masa for mye om hvorfor. Det var jo et skuespill, men jeg tror det var viktig at han fikk bestemme selv når han ville fortelle.

Det spesielle båndet

Oddvar er ikke i tvil om at disse to ukene med moren har gitt dem et spesielt bånd.

– Hvis noen kritiserer mor for noe, kan jeg bli ganske irritert. Det er noe som ikke kan forklares eller skjønnes, men vi var i en ekstrem situasjon. Det er som om vi har vært i krigen sammen, liksom.

Marit er enig i at det er en spesiell forbindelse der.

– Jeg har møtt ham på hans mest sårbare, tilkoplet slanger og alt. Jeg er jo den eneste sykepleieren i familien også, så jeg tror gjerne jeg tok det hele litt rolig som om det var normalt. Jeg tenkte det var greit at han så at jeg ikke hadde panikk, og jeg prøvde også å lære noe fra situasjonen.

Hun er ikke så sikker på akkurat hva hun lærte, men føler hun har kunnet bruke erfaringen når hun seinere har snakket med folk med alvorlige psykiske lidelser.

Epikrise-tull

Oddvar har lest epikrisen sin etter oppholdet på sykehuset. Han følte det som at legene ikke skjønte det helt. 

– «Her mangler det logikk», skrev de. De fant ikke spor av det ene legemiddelet jeg hadde oppgitt å ha tatt. Men hvem bryr seg? Selvfølgelig manglet det logikk!

Det sto ikke et ord om det Oddvar syntes var viktig, for eksempel at moren hans var der. 

– Det tror jeg er fordi det var legene som skrev den. Det hadde vært annerledes hvis sykepleierne skrev den. De ser helheten bedre.

Han har et minne av den første natta på Ullevål. En annen pasient ropte og skrek at han skulle drite hvis han ikke fikk et glass vann. «Og det blir ikke meg som skal tørke opp!», hørte Oddvar.

– Midt i kaoset kom en sykepleier og satte seg ned hos meg og holdt kjeft helt til jeg sovna.

Det var akkurat det han trengte.

Veien videre

Marit tror det for noen pårørende kan være lett å anklage den som vil ta livet sitt. 

– Men dette var jo en gutt i krise. «Eg må ikkje ausa meg opp», tenkte jeg.

Hun bestemte seg for at de måtte bare klare å komme seg videre når de tross alt hadde sønnen sin i live.

– Det var en tøff periode, men jeg ville ikke sige ned i det, sier hun.

Selv er Oddvar veldig klar over at han satte en støkk i dem rundt seg den gangen.

– Det har kosta dem rundt meg ufattelig mye. Da jeg selv ble far, ble smerten og maktesløsheten for mine foreldre tydeligere. 

Mens de var på sykehuset, lurte Marit på hva hun kunne si til folk. «Bare si at jeg prøvde å ta livet mitt, og at de kan komme på besøk», svarte Oddvar.

– Jeg skjønner ikke at jeg sa det, men åpenheten viste seg å være veldig viktig. Det var også med på å gjøre livet til mor lettere, sier han.

Den eneste Marit ikke sa sannheten til, var sin egen mor som var født i 1922 og som hadde begynnende demens. Hun hadde lært at folk var «galne» hvis de var på psykiatrisk sykehus.

Oddvar flyttet hjem etterpå, og trengte støtte den første tiden.

– Jeg klarte ikke å bidra på en måte som var naturlig for en 30-åring.

Foreldrene ga ham privatliv i andre enden av huset. «Kom hvis du trenger hjelp», sa de.

Fastlegens viktige bidrag

Oddvar fremhever én ting som særdeles viktig for at han klarte å snu tankene sine i mer konstruktiv retning: De jevnlige samtalene med fastlegen hans på Finnøy, Eivind Vestbø.

De gikk over flere år. Og fastlegen satte av tid utenom kontortid, på kveldene.

– Jeg hadde hodeverk etter de samtalene. Mens etter psykologsamtalene i Oslo var jeg bare høy på meg selv når jeg syntes jeg hadde løyet i hop noe fantastisk.

– Hva gjorde at fastlegen knekte koden din og ikke psykologen?

– Begge bygde jo på antidepressiver og kognitiv terapi. Likevel ble jeg knadd så inni svarte der hos fastlegen. Det handler nok om at han kjenner Finnøy. Han var i mitt nærmiljø og jeg fikk opplevelsen av at han kjente meg.

Oddvar synes det er trist at nåløyet for å bli psykolog har blitt så trangt. Det blir de mest skoleflinke som kommer inn, og der er kvinner i stort flertall.

– Det er ikke bra om psykologene blir for like og at det blir veldig overvekt av damer eller menn. En trenger variasjon.

Klump i halsen

Marit får av og til klump i halsen når hun ser hvor flink han er med onkelbarna eller sine egne barn.

– Da tenker jeg «oi, dette hadde han kunnet gått glipp av». Men de tankene legger jeg alltid fort fra meg igjen.

Har funnet roen

Etter hvert fikk Oddvar bygget opp seg selv igjen. Han utdannet seg til agronom og hanket inn en A på masteren i ledelse (EMBA) fra Universitetet i Stavanger.

– Hva gjør du hvis inkassovarslene hoper seg opp igjen?

– Det skjer ikke. Jeg kan fortsatt gjøre dumme investeringer, men trikset med gjeld er å ta de samtalene med regnskapsføreren eller banken før du må.

Til folk som spør, sier han at det ikke er noe noen kunne ha gjort for at han ikke skulle prøve å ta livet sitt den gangen i 2009. 

– Jeg skulle bare ønske jeg forsto at det finnes ikke noen nederlag eller nedturer som er verdt å ta sitt eget liv for.

– Hva er forskjellen på Oddvar i 2025 og i 2009?

– Det viktigste er at jeg er far til to unger og er gift med verdens beste Marie. Og så tenker jeg ikke lenger på meg selv som en idiot, selv om jeg gjør idiotiske ting. 

Han har funnet roen. 

– Den fant jeg lenge før jeg traff Marie. Nå er jeg jo bare en kjedelig tobarnsfar som sitter ute på ei øy.