– Er det mulig å være både en god kliniker og en god akademiker?

I en rekke publikasjoner og meningsytringer kritiseres «lærere» ved sykepleierutdanningene for å være for teoretiske og lite oppdatert på den kliniske hverdagen. For eksempel uttalte Tanja Vatnås til Sykepleien i 2019 følgende: «Flertallet av dem vi møter i sykepleierutdanningen, er svevende idealister som ikke har noen som helst kontakt med virkeligheten vi skal ut i.» 

Tidligere rektor ved NTNU Gunnar Bovim uttalte til Sykepleien i 2019 uttrykte det slik: «Inntrykket mitt er at sykepleiere har blitt lærere for å slippe å være sykepleiere. Det er ikke en ideell motivasjon til å være oppdatert og å kunne utfordre helsetjenesten». 

Som spesialsykepleiere med mange års klinisk erfaring ser vi verdien av at «lærere» både er gode klinikere og gode akademikere. Likevel lurer vi på om det er gjennomførbart.

Hva er kombinerte stillinger?

I Norsk Sykepleierforbunds (NSF) strategi for perioden 2020–24 er et prioritert tema økt kvalitet i utdanningene. Her påpekes det at «kombinerte stillinger mellom akademia og tjenestene vil bidra til relevante utdanninger gjennom bedre sammenheng mellom teori og praksis. Samtidig kan de legge til rette for samarbeid, kunnskaps- og tjenesteutvikling».

I tillegg vektlegger strategien at utdanningene må sikres nødvendig kompetent personell der sykepleiere med doktorgrad og førstelektorkompetanse er nødvendig for utvikling og kvalitet i både klinisk praksis og utdanning.

Kombinasjonsstillinger trekkes ofte inn som en løsning for å heve kvaliteten på sykepleierutdanningen, men hva er en kombinert stilling? I NSFs strategi for perioden 2020–24 påpekes det at det er behov for en tydelig definisjon av ordningen (kombinert stilling) for å sikre felles forståelse av innhold og funksjon.

Imidlertid viser en rapport om kombinerte stillinger – skrevet på oppdrag fra Samarbeidsorganet mellom Helse Sør-Øst RHF (HSØ) og helseforetakene, sykehusene og høyskolene NTNU, Gjøvik og Universitetet i Agder i 2017 – at det finnes mange varianter av kombinerte stillinger. De fleste kombinasjonsstillingene er opprettet på individuelle initiativ og uten strategisk forankring i de ulike sektorene. Hva, hvordan og hvorfor – knyttet til kombinerte stillinger – er dermed i de fleste tilfeller et privat anliggende.

Savner klinisk oppdaterte lærere

Mathisen og Rannem påpeker at om en skal lykkes i å fremme ansattes karriere, forskning og samarbeid mellom akademia og klinikk med kombinerte stillinger, må ledere i begge sektorer samarbeide om disse stillingene. Allerede her utfordres sykepleielærere til å finne egne løsninger for å holde seg klinisk oppdaterte og dermed bruke egen kompetanse etter beste evne uten av det er strategisk forankret. Dette gjelder selvsagt ikke for ansatte i kombinasjonsstillinger som er opprettet basert på samarbeid mellom akademia og helseforetak.

I et samarbeidsprosjekt ved Sykehuset Telemark og Universitetet i Sørøst-Norge (USN) ble to sykepleiere ansatt i en toårsperiode som prosjektmedarbeidere. Planlagte arbeidsoppgaver var å etablere nye samarbeidsformer, kartlegge og utvikle læringsmiljø i begge organisasjonene, utvikle kunnskapsbasert praksis og være en ressurs for kontaktsykepleiere, lærerveiledere og studenter. 

Begge sykepleierne ble ansatt i en 100 prosent stilling ved USN. Konklusjonen fra prosjektet var at «det er behov for å ha personer ansatt i mer permanente kombinerte stillinger for å opprettholde et bedre samarbeid videre». Studenter savner klinisk oppdaterte lærere i sykepleierutdanningen. Vi er ikke overbevist om at slike prosjekter vil sikre dette.

Slike stillinger støtter imidlertid opp under den nasjonale forskriften for sykepleierutdanningen som sier at det skal tilstrebes kontinuitet i praksisoppfølgingen mellom utdanningsinstitusjon og praksistilbyder. Videre skal det etableres avtaler mellom partene som skal legge til rette for at veileder har kjennskap til utdanningen, og at lærer ved utdanningsinstitusjon har kjennskap til praksisstedet.

Utdanningsinstitusjonen skal også tilby opplæring i veiledning, og partene skal samarbeide om plan for gjennomføring av veiledningsopplæring.

Liten tid til veiledning

Utfordringer knyttet til praksis for sykepleierstudenter er kjent. Studentene opplever for eksempel at veiledere ikke er forberedt og at motivasjon til å være veileder og tid til veiledning mangler, noe også Ekman og kolleger har påpekt.

En kartlegging fra NSF i 2018, med 17 500 deltakere fra kommunehelsetjenesten, viser at under 50 prosent av dem som veileder, har formell veilederutdanning. Svært få har avsatt tid til veiledning, og det er små eller ingen økonomiske insentiver for å påta seg veiledning. Den kliniske læringsarenaen er dermed ikke bare utfordret av lærere uten klinisk oppdatert kompetanse, men det er mangelfull veiledningskompetanse hos klinikere som han ansvar for å veiledere sykepleierstudenter.

Det leder an til andre viktig spørsmål: Hvor mye klinisk arbeid kreves for å være en god kliniker? Og hvor mye må lærere i sykepleierutdanningen jobbe for å holde seg oppdatert for å tilby faglig forsvarlig sykepleie?

Vi har snakket med flere som har jobbet 40–50 prosent i klinikk kombinert med andre roller. De hevder at dette er et minimum for å føle at de er oppdatert, at det tekniske sitter godt og at arbeidet flyter lett.

Sykepleiere kan jobbe på utrolig mange ulike avdelinger og med utrolig mange ulike pasientmålgrupper, og det vil kunne påvirke hvor stor stillingen en må, eller bør ha for å jobbe forsvarlig. Hvis en skal jobbe 50 prosent i klinisk praksis, har lærere i sykepleierutdanningen dermed 50 prosent tilgjengelig tid til å oppfylle universitetenes forventninger til akademisk kompetanse.

Høyere krav til akademikerrollen

Som akademiker ved en utdanningsinstitusjon inkluderer arbeidsoppgavene ikke bare undervisning og praksisoppfølging. Etter vår erfaring fokuseres det i økende grad på vitenskapelig produksjon og søknad om eksterne forskningsmidler idet dette er en av de største inntektskildene i universitets- og høgskolesektoren. Det innebærer at mange må ha doktorgradskompetanse for å lykkes i konkurransen om slike forskningsmidler.

I tillegg skal man bidra ved studieplanarbeid, veiledning og sensurering av skriftlige arbeidskrav, masterarbeider, doktorgradsarbeider og eksamener for å nevne noe. Dessuten forventes det at man behersker flere ulike undervisningsformer (aller helst studentaktive), digital undervisning og simulering.

For å få fast ansettelse må man også gjennomføre en formell pedagogisk utdanning. Det innebærer derfor at mange på et tidspunkt i karrieren tar et valg om å være akademiker – som sin «hovedprofesjon». Ikke minst fordi dersom en skal oppfylle slike kompetansekrav, kombinert med faglig forsvarlig klinisk praksis, må en påregne å jobbe utover 100 prosent stilling.

Kombinerte stillinger er utfordrende

Etter samtale med en rekke innehavere av kombinasjonsstillinger, er vårt inntrykk at det er svært utfordrende å ha kombinerte stillinger og oppfylle krav til både klinisk og akademisk kompetanse. Det å ha to arbeidsgivere er også krevende. Det kreves full innsats, og de fleste jobber ut over sine 50 prosent på sine respektive steder. Videre får de ikke samme lønn for de respektive stillingene, og de får ikke rettigheter som følger med en 100 prosent stilling som, for eksempel, overtidsbetaling.

I rapporten – skrevet på oppdrag fra Samarbeidsorganet mellom Helse Sør-Øst RHF (HSØ) og helseforetakene, sykehusene og høyskolene, NTNU i Gjøvik og Universitetet i Agder – gis en oversikt over omfanget av kombinerte stillinger i spesialisthelsetjenesten i HSØ, en oppsummering av erfaringer samt forslag til modeller og finansiering av kombinerte stillinger. Her kan vi lese at en stor andel jobber utover 100 prosent stilling og har to separate arbeidsgivere som ikke nødvendigvis samarbeider om stillingen og at det ikke foreligger stillingsinstruks for den kombinerte stillingen.

Det er også mange som arbeider både i utdanningsinstitusjon og i helseforetak, men det er en liten andel av disse som har to arbeidsgivere som samarbeider om tilrettelegging og benyttelse av kompetanse.

Anbefalinger rundt kombinasjonsstillinger

Arbeidsgruppen bak rapporten kommer med en rekke anbefalinger for etablering og oppfølging av kombinasjonsstillinger, blant annet at:

• Ambisjonsnivået for og hensikt med kombinasjonsstillinger beskrives i samarbeidsavtaler mellom helseforetak og utdanningsinstitusjoner, inkludert finansieringsordning og overordnet samarbeid. 
• Ledere i helseforetak og utdanningsinstitusjon samarbeider om å følge opp innehaver av kombinasjonsstilling, herunder stillingsinstruks og rapportering.
• De samarbeidende institusjoner legger til rette slik at forventningene til den kombinere stillinger er realistiske i forhold til stillingsstørrelse.

Kan ikke fylle alle roller

Vi tenker at det viktigste ved etablering av kombinasjonsstillinger ikke er å skape en forventning om at en person skal kunne fylle alle roller. Det kan for eksempel bety at en lærer har ansvar for kliniske studier/veiledning og klinisk orientert undervisning i kombinasjon med klinisk stilling, mens en annen driver forskning i kombinasjon med klinisk stilling.

Både klinisk arbeid og akademisk arbeid er krevende. Begge deler krever teoretisk, praktisk, pedagogisk og mellommenneskelig kompetanse. Vi er usikre på om det er mulig å være både en god kliniker og en god akademiker dersom det inkluderer alle ansvars- og funksjonsområdene begge profesjoner representerer. Kanskje kan man heller sikre en viss grad av oppdaterthet blant akademikere ved å kreve hospitering i klinikk? Og at klinikere får avsatt tid til veiledning, refleksjon og samarbeidsmøter med akademikeren, samt ikke minst tilbud om formell (betalt) veilederutdanning?

Det har vært sagt og skrevet mye om kombinerte stillinger gjennom flere år. Vi ønsker kombinerte stillinger velkommen forutsatt at de følges av klare stillingsbeskrivelser, et avklart ansvars- og funksjonsområde mellom akademia og klinisk praksis og med rettigheter for den ansatte tilsvarende en 100 prosent stilling.