NSF om dødshjelp: – Stor belastning for helsepersonell

Kanskje på tide å samle ny data siden 《...sykepleiere ønsker historisk sett dette i mye mindre grad enn resten av befolkningen...》. NSF leder skulle utalle seg på vegne av medlemmer. Ikke basert på historisk data. Spesielt hvis i neste setning er snak om store forandringer i palpasjon.

Når forbundslederen hevder at vi har kommet så langt innen palliativ pleie at aktiv dødshjelp ikke er nødvendig, samtidig som hun argumenterer for at aktiv dødshjelp vil være en belastning for sykepleiere, unnlater hun å konkretisere og begrunne påstandene sine grundig.

I praksis innebærer palliativ pleie ofte at pasienten ikke får tilført næring eller væske, noe som fører til en gradvis nedstengning av kroppens funksjoner og en død som kan inntreffe etter dager. Selv om moderne smertelindring har gjort store fremskritt, kan vi aldri med full sikkerhet vite om pasienten opplever store lidelser i denne prosessen.

For sykepleiere kan det være og etter min mening være en stor etisk og moralsk belastning å være vitne til en pasient som langsomt dør fordi aktiv livsoppholdende behandling er avsluttet. Er dette en mer verdig og human tilnærming enn aktiv dødshjelp? Er det riktig å hevde at dette er mindre belastende for helsepersonell? Slike spørsmål fortjener en grundigere refleksjon og en åpen debatt, basert på både medisinsk kunnskap og etiske vurderinger.

Jeg er for dødshjelp og er langt ifra alene om det. Sannsynligvis er helsepersonell i dag i ferd med å bli mer positive til dødshjelp enn tidligere. Jeg jobber ved en avdeling hvor jeg møter mange som venter på å dø, som vi lindrer etter beste evne. Pleiere diskuterer dødshjelp med ujevne mellomrom, nesten ukentlig, da vi har pasienter som ikke får den hjelpen de ber om.

Vi trenger ny debatt om dette. Samtidig tenker jeg at det kanskje kunne vært en komite/gruppe som brukte tid rundt den som ønsker det, slik det var rundt abort. Det hadde vært godt og viktig både for den som ønsker det og de som skal være rundt av personale, og pårørende. Alle hadde blitt ivaretatt.

I følge noe høyere i Norge enn i resten av Europa, og har ikke gått ned de siste 20 årene til tross for kampanjer og debatt. Av de ca 650 selvmordene pr år i Norge er det menn over 75 år som har høyest forekomst med 24 % av tilfellene. Man kan anta, spekulere, tro (men vi vet ikke) at en del av disse ikke har tiltro til at samfunnet kan yte en verdig omsorg og behandling når en selv mister kontrollen over eget liv. Og noen kanskje tenker at det er best for meg å forlate mens en fortsatt har kontroll? Kristenkonservative standpunkt som " vi er imot aktiv dødshjelp, men for aktiv livshjelp" gir liten troverdighet når en daglig blir påminnet krisa i eldreomsorgen og en kommuneøkonomi som medfører kutt i allerede utilfredsstilte behov.
Tv-programmet "Dødsenglene" aktualiserer disse problemstillingene. Når det er et behov i befolkningen som ikke møtes av et kvalitetsikret offenlig eller privat tilbud, dukker sjarlatanene fram og tilbyr hjelp til å dø. Og er man desperat og mangler 200 000 for å få en verdig? ning på livet i Sveits, ser altså noen dette som en løsning. Omfanget vet lite om, siden utøverne tar en stor risiko. Men en kan anta at ikke alle tilbydere opptrer så amatørmessig som de vi møtte i "Dødsenglene.
Halvparten av Norges befolkning er altså for aktiv dødshjelp. Hver 4. lege og hver 3. sykepleier mener det samme. Er ikke dette verdt en videre utredning? Deltagelse i utførelse av eutanasi må selvsagt være frivillig for helsepersonell,

Jeg har sittet ved flere dødsleiet - dager hvor den dødsyke er så neddopet at all kontakt er slutt. Jeg har opplevd at den syke ligger å stønner døgnet rundt uten at noen vet hvorfor. Er det smerte eller redsel. Uansett så er det vonde dager både for den syke og de pårørende.
Det er en lettelse for alle når det er slutt, men de siste dagene burde vært unødvendige.
En økt dose morfin hadde vært bedre for alle.

Har selv en diagnose som jeg vet slutten på. Vil jeg ligge i dager, kanskje uker og måneder med surstoff, matet intravenøst + smertestillende som antagelig ikke hjelper 100%? Hjelper ikke godt nok på nåværende tidspunkt heller.
Det eneste å se fram til og lengte etter er å få slippe smertene og den nedverdigende måten å dø på.
Nei, jeg vil ikke ende slik og det er trist at ikke Norge har samme tilbud som i Sveits og
Nederland. Hadde nok ønsket å dø i Norge, men har heldigvis økonomi til å ta reisen til
Sveits.
Opprett egne avdelinger/hospits hvor helsepersonell selv ønsker å være en del av tilbudet.

Jeg har gjennom mine yrkesaktive år i både ambulansen og hjemmesykepleien observert døden mange ganger. Noen ganger brått og uventet, andre ganger gjennom ventefasen med sykdom eller alderdom som årsak til døden. Jeg har også vært pårørende til en som ble liggende og vente på døden.
Først vil jeg snakke fra et pårørende perspektiv, mitt pårørende perspektiv. Jeg tenker på første katten jeg hadde når jeg var barn. Den ble 18 år gammel og syk, veldig syk. Den gikk på blodtrykksmedisin mm. for å bedre kvaliteten på den siste tiden, men tross dette hadde han det ikke godt. Aldersrelatert sykdom gjorde at han ble engstelig, så ikke hvor han gikk og vi kom dit hen at vi kunne velge om det var på tide å hjelpe ham videre hvor han slapp smerte og engstelse, da det var et faktum at han bare ventet på døden. Så tilbake til min morfar som fikk en hjernesvulst som ble oppdaget altfor sent. Han ble operert på nevrokirurgisk avdeling på Haukeland og legene var svært positive til utfallet, MEN - han fikk en postoperativ blødning og mistet språket, samt fikk en halvsidig lammelse. Dette var hardt for alle. En ellers frisk og oppegående mann som plutselig ble sengeliggende og uten språk. Så kom blødning nummer to. Han var ikke våken mer. I live, men ikke bevisst, uten språk og helt lammet på ene siden. Så fikk han på toppen av det en lungebetennelse. I mellomtiden nå hans barn skift på å være med ham. Barnebarn var hyppig innom også. Krevende. Legene bestemte at de avsluttet alle tiltak. Ikke behandling for lungebetennelsen, ikke væske eller næring - ingenting. Så her lå mannen som har vært som en far for meg. Eller gi orde han det? Det var vel mer kroppen som lå der… mannen var vekke… man ventet i grunn bare på at kroppen skulle gi opp… når han døde natt til 17. desember var jeg ikke der… jeg skulle opp på besøk på dagtid 17. desember. Jeg fikk altså ikke være der når han tok sitt siste åndedrag. Det samme gjelder så mange andre i familien. Han hadde sin kone og sitt ene barn der, så han var ikke alene, men jeg skulle så gjerne vært der også. Det siste farvel.
Som pårørende har jeg ingen tvil. I det øyeblikket det ble bestemt at man avsluttet behandling og at han var terminal skulle man ha fastsatt dag og klokkeslett hvor alle fikk samles med ham og en høy dose med medisiner ble gitt, slik at han fikk slippe de siste lidelsene, ventingen. Dette valget får dyrene - slippe lidelsen - men ikke min dyrebare morfar, som har vært som en far for meg.

Som helsepersonell har jeg mange ganger sett det samme hos andre. Jeg lindrer etter beste evne og prøver og gjøre det til en fin tid, men burde de fått et annet valg som kunne gjort det mye finere?