Slike innlegg er en av grunnene til at master for sykepleiere undervurderes og nedprioriteres

Sammen med en rekke innslag fra andre, med og uten akademisk kompetanse og med og uten sykepleierbakgrunn, tegner dette en del av det bildet som «mannen i gata» får av master for sykepleiere. Jeg vil her påpeke feilene i Krøgers innlegg og forhåpentligvis opplyse både «mannen i gata», sykepleiere og politikere om hva master for sykepleiere er. 

Legger vekt på egne meninger

Innledningsvis siterer Krøger egne innlegg hvor hun presenterer egne meninger. Hun skriver blant annet: «Skolen var heller ikke interessert i om vi med et enkelt og klart språk viste at vi forsto problemstillinger – snarere at vi forvillet oss inn i en tåkeheim av oppstyltet fagspråk og anglisismer bygget på ugjennomtrengelige teorier og omstendelige formuleringer.» Det er Krøgers egen mening. Er det da en sannhet? Og bruker hun ikke her selv fagspråk? 

Vet alle for eksempel hva «anglisismer» er for noe? «Egne meninger» er ikke noe godt utgangspunkt verken for sykepleie, medisin eller andre fagområder for å oppnå sikre og kvalitetsmessig gode tjenester. Målet er kunnskapsbasert praksis ved «å ta faglige avgjørelser basert på systematisk innhentet, forskningsbasert kunnskap, erfaringsbasert kunnskap og pasientens ønsker og behov i en gitt situasjon». Tenk hvor kreftbehandling hadde vært om denne kun var styrt av hva enkeltleger mente var beste praksis. 

Forstår ikke hva masterutdanning er

I innlegget går Krøger til angrep på masteroppgaven som konsept når hun blant annet skriver: «Forskningen går ut på å lose oss gjennom en til dels ugripelig metode og teori for å fastslå det helt opplagte. Masterne er da også stort sett så uleselige at de ikke blir sett av andre enn slitne sensorer, og der mistenker jeg det går fort i svingene.» 

Jeg kan være enig i at selve masteroppgaven i mange tilfeller kun leses i sin helhet av sensorene. Men etter å ha vært sensor for flere titalls masteroppgaver i en årrekke kan jeg love at det ikke «går fort i svingene». Metoden kan man ta master for å forstå, og det må henvises slik at lesere forstår at valgt metode er relevant for å belyse problemstillingen, at det er benyttet en anerkjent metode for datasamling og analyse, noe som igjen gjør resultatene troverdige. 

Masteroppgaven er en eksamen hvor studenten skal vise at læringsmålene er oppnådd. Det er ikke ment for «mannen i gata» å lese. 

Master er påfyll av kunnskap

Masterutdanning er derimot et helt utdanningsløp på fra 90 til 300 studiepoeng med en varighet fra ett til fem år. Master definerer et kvalifikasjonsnivå i tråd med europeisk standard. Utdanning av anestesi-, barn-, intensiv-, operasjon- og kreftsykepleiere, sykepleiere med master i avansert klinisk allmennsykepleie og psykisk helse, rus og avhengighet, helsesykepleiere og jordmødre er forskriftsfestet på masternivå på 120 studiepoeng over to år. 

Master er påfyll av kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse etter endt bachelor i sykepleie, som kvalifiserer for avansert og spesialisert sykepleieutøvelse. Hvordan kan man være imot dette? 

Det er forskjell på fusk og plagiat

Krøger tar videre tak i helseministerens masteroppgave: «Det siste er at VG har funnet 67 tekstlikheter i Kjerkol (et al) sin oppgave. Selvsagt har de det. Det ville de antakelig funnet i enhver master.»

Og videre: 

«Det Kjerkol (et al) har gjort galt, er at de har vært klumsete nok til ikke å skjule sine spor ved å stokke om på språket.» 

Ja, masteroppgaver har ofte tekstlikheter og bør i slike tilfeller ha henvisninger. Men når resultater er helt likt presentert i ulike masteroppgaver, er det tegn til fusk, ikke plagiat. Det er usannsynlig at ledere i Kjerkol (et al) sin masteroppgave har sagt akkurat det samme som ledere i tidligere masteroppgaver – og også at studentene har fortolket dette på akkurat samme måte. 

Utdanning på alle nivå er viktig

Jeg er enig med Krøger i de tilfellene der studenter for eksempel hindres i videre studieforløp på grunn av selvplagiat. Dette må vi få slutt på. Jeg er også enig med Krøger at vi må ha søkelys på «kvalitet, klart språk og faglig innsikt». Men kvalitet, klart språk og faglig innsikt er selvsagte krav til en masteroppgave. 

De øvrige kravene har Krøger helt klart ikke kunnskaper nok til å få uttale seg om. Og det er problemet når skribenter uten akademisk kompetanse og sykepleierbakgrunn får en høy, negativ stemme i mediebildet om master for sykepleiere.

Jeg mener ikke at alle sykepleiere skal ha master. Master er en utdanning som kommer etter bachelorutdanningen for å ivareta spesialiserte funksjoner og som karriereløp for sykepleiere, for dem som ønsker det. Ytringer som kan tolkes som at utdanning for sykepleiere ikke skal følge europeisk standard og nasjonalt vedtatte nivåer, bidrar til en undervurdering og nedprioritering av master for sykepleiere.