Bortkastet praksis

Innspill
Stellefrakk, praksis, student, Høgskolen i Telemark
STELL: Nitti prosent av tiden vår på praksisstedet har vi vært i stell og hjulpet til ved måltider.
Jeg har lært mindre i denne tredjeårs ledelsespraksisen enn jeg gjorde første året i normal sykehjemspraksis, skriver Ida Ramsrud.

Det har vært en utfordrende tredjeårspraksis. Det har skortet på sykepleieroppgaver, ledermøter, tverrfaglig samarbeid og inkludering. På avdelingen hvor jeg har hatt min praksis, en skjermet enhet for langtkomne personer med demens på et bo- og behandlingssenter, har det vært få spesifikke sykepleieroppgaver.

Sykehjemmet bruker multidose, og av tretti pasienter er det kun seks som har egen dosett. Det finnes ingen fysioterapeut eller ergoterapeut på huset. Avdelingslederen har ikke inkludert oss i noen leder- eller samarbeidsmøter på de ni ukene vi har vært der, selv om vi har spurt etter dette hver uke.

Jobbe mot systemet

Vi har ikke fått lov til å holde legevisitt, og har kun sittet i bakgrunnen under alle visittene. Vi har heller ikke blitt inkludert i visittene, selv om dette også har blitt tatt opp gjentatte ganger. Vi har blitt plassert ut i stell, snarere enn å få være med på de få sykepleieroppgavene som er.

Det har vært en utfordrende situasjon å være i, gjennom 240 timer fordelt på 10 uker. Jeg føler at jeg har jobbet mot et system hele veien, uten å få noe gjennomslag. Jeg har lært mindre i denne tredjeårs ledelsespraksisen enn jeg gjorde første året i normal sykehjemspraksis.

Vi har hatt en dårlig utarbeidet modulplan, da denne praksisen kan inneholde så mye forskjellig som praksis på Madagaskar, på intensiven på legevakten og ved sykehjem. Det har derfor vært vanskelig for oss som studenter å kreve noe fra praksis.

Dårlig bruk av vår tid

Vår praksislærer har utarbeidet en god sjekkliste for hva praksis bør inneholde, som vi har levert til avdelingsleder, fagsykepleier og kontaktsykepleier på praksisstedet. Denne har aldri blitt brukt.

Vi har jobbet hardt hver uke med å si ifra om hva vi egentlig skal gjøre i denne praksisperioden; alle har hørt, men ingen har lyttet. Nitti prosent av tiden vår på praksisstedet har vi vært i stell og hjulpet til ved måltider.

Dette er dårlig bruk av vår tid, kunnskap og ressurser som tredjeårsstudenter og ferdige sykepleiere om førti dager. Jeg har brukt all min energi på å jobbe mot et system som egentlig skal lære meg opp, energi som heller burde vært brukt til å gjøre en god jobb som sykepleier.

Holde motet oppe

Vi har vært utrolig heldige og hatt en praksislærer som har forstått vår situasjon. Læreren har gitt veiledning og gode råd, slik at vi har holdt motivasjonen oppe fra uke til uke. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skulle hatt motivasjon til å stå opp og dra til praksisstedet hver eneste dag hvis det ikke hadde vært for forståelsen fra læreren og at jeg har hatt en medstudent i samme situasjon.

Det jeg har lært gjennom denne praksisperioden, er hvordan man kan holde motet oppe, og hvordan ting ikke alltid vil fungere. Problemet er bare at dette var noe jeg ikke kunne gå ut av. Det var et krav om at jeg måtte fullføre disse ubrukelige 240 timene av min siste periode som student.

Jeg håper virkelig Høyskolen Diakonova tar en runde med seg selv og får øynene opp for hvor de sender sine dyrebare sykepleierstudenter.

Les også:

Siste fra Meninger

Populære artikler nå