fbpx – Kampen om rett til arbeidstøy er også en likestillingskamp Hopp til hovedinnhold

– Kampen om rett til arbeidstøy er også en likestillingskamp

Lill Sverresdatter Larsen, NSF-leder
EN GOD START: – Et godt sted å starte er med «lavthengende frukt», som arbeidstøy, for å rekruttere flere sykepleiere. For i det store bildet handler det om å sikre at en potensiell arbeidstaker ikke taper rettigheter eller pådrar seg ekstrakostnader ved å velge en kvinnedominert sektor, skriver Lill Sverresdatter Larsen. Foto: Marit Fonn

– Klær skaper folk, sies det. Fravær av klær og sko kan skade folk. I alle fall er det tilfellet for titusenvis av arbeidstakere i helse- og omsorgssektoren. Det gjør det nødvendig å snakke om kvinner og klær på likestillingsdagen 8. mars, skriver forbundslederen.

Dette er et leserinnlegg. Innholdet gir uttrykk for forfatterens egne synspunkter og holdninger. Innlegg sendes til meninger@sykepleien.no. Les også veiledningen.

T-skjorte, genser, bukse, fleecejakke, utebukse til sommerbruk, utejakke til sommerbruk, vinterbukse, vinterjakke, regntøy, vernesko til sommer og vernesko til vinter, hansker, hjelm, briller, synlighetstøy …

Listen over hvilke klær arbeidsgiver dekker til de som jobber i fysisk krevende jobber både inne og ute, er lang. Ulike arbeidsoppgaver krever ulikt tøy. Sesongene skifter, og det gjør været også. Arbeidstøyet skal gjøre deg i stand til å gjøre jobben din på en trygg og god måte og være med på å beskytte deg både mot fare og ulike temperaturer. Det er arbeidsgiver pålagt i lovs form å sørge for.

Dette er noe som fungere godt på veldig mange arbeidsplasser. Arbeidsplasser som i hovedsak har mannlige ansatte. På arbeidsplasser med en hovedvekt av kvinnelige ansatte er saken en helt annen.

Systematisk forskjellsbehandling

Hjemmetjenesten er ute hver eneste dag hele året, hele døgnet. Ofte kjører hjemmesykepleier hjem til pasienter lenge før det kommer noen brøytebil og før det strøs. Høljregn, storm, en meter nysnø, slaps, stålis eller hetebølge – de må frem uansett. At dette skal gjøres uten arbeidstøy, yttertøy og sko tilpasset forholdene er nærmest komisk, nesten slik at folk ikke tror vi snakker sant når vi forteller det.

Det er selvsagt likt uavhengig om det er en mannlig eller kvinnelig sykepleier som har oppdraget, og på den måten kan det sies at det ikke diskrimineres på kjønn. Men når de kommunalt ansatte på mer mannsdominerte sektorer har helt andre betingelser, kan det ikke ses på som annet enn en systematisk forskjellsbehandling.

En lov for menn

I 2013 laget Arbeidstilsynet et faktaark om arbeidstøy i hjemmetjenesten og sykehjem. Der skriver de at «Arbeidstakere i helsevesenet kan komme i kontakt med mange ulike kjemikalier og er også i kontakt med pasienter som kan være smittebærere».

Videre viser Arbeidstilsynet til forskrift om utførelse av arbeid § 6–7 som sier: «Dersom de helsefarlige biologiske faktorene ikke kan fjernes eller unngås, skal arbeidsgiver sørge for at arbeidstakerne får utlevert og blir pålagt å bruke hensiktsmessig arbeidstøy og personlig verneutstyr.» I nevnte faktaark konkluderes det med at det ikke er mulig for ansatte i hjemmetjenesten å fjerne eller unngå biologiske faktorer. 

Arbeidsmiljøloven er laget for menn i skiftarbeid, ikke for damer.

Arbeidsmiljøloven er laget for menn i skiftarbeid, ikke for damer som kaver seg gjennom én meter nysnø iført kun en tynn bomullsuniform for å komme frem til en gammel dame som har falt på vei til toalettet midt på natten.

Må jobbe i privat tøy

Noen steder får ikke ansatte i hjemmetjenesten denne bomullsuniformen engang. De må jobbe i privat tøy. Arbeidsoppgavene i løpet av en dag består av blant annet kroppsstell og dusjing, sårskift av infiserte sår, stell av stomier, hjelp til toalettbesøk, administrere medikamenter samt ta, håndtere og analysere urinprøver, blodprøver og avføringsprøver. Det er umulig å fjerne eller unngå helsefarlige, biologiske faktorer.

Sykepleiere er utsatt for både kroppsvæsker og smitte. I tillegg jobber de i stadige temperaturendringer ved å veksle mellom å være utendørs og innendørs. Likevel må de mange steder gjøre jobben sin i sitt private tøy.

Dette er noe tillitsvalgte og medlemmer i Norsk Sykepleierforbund har reagert på i tiår. Det er så merkelig at kravene om arbeidstøy og sko så vanskelig når frem når Arbeidstilsynet mange ganger har gitt pålegg til ulike kommuner om å tilby også arbeidstakerne i hjemmetjenesten arbeidstøy. Til tross for at ansvaret er nedfelt i lovverk, må ansatte forhandle for å få deler av uniformsbehovet dekket av arbeidsgiver. Noe av problemet er at Arbeidstilsynet ikke er konsekvente overalt.

Saker prøvd for Arbeidstilsynet

Flere har prøvd slike saker for Arbeidstilsynet, som i Lillestrøm. Der har Arbeidstilsynet gitt arbeidsgiver medhold i at yttertøy og sko slett ikke er nødvendig fordi de mener at privat yttertøy og sko ikke utgjør en smitterisiko.

Etter ti års kamp fikk sykepleiere som jobber i hjemmetjenesten i Karmøy kommune endelig arbeidstøy av arbeidsgiver, men sko og ytterklær må de fremdeles holde selv.

Arbeidstilsynet påla Skien kommune å kjøpe inn arbeidstøy til de ansatte i hjemmetjenesten.

Hvilket mannsdominert yrket må dele på tøyet i stedet for å få personlig tilpasset tøy?

I Ullensaker kommune har de fått yttertøy i form av fleecejakker til bruk ute vår, sommer og høst og vinterjakker som er felles for alle ansatte på vinter. Felles altså. Det hadde vært spennende å vite hvilket mannsdominert yrket med behov for arbeidstøy der de ansatte må dele på tøyet i stedet for å få personlig tilpasset tøy.

I Oslo består arbeidstøyet til hjemmetjenesten av bukse og kittel, noen har også fått fleecejakke. Det har blitt vurdert av Arbeidstilsynet som godt nok.

Det er håp

Men det er håp. Kretsmekler i arbeidsrett har for Porsgrunn kommune vurdert en sak om likebehandling av helse- og omsorgssektoren og teknisk sektor. Det endte med at sykepleiere fikk både klær og sko etter det. I Tromsø la bystyrerepresentant Benonisen, som også er nestleder i Norsk Sykepleierforbund Troms og Finnmark, inn et forslag om at hjemmetjenesten måtte få dekket yttertøy, noe som burde være en selvfølge i arktiske strøk. Kommunestyret i Tromsø var enige.

Mange vil nok mene at kampen om rett til arbeidstøy, tilpasset de utfordringer og den helserisikoen som arbeidets art har, ikke er den viktigste likestillingskampen. Kanskje ikke, men den er et sterkt symbol på den gjennomgående og systematiske forskjellsbehandlingen av menn og kvinner som fortsatt finnes i vårt samfunn.

Det lages kollektive unntak

Likestillingen stopper opp når det på den ene side lages regelverk for å ivareta arbeidstakeres rettigheter og det i samme setning lager kollektive unntak for arbeidere i kvinnedominerte sektorer. For eksempel unntak fra regelen om hviletid. Da A-krim (arbeidslivskriminalitet) i Nordland gjorde tilsyn med fiskerinæringen, fikk flere aktører pålegg om å gjøre endringer blant annet for å ivareta hviletidsbestemmelsen. I helsesektoren er det kollektivt unntak for hviletid.

Forskjellsbehandlingen vises på flere måter enn på klærne.

Forskjellsbehandlingen vises på flere måter enn på klærne. Legg merke til bilene med kommunens logo på. Kan du gjette hvilke som tilhører hjemmetjenesten og hvilke som tilhører teknisk etat? Det er faktisk ganske lett. Hjemmetjenesten får kjøre små, billige biler med dårlige kjøreegenskaper og dårlig tilpasset vanskelige forhold. På teknisk kjører de ofte større biler, ofte med firhjulstrekk og med litt høyde.

Mye smått blir til stort

Alle slike «små» faktorer blir til sammen stort. Legg til at lønnen fortsatt er langt unna å kunne kalles likeverdig med yrker av lik utdanningslengde og ansvar, så er det ikke så vanskelig å forstå at høyt utdannede kunnskapsarbeidere som sykepleiere velger seg bort fra yrket.

Kommuner og arbeidsgivere spør stadig hva som skal til for å rekruttere flere sykepleiere. Et godt sted å starte er med «lavthengende frukt» som arbeidstøy som i det store bildet handler om å sikre at en potensiell arbeidstaker ikke taper rettigheter eller pådrar seg ekstrakostnader ved å velge en kvinnedominert sektor.

Les også:

Sykepleier­student til kamp for sko og bedre støtte­ordninger

Julia Melvik
ETTERLYSER BEDRE STØTTE: – Jeg vet om studenter som rett og slett har hoppet av studiet, fordi de ikke har råd til å gjennomføre fjernpraksis, sier sykepleierstudent Julia Melvik. Foto: Privat

– Alle får det samme av Lånekassen uansett hvilke kostnader studiet du går på genererer. Vi sykepleierstudenter får ikke engang dekket ordentlig skotøy. Det mener jeg er svært urettferdig, sykepleierstudent Julia Melvik.

Julia Melvik går andre året på sykepleierutdanningen ved Nord Universitet i Bodø. Hun mener dagens stipend- og støtteordninger er urettferdig. For å sjekke om det bare er hun som mener dette, har hun gjennomført en uhøytidelig spørreundersøkelse blant sine medstudenter.

– Alle får det samme av Lånekassen, uansett hvilke kostnader studiet du går på genererer. Vi sykepleierstudenter får ikke engang dekket ordentlig skotøy. Det mener jeg er svært urettferdig, sier Melvik.

Ser på det som enda en svakhet i helsesystemet. Vi er påkrevd å ha arbeidssko som kun kan brukes inne på arbeidsplassen, og vil derfor anse det som en del av uniformen, så mens andre yrker som krever arbeidsuniform er lovpålagt å dekke det (les eks vernesko) så er plutselig helsetjenesten et unntak, men kan likevel ikke ta med oss disse skoene hjem/ut pga. smittevern

Sitat fra respondent i Melviks spørreundersøkelse blant medstudenter

Halvparten er praksis

 Ved siden av studiet, jobber Melvik rundt 50 prosent stilling i helsevesenet for å få økonomien til å gå rundt. Hun merker at godt skotøy er viktig, for det er mye gåing og ståing i løpet av en vakt.

– Jeg satt og tenkte at jeg trenger noen gode sko, som jeg kunne bruke i jobben og i praksis. De jeg til slutt fant, koster over 2000 kroner. Det er mye penger for en student, sier hun.

Melvik har derfor ikke gått til innkjøp av godt skotøy.

– Jeg ble mer og mer irritert. Jeg tenker at godt skotøy burde være en del av arbeidstøyet, og noe vi fikk dekket som studenter. Sykepleierstudiet er tross alt 50 prosent praksis, sier hun.

urettferdig

(tall fra Melviks spørreundersøkelse blant medstudenter)

Melvik mener stipendene bør stå i stil med utgiftene

Men Melviks frustrasjon stopper ikke med skotøy.

– Sykepleierstudenter har mange utgifter knyttet til studiet. Ikke minst er fjernpraksis en stor utgift for mange. Å holde to husstander mens man er ute i praksis, er dyrt, samtidig som mange da ikke kan jobbe ved siden av når de må flytte til et annet sted i praksisperioden.

Melvik sier de aller fleste sykepleierstudentene hun kjenner, har som henne en jobb ved siden av studiet.

– Men det er noen som ikke har mulighet til det. Å leve på stipend og lån alene er i utgangspunktet nesten umulig, sier hun.

Melvik sier hun er glad for den støtten studentene får i dag, men mener det for enkelte utdanninger ikke samsvarer med de reelle utgiftene studiet påfører studentene. Hun vil derfor at det burde være rom for mer tilpassede støtteordninger.

Synes studier der det krever ekstra kostnader burde få dette dekt. Det stiller for eksempel krav til, arbeidsuniform, stetoskop, HLR-dukke, sko, kjøring, bolig osv. … dette vil til slutt utgjøre svært mye. Det burde jo ikke være slik at ting koster så mye at det kan bli utfordrende for visse å i det hele tatt kunne fullføre studiet.

Sitat fra respondent i Melviks spørreundersøkelse blant medstudenter

– Jeg vet om studenter som rett og slett har hoppet av studiet, fordi de ikke har råd til å gjennomføre fjernpraksis. Med tanke på sykepleiermangelen virker det unødvendig.

Melvik understreker at studentene riktignok får dekket en del utgifter når de har fjernpraksis, men at summen som regel ikke er i nærheten av det studentene legger ut.

– Tilskuddet representerer ikke den faktiske kostnaden av å leie en bolig i dag. I tillegg kommer tilbakebetalingen lenge etter endt praksis, sier hun.

Er ikke alene

Melviks stiller spørsmål om dekking av skotøy i sin spørreundersøkelse. Alle de 65 respondentene enige med Melvik: Det bør dekkes.

Skjermdump

(tall fra Melviks spørreundersøkelse blant medstudenter)

– Vi lærer tidlig mye om hvor viktig ergonomiske prinsipper er. At vi som studenter, og heller ikke som ferdig sykepleiere, får dekket godt skotøy, føles urettferdig når vi vet hvor viktig det er, sier Melvik og legger til:

– Dette gjelder ikke bare sykepleiere, men også andre yrkesgrupper.

– Hvem mener du bør sørge for at dere får dekket skotøy?

Jeg tar opp problemstillingen nå, og så ser vi hvor det fører. Jeg føler ansvaret ligger flere steder, ettersom jeg ikke slår et slag bare for studentene, men også for alle som trenger godt skotøy på arbeidsplassen sin, sier Melvik.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.