Når NTNUs rektor foreslår delte stillinger, er jeg redd mange henger seg på i ren iver

Jeg var ferdig utdannet sykepleier i 1996. Etter dette har jeg bygget på med videreutdanning i anestesisykepleie, master i tverrfaglig samarbeid, helse-/sosialadministrasjon og -ledelse, doktorgrad i helsetjenesteforskning og høgskolepedagogikk / digitale undervisningsformer.

Min motivasjon for alt dette har IKKE vært å slippe å være sykepleier, men å bidra til å forbedre både utdanningen og helsetjenestene til pasientenes beste.

Lite innsikt

På sykepleien.no 5. juli uttalte rektor ved NTNU Gunnar Bovim at «lærerkreftene må ha praksiskunnskap for å være relevante», hvor han sikter til lærere ved sykepleierutdanninger. Dette er jeg enig i. Men: Jeg føler slett ikke at jeg som lærer ikke er oppdatert, at jeg er irrelevant eller ute av stand til å utfordre helsetjenestene, eller at jeg ikke har praksiskunnskap.

LES: Hun bygger bro mellom utdanning og praksis

Jeg mener at Bovims uttalelse er veldig stereotyp og viser lite innsikt i både sykepleieres og høyskole- og universitetsansatte sykepleieres arbeidshverdag. Per nå jobber jeg fulltid med undervisning og forskning, og mener derfor å kunne uttale meg om begge deler.

Er det noe jeg savner i jobben nå, så er det nettopp pasienter, pårørende og de praktiske, kliniske oppgavene. Jeg har vært så heldig å få jobbe klinisk hele veien – avbrutt av eller i tillegg til annen utdanning.

Men nå har jeg sett min begrensning. Jeg finner ikke tid til ekstravakter (eller vakter i det hele tatt) i en hverdag fylt med undervisning, studieplanlegging, oppgaveveiledning, forskningsplanlegging, søknadsskriving, forskning og publisering, blant mye annet.

Men: Jeg får heldigvis tid til hospitering, og under hospiteringene realitetsorienteres jeg på slik hverdagen nå er: Mye endrer seg, men mye er også det samme. Dette har jeg innsett er min mulighet for oppdatering – i tillegg til tett kontakt med klinikere samt faglig oppdatering gjennom forskning, publisering og artikkellesing.

Ingen sykepleier kan alt om alt

Videre kommer Bovim med eksempler som jeg mener avslører manglende innsikt. For å ha den dybdekunnskapen som han ser for seg om elektronisk journal og dagkirurgi, må man jo jobbe med akkurat det journalsystemet den aktuelle studenten har behov for å kunne – i Østfold har man for eksempel Gerica i kommunene og Dips/Metavision/Imatis ved sykehuset – og man må jobbe dagkirurgisk eller i hjemmesykepleien.

Dette er derfor kunnskap studentene ikke skal lære seg på undervisningsstedet, men ute i praksis. Ingen sykepleier kan alt om alt, selv om de jobber klinisk.

Setter sykepleierdrevet forskning i et negativt lys

Deretter uttaler Bovim seg om «noen miljøer innen sykepleie som har begynt å drive med forskning». Det er mulig at det er journalisten som har ansvaret for dette, men hele fremstillingen setter forskning drevet av sykepleiere i et negativt lys, som noe overflødig og bortkastet.

Dessuten forsker sykepleiere ikke bare på profesjonsidentitet, som Bovim ser ut til å tro. Om så er tilfellet, må han oppdatere seg på hva som finnes av forskning utført av sykepleiere.

I forlengelsen av dette kommer Bovim med uttalelser hvor han ser ut til å mene at undervisere mangler innblikk i at prioritering er viktig i utøvelsen av sykepleie. Akkurat dette mener jeg er noe som sitter i ryggmargen til enhver sykepleier, uavhengig av hvor lenge det er siden de jobbet.

Selvsagt er kravene til effektivitet mye større nå enn da jeg var nyutdannet, men selv den gang måtte jeg prioritere mellom glasset med vann, doturen og å gi smertestillende.

Utfordringer ved kombinasjonsstillinger

Kombinasjonsstillinger kan være en god løsning på manglende oppdaterthet. Men da er det viktig at kravene til stillingsinnehaver tilpasses en 100-prosentstilling totalt.

Jeg har vært i kontakt med flere som har slike stillinger, og som forteller om manglende tilpasning av ferier, forskjellig lønn i de to stillingene, manglende tilpasning av turnus (må gå rett fra nattevakt på sykehuset til undervisning) samt en følelse av ikke å strekke til i begge stillingene. Mye kan skyldes to arbeidsgivere som begge vil ha mest ut av sin ansatt.

Når Bovim viser til medisinutdanningen, mener jeg at dette ikke er sammenliknbart: Legene har mye høyere lønn i sine stillinger, de stiller i en annen forhandlingskategori når det gjelder vakter, og de har en annen turnusordning.

For egen del, med så mange års klinisk erfaring fra både kommune- og spesialisthelsetjeneste, fra vanlige sengeposter og spesialavdelinger, mener jeg at et fast opplegg for hospitering kan være like godt for å holde meg oppdatert.

Sykepleieryrket er mangfoldig

Når synlige personer som NTNU-rektor Bovim kommer med slike bastante uttalelser, er jeg redd for at mange henger seg på i ren iver, og oppretter kombinasjonsstillinger uten en grundig utredning først. Det ser man jo bare i kommentarfeltene på saken som deles på Facebook : Mange applauderer dette.

Derfor, Bovim: Ja, kombinasjonsstillinger kan være en god løsning fremover. Men da må stillingsforholdet være ryddig, slik at det er gjennomførbart for den ansatte. Ja, samarbeid på tvers av utdanninger er viktig – ved de utdanningsinstitusjonene der det finnes flere studieretninger. Ja, et internasjonalt fokus er viktig – for dem som ønsker det selv (dessuten stilles det jo krav til slikt i krediteringssystemene).

Det holder altså ikke kun å forfekte at kombinasjonsstillinger er den eneste rette broen mellom teori (utdanning) og praksis. Sykepleieryrket er mangfoldig, og ingen sykepleier kan tilegne seg all praksiskunnskap som kreves «overalt» – noe må studenten og den nyutdannede faktisk tilegne seg «der ute».