Innlegget ble først publisert i Dagens Medisin.

Allerede i 2030 vil det være flere eldre over 65 år enn barn og unge i Norge. Det er positivt at flere lever lenger, men med økt alder følger også flere tilfeller av demens. 

I dag lever nær 120 000 mennesker med demens, men bare én av tre har fått en diagnose. Det betyr at over 60 prosent mangler formell bekreftelse og dermed også tilgang til hjelp og støtte. Pårørende står ofte uten nødvendig informasjon og oppfølging. Hvorfor er det slik?

Helsevesenet svikter når utredning tar for lang tid

En demensdiagnose handler ikke bare om å sette en merkelapp. En tidlig diagnose gir mulighet til å bremse sykdomsutviklingen og tilpasse hverdagen. Den forklarer symptomer som glemsomhet og språkvansker og kan redusere forvirring, skam og stigma. Likevel får mange aldri denne viktige avklaringen.

Hvorfor får ikke to av tre en demensdiagnose? En viktig årsak er barrierer i helsevesenet. Fastleger mangler ofte tid og ressurser til grundige utredninger som krever flere konsultasjoner og samarbeid med hukommelsesteam. I tillegg kan usikkerhet rundt kriterier og frykt for å påføre pasienten en belastende diagnose føre til at symptomer bagatelliseres.

Hjemmetjenesten og pårørende er ofte de første som merker endringer. Men manglende språk- og fagkompetanse hos ansatte kan gjøre det vanskelig å oppdage subtile tegn. Dette forsinker varsling og utredning.

Samfunnet svikter når støtte uteblir etter diagnosen

Demensplan 2025 peker på behovet for økt kompetanse og bedre samhandling. I mange kommuner er demenskoordinatorer ansatt i deltidsstillinger, noe som gjør systematisk oppfølging vanskelig. Selv i større byer er ressursene presset. Når vi vet at antallet med demens vil øke, er det tydelig at dagens kapasitet ikke strekker til.

En studie fra Aldring og helse viser at bevissthet om egen diagnose kan føre til bekymring for fremtiden. Derfor er det avgjørende at diagnosen stilles til rett tid, slik at den som rammes får støtte og tilpassede tiltak.

Å få en demensdiagnose handler om mer enn å sette navn på en sykdom. Det handler om å forstå egen situasjon, planlegge for fremtiden og få den hjelpen man har krav på. Når så mange fortsatt lever uten diagnose, må vi som samfunn gjøre mer. Vi trenger et helsevesen med tid, kompetanse og verktøy – og et samfunn som tør å snakke om demens, ikke som en dom, men som en døråpner til støtte og verdighet.

Myndighetene må handle før demenskrisen vokser

Vi må styrke kapasiteten i helsevesenet. Det må investeres i flere stillinger, særlig i distriktene. Vi trenger tverrfaglige team i både første- og andrelinjetjenesten som kan sikre tidlig utredning og helhetlig oppfølging – uavhengig av postnummer.

Fastleger må få bedre støtte og opplæring. Mange er usikre på hvordan de skal gå frem ved demenssymptomer. Med riktig kompetanse kan fastlegen bli en nøkkelperson i tidlig oppdagelse og støtte.

Men det handler ikke bare om helsepersonell. Hele samfunnet trenger et kunnskapsløft. Når vi vet at de som har hatt demens i familien, oftere får en diagnose selv, sier det noe om hvor viktig informasjon er. Vi må snakke mer om demens – i media, på arbeidsplasser, i skolen og i eldreomsorgen. Bare slik kan vi bryte ned stigmaet og gjøre det lettere å søke hjelp.

Demens er en av de største helseutfordringene vi står overfor. Vi har ikke råd til å la to av tre gå uten diagnose. Tidlig innsats kan gjøre en stor forskjell – for livskvalitet, for pårørende og for samfunnet. Vi må sammen skape et mer demensvennlig samfunn der noen fanger opp diagnosen – ellers kan du bare glemme å få demens.

Det er på høy tid at vi tar demens på alvor, for kun da kan vi bidra til at den demenssyke og de pårørende kan leve fullverdige og gode liv.