Reisebrev fra USA: Oh Say, Can You See …?

Jeg vet ikke om jeg egentlig er for ung til å ha et reelt forhold til «rik onkel i Amerika» og hele den «land of opportunity»-greia, men det er nå likevel noe med dette landet. Så likt, så annerledes. Så jævlig stort. Potensialet er liksom så grenseløst, og alt er mulig, og alt er utprøvd. I alle fall kan det se sånn ut fra utsiden. Flere nylige presidentvalg karikerer kanskje dette ganske godt.

En ting som i alle fall er helt sikkert, er at det er enorme forskjeller på hvordan man tenker om helsefaglig kompetanse, og hvordan man benytter seg av den. 

Se til onkel Donald

I Norge fikk vi de første avanserte kliniske sykepleierne i 2014. I USA fikk de dem på 1960-tallet. Og det er ingen tvil om at de første 50 årene med forsprang viser forskjellene ganske tydelig. I samtlige 50 stater har den amerikanske versjonen av allmennsykepleier – nurse practitioner – forskrivnings- og henvisningsrett. 

Det er riktignok ulikheter mellom statene hvordan denne retten tildeles, alt fra ingen krav til absolutte krav om legenær praksis. Men i Norge har vi i mange år hatt nok med å få egne rekker til å forstå hva denne kompetansen går ut på. Det har jeg ikke tenkt å bruke spalteplass på, men vi er i alle fall kommet såpass langt at vi nå skjenker den videre veien en tanke: Hvordan kan vi utnytte denne kompetansen med full kapasitet? 

Da er det ikke dumt å se vestover mot onkel Donald.

Eller i alle fall til landet han regjerer.

Enorme inntrykk

Høsten 2024 ble det klart at TØRN-prosjektet, som til nå kun var i kommunene, også tilførte midler til spesialisthelsetjenesten. Dette er midler til å – enkelt forklart – se på eller prosjektere oppgavedeling.

Kriteriene var noe trange, så det var faktisk vanskelig å finne noe konkret man kunne bruke en engangsutbetaling på 75 000 kroner på. Vi søkte om penger til studietur, og jaggu fikk vi tilslag. Så nå sitter vi cirka 8000 kilometer hjemmefra, i Sacramento i California, og er på besøk på UC Davis Medical Center, et av USAs mest velrenommerte sykehus. 

Ellen Brodin, min avdelingsleder, og jeg er nettopp ferdig med første dag av et ukelangt program. Inntrykkene er allerede enorme. Kun overgått av et ganske heftig jetlag. Vi ankom tirsdag, etter nærmere 17 timer på reisefot, og 26 timer våkne, kun avbrutt av 20 minutters høneblund over Grønland. Sånn apropos USA og utenrikspolitikk.

Sannheten er mer nyansert

Vi trodde vi kunne en del om det amerikanske helsesystemet, og vi trodde forskjellene skulle være større. Inntrykket har tross alt vært drevet av et syn på den sterke og rikes rett der de uten penger nådeløst kastes på gaten. Sannheten er heldigvis langt mer nyansert, tross et kommersialisert helsevesen med stor oppmerksomhet på penger. 

Det triste er vel kanskje en gryende anelse om at det er vi som sakte beveger oss mot dem, og ikke motsatt.

Etter første dag, der mye av oppmerksomheten har vært rettet mot de økonomiske insentivene for bruken av allmennsykepleiere på sykehus, så slår det meg hvor tungt de økonomiske rammene – tellekantene om du vil – føles nokså likt hvordan norske sykehusavdelinger forventes å drifte. Styringstall, plantall, faktiske tall, produksjon, refusjoner fra staten, antall konsultasjoner per lege per dag – du kan få gjette hvilken side av Atlanterhavet jeg skisserer, men svaret kan like så godt være øst som vest. 

Og jeg er ikke nødvendigvis helt uenig i at deler av denne styringsmåten har noe for seg. For om Norge er onkel Skrue og USA er onkel Donald, så er likevel personellet den viktigste ressursen i begge land. I begge land er det kamp om denne ressursen, og verre skal det bli.

Rett bruk av kompetanse

For det tvinges frem en styring basert på fornuftig bruk av denne ressursen, og tross liberale våpenlover her i mulighetenes land er likevel kanonskyting av spurv ugreit. Her synes jeg Norge skiller seg tydelig fra USA ved at hensiktsmessig bruk og plassering av kompetanse ikke er like høyt på agendaen som Helsepersonellkommisjonen har sagt den bør være.

Årevis med mangel på helsepersonell har i USA tvunget frem rett bruk av kompetanse på rett sted til rett tid. Og nettopp dette er ledestjernen som vi har krysset kloden for å se nærmere på. Så de neste dagene skal vi gjennom et knallgodt program som er lagt opp av den ytterste helsehybriden man kan tenke seg: En emigrert nordmann som har utdannet seg til nurse practitioner. 

Han skal lære oss mer om hvordan veien har blitt tråkket opp her i USA siden 1960-tallet, hvilke feiltrinn vi bør unngå, hvilke utfordringer vi bør være forberedt på og ikke minst hva som er gode ideer for å utvikle tjenestene. For det er faktisk slående hvor store likhetstrekk det er i den måten vi utvikler allmennsykepleierfaget på, tross avstandene som ligger mellom oss. Det er betryggende.

Så får vi se om inspirasjonen og lærdommen vi nå tilegner oss også kan få andre til å se lyset? Oh Say, Can You See?