Da hun ikke fikk bo sammen med sin kjære, ville hun ikke leve mer

Jeg vil fortelle om en pasient som jeg måtte jobbe ekstra hardt for å vinne tilliten til. 

Hun bodde i omsorgsboligen der jeg jobber. Denne pasienten hadde en gang et hjem der hun bodde med sin samboer. Så ble samboeren rammet av demens og måtte etter hvert flytte på sykehjem.

Min pasient ble kastet ut av boligen der de bodde sammen. Hun ble rett og slett omplassert og havnet hos oss.

Hun fikk tilbudt hjelp til å pakke ut tingene sine, men hun svarte: «Jeg skal ikke være her så lenge.» Hun håpet å få komme tilbake til sin kjære eller bo i nærheten av ham. 

Slapp ikke andre inn

Pasienten hadde liten familie. Kun en bror som bodde langt unna. Hennes eneste familie var hennes kjære som til slutt måtte på et sykehjem på grunn av kognitiv svikt. Familien til kjæresten nektet henne å besøke ham på sykehjemmet. De likte ikke det forholdet de hadde.

Pasienten min var høyt utdannet, men dette betydde ikke noe for henne. Livet var ikke det samme uten kjæresten. Noen av personellet ble kjent med henne, men hun slapp ikke så lett noen inn i sin leilighet i omsorgsboligen. Jeg bestemte meg for å jobbe hardt for å vinne tilliten hennes. Til slutt fikk jeg lov til å være hennes kontaktperson.

Jeg lærte mye av henne. Hun var farmasøyt og lærte meg en del om dette faget. Jeg tok da sykepleierutdanningen etter å ha jobbet mange år som hjelpepleier. 

I leilighetene hennes besto livet av å røyke og å se på tv. Den siste tiden var hun flink til å legge puslespill. 

Kuttet ut medisiner

Hun hadde mange ganger gitt uttrykk for at hun ikke orket å leve lenger. Som farmasøyt kunne hun mye om medisiner. Hun kuttet ut de viktigste medisinene som hun brukte fast fordi hun visste at hun da kunne dø av hjerneslag eller hjerteinfarkt. 

Hun ble sykere og sykere. Plutselig ble det oppdaget at hun ikke hadde spist på flere dager.

Siden hun nektet hjelp fra mine kolleger, var det jeg som til slutt kom for å ta en alvorsprat med henne. Da hadde hun ligget i sengen i flere dager. Jeg spurte om hun kunne fortelle meg hvor hun hadde vondt, eller om jeg kunne hjelpe henne med å tilkalle helsehjelp. 

Jeg er kjent for å være en direkte person og sa til min beboer: «Uten mat og drikke vet du at det bare går en vei, og det er mot døden. Du har tidligere sagt at du vil dø. Er det virkelig det du vil?»

Min beboer svarte: «Jeg er usikker på om jeg vil dø. Du kan tilkalle hjelp. Jeg tror jeg trenge det.»

Hun hadde ikke oppsøkt legen siden hun flyttet inn til oss, og det var åtte år siden.

Det gradvise forfallet

Så ble hun hentet med ambulanse. Hun ble innlagt og var veldig syk. Hun kom ikke tilbake til oss.

Denne pasienten satte et varig spor i meg med sin livshistorie. Å se hvordan alt endret seg fra glede til ensomhet uten kjærlighet rørte meg dypt. Hun endret seg fra å være et oppegående menneske som var klar i hodet til en sengeliggende pasient som trengte fullstendig hjelp.

Det eneste hun hadde den siste tiden, var oss sykepleiere som fikk lov til å komme inn med morgenkaffe og juice.