Denne våren har NRK Brennpunkt etter min mening satt et viktig fokus på psykisk helsevern med serien «Psyk». Jeg opplever serien som både treffende og veldig god. Jeg tar hatten av for serieskaperne i Brennpunkt, som problematiserer bruken av tvang på en så innsiktsfull måte. For de av oss som jobber i psykiatrien, er det lett å kjenne på avmakt og fortvilelse i møte med mennesker som lider av alvorlige psykiske lidelser, og i denne forbindelsen snakker jeg om psykoselidelsene. Selv jobber jeg som sykepleier ved psykiatrisk klinikk i Bergen.

Psykoselidelser og rus

Gjennom min jobbhverdag møter jeg mennesker med ulike psykoselidelser. De isolerer seg ofte og avskjærer familie, venner og helsetjenestene som ønsker å hjelpe dem. I tillegg til sin psykiske lidelse, er det flere av dem som har en samtidig ruslidelse. Teamet jeg jobber i, kan stå i svært utfordrende situasjoner med mennesker som nekter å motta hjelp, og som teamet opplever er i forverring av psykosen. 

Vi står daglig i sammensatte problemstillinger rundt bruken av tvang. Når kan bruken av tvang rettferdiggjøres i møte med alvorlig syke mennesker? Hvor går grensen for autonomi? Når bør hjelpeapparatet overstyre det enkelte menneskes autonomi? 

Tvang: Ingen enkle løsninger

Bruk av tvang er alltid vanskelig, og det finnes ingen enkle løsninger i bruken av tvang. 

Men er du vitne til mennesker med alvorlige psykiske lidelser, som ikke lenger makter å ivareta seg selv, og som er til fare for seg selv og andre, da oppleves ikke lenger tvilen så sterk. Jeg møter kolleger og fagfolk i psykisk helsevern som gjør sitt ytterste for å møte mennesker i sårbare livsfaser med både respekt og verdighet. 

Et menneske med en psykisk diagnose er først og fremst et menneske, og ikke diagnosen. Diagnosen beskriver et sett med symptomer, og så er det selvsagt en personlighet og et individ, et menneske bak disse symptomene. 

Jeg jobber som sykepleier på en avdeling for mennesker med psykoselidelser. Daglig opplever jeg hvor vanskelig det er å møte og bygge tillit med mennesker som er innlagt mot sin vilje, og som har tilnærmet null sykdomsinnsikt. 

For mange kan det virke inhumant å holde mennesker innlagt mot sin vilje. Jeg opplever det ikke lenger sånn. Jeg har sett det fra innsiden, og dette er hverdagen min. 

Hva om de ikke ble innlagt?

I min jobb møter jeg og mine kollegaer unge mennesker som opplever å være i psykose for første gang. Da er funksjonstapet ofte stort, og livet oppleves vanskelig og truende. For dem som er tvangsinnlagt for første gang, kan nok frihetsberøvelsen og avmakten føles ekstra stor. Men enkelte av de vi møter, er så psykotiske og har trukket seg så langt inn i sin verden, at det kan virke som de reflekterer lite over at de er tvangsinnlagt. Vi møter mennesker som har vært syke over flere år, og som har en rekke tvangsinnleggelser i psykisk helsevern. Hva hadde skjedd om de ikke ble innlagt? Burde pårørende vært involvert mer? 

Godt ivaretatt

Min erfaring er at mange pårørende er svært slitne, og at relasjonen til den syke er forstrekt, og har ofte tatt skade. Mye har vært forsøkt før en går til det drastiske skrittet som en tvangsinnleggelse er. Hjelpeapparatet rundt den syke har forsøkt å møte dem på ulike måter, men ofte opplever vi at personen som er syk slutter med nødvendige medisiner, og at de stenger hjelpeapparatet ute. Flere pårørende har formidlet at de føler seg lettet over at deres kjære er innlagt, og at de opplever at de er på en trygg plass hvor de er godt ivaretatt.

Gått for lenge uten hjelp

De siste årene har vi sett et drastisk kutt av døgnplasser i psykiatrien. Jeg er enig i at flere sengeplasser ikke nødvendigvis er det eneste saliggjørende. Men slik det har vært de siste årene, så har de alvorlig syke, de med mest lidelsestrykk, gått for lenge før de har fått hjelp. Psykosen har fått feste seg, noe som igjen har ført til lengre innleggelser enn ønskelig. Solid forskning har over tid vist at varighet av ubehandlet psykose er direkte skadelig. Vi trenger flere sengeplasser for mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Og de må få tid. Å rehabiliteres fra en psykose, tar tid. 

Ubalansert fra mediene

Psykiatrien blir ofte fremstilt som et kjølig system med utstrakt maktmisbruk. Mediene må ta en stor del av skylden for denne ubalanserte fremstillingen. 

Jeg opplever ikke psykiatrien som jeg er en del av, som et inhumant system, men som et system som våger å ta kontroll og styring over de menneskene som ikke lenger har fotfeste i verden, og som gradvis går til grunne. 

Vi er innforstått med at den sosiale prosessen for dem er viktig, og vi jobber i tett kontakt med venner og pårørende til den syke. Vi jobber også for at den syke skal få ta opp igjen en meningsfull hverdag i livet sitt, i tillegg til at vi forsøker å hjelpe dem med å gjenopprette menneskelige relasjoner som har gått tapt. 

Hver eneste dag jobber vi med dette.