Sosionomer bidrar allerede. Bruk dem bedre

I et innlegg i Sykepleien 27.05 løftes det frem et forslag om å innføre sosialsykepleiere som et svar på behovet for mer helhetlige pasientforløp og bedre ressursbruk. Intensjonen bak innlegget er god: Mange pasienter sliter med sosiale utfordringer i tillegg til medisinske behov, og det trengs fagfolk som forstår hele mennesket. Men dessverre er dette et forslag som vil dra oss i feil retning. 

Vi vet allerede at det er en stor mangel på sykepleiere, og vi må tenke nytt om hvordan fremtidens helsetjenester skal se ut. Svaret ligger i å tenke tverrfaglighet og i å bruke de profesjonene som allerede finnes inn i pasientforløpene. Ja, sykehusene trenger mer helhetlige pasientløp og bedre ressursbruk. Fellesorganisasjonen (FO) har en glimrende profesjon for å løse akkurat det problemet: Sosionomen. Problemet er at det er for få av dem i sykehusene.

Sosionomer er spesialist på det sosiale

Mange av FOs medlemmer jobber i spesialist- og kommunehelsetjenesten med nettopp de problemstillingene Debesay og Harsløf beskriver i sitt innlegg: økonomiske bekymringer, rus, pårørendebelastning, bolig, vold, krisehåndtering og manglende nettverk. 

Sosionomer kartlegger pasientens livssituasjon, tilbyr livsmestrende samtaler og sikrer koordinerte overganger mellom helse- og sosialtjenester. På sykehus er sosionomer en del av tverrfaglige team. Når livet brått endres, er det ofte sosionomen som tar tak i den delen av behandlingen som ikke kan dekkes av sykepleiere eller leger: å få barna ivaretatt, rydde i økonomi og stønader og sikre nødvendige tjenester i kommunen. Dette er sosialt arbeid i praksis.

Det er et unødvendig dobbeltarbeid

Forslaget om å etablere «sosialsykepleiere» er derfor i beste fall unødvendig dobbeltarbeid. I verste fall er det en devaluering av det sosionomer allerede gjør. Sosionomer har en treårig bachelorgrad i sosialt arbeid, og mange har videreutdanning innen helse, psykisk helsearbeid, rus, voldsproblematikk, familieterapi og Nav-systemet. Dette står også tydelig beskrevet i de nasjonale retningslinjene for sosionomutdanningen under §2: «Formålet med utdanningen er å utdanne kvalifiserte profesjonsutøvere som kan bistå enkeltpersoner, familier eller grupper med å forebygge, redusere og mestre sosiale og helsemessige problemer.» Flere har mastergrad, og enkelte jobber forskningsrettet med sosialfaglige problemstillinger i helsetjenesten. 

Dersom målet er å styrke sosialfaglig kompetanse i helsetjenesten er det mer hensiktsmessig å anerkjenne, satse på og bygge videre på den kompetansen som allerede finnes fremfor å forsøke å oppfinne hjulet på nytt under en ny tittel.

Regjeringen vil snu trenden og få ned ventetidene til sykehusene. Helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre lanserte derfor 13. mai 2024 regjeringens Ventetidsløfte. Ett av tiltakene for å få til dette er nemlig å ta i bruk sosionomer i større grad.

Se heller til Sverige 

Selv om den danske modellen med sosialsykepleiere viser gode resultater for en avgrenset pasientgruppe, mener vi det er vel så relevant å løfte blikket mot Sverige – hvor sykehusene i større grad har beholdt og satset på sosionomenes brede kompetanse. I Sverige arbeider over 4000 sosionomer i sykehus, og de er en integrert del av det tverrfaglige teamet rundt pasienten. 

Sosionomer ved svenske sykehus bistår både med psykososial støtte, med å sikre pasientenes rettigheter, velferdsytelser og koordinert oppfølging etter utskrivelse. Deres brede samfunnsforståelse og systemkunnskap gjør dem særlig godt egnet til å møte hele spekteret av sosiale utfordringer – fra økonomi og bolig til samhandling med kommunale tjenester. 

Norge har allerede en etablert profesjonell tradisjon med sykehussosionomer, og det vil være mer bærekraftig og hensiktsmessig å styrke denne ordningen, fremfor å utvikle nye profesjonsroller som delvis overlapper. Det handler ikke bare om å skape nye stillinger, men om å bruke den kompetansen vi allerede har – på en bedre og mer målrettet måte. 

Fremtiden krever tverrfaglighet – ikke profesjonsforvirring 

Å etablere en ny tittel og utdanningsretning for det sosionomer allerede gjør, vil ikke gi bedre pasientforløp, men det kan gi mer byråkrati, uklare ansvarsforhold og faglig overlapping. I stedet for å svekke tydeligheten i oppgavedeling mellom profesjonene, bør helseforetak og kommuner prioritere rekruttering, kompetanseutvikling og forskningsbasert utvikling av sosialt arbeid i helsefeltet. 

Pasienter trenger helhetlig behandling, og det forutsetter samarbeid mellom ulike faggrupper. Leger, sykepleiere, ergoterapeuter, fysioterapeuter og sosionomer har ulike roller og ulik fagkompetanse. Der sykepleiere er eksperter på medisinsk behandling, har sosionomer spesialisert seg på de livsutfordringene sykdom bringer med seg. 

Vi forstår ønsket om å tette hull i pasientforløp, men løsningen ligger ikke i å skape en ny hybridrolle som verken innehar sykepleiere eller sosionomers spisskompetanse. Løsningen ligger i å styrke sosionomens rolle i sykehuset og satse på det tverrfaglige samarbeid der hver profesjon bidrar med sitt. Og da må vi også våge å satse på de profesjonene som allerede finnes og som faktisk fungerer. 

Vi trenger flere sykehussosionomer. Ikke en ny yrkestittel.