Delte meninger blant studentene om Stavanger-utdanningen

Bildet viser Ellen Christiansen
KUNNE VÆRT BEDRE: Ellen Christiansen ble ferdig sykepleier ved Universitetet i Stavanger i fjor. – Det er et kjekt studie med kjekke praksisplasser, men har stort forbedringspotensial, er hennes dom.

Tillitsvalgt tredjeårsstudent Silje Iren Reitan kjenner seg ikke igjen i kritikken av sykepleierutdanningen i Stavanger. Det gjør derimot Ellen Christiansen, som ble ferdig sykepleier i fjor.

Sykepleien skrev nylig om sykepleierstudiet ved Universitetet i Stavanger (UiS) som i flere år har havnet blant de tre dårligste på NOKUTS studiebarometer. Vi intervjuet blant annet to anonyme studenter samt styremedlem fra studentorganisasjonen i Norsk Sykepleierforbund (NSF Student).

Alle pekte på manglende tilrettelegging av praksis og dårlig kommunikasjon mellom studiested, sykepleierstudent og praksissted.

– Flere møter med kritikk

Den nyansatte dekanen, Kristin Akerjordet, sa at hun var usikker på om utdanningen hadde undersøkt hvilke endringer studentene ønsket. Hun trodde det, men hun hadde ikke fått noen tilbakemelding om det.

Dette fikk sykepleier Ellen Christiansen til å reagere. I fjor var hun tredjeårsstudent ved UiS, og hun kjenner seg godt igjen i kritikken som kom fram i Sykepleiens artikkel.

– I alle tre årene jeg gikk der, tok både tillitsvalgte og studentene opp hva de mente universitetet burde forbedre. Dette gjorde vi både på forelesninger og på møter, sier hun.

Mot slutten av studiet ble det avholdt et større møte med studenter, fakultetet og øvrig ledelse ved universitetet.

– Amper stemning

– Der var det en amper stemning, og UiS fikk ganske mye refs fra studentene. Alle var egentlig ganske irritable fordi vi i løpet av tre år ikke hadde blitt hørt. Foruten kritikk av praksis, var det også ønske om mindre fokus på det sykepleierhistoriske og mer på det vitenskapelige, sier Christiansen.

Hun forteller at møtet varte i to timer og at det var rundt 40 av litt over 100 studenter til stede.

– Møtet ble holdt samtidig som praksisen vår, noe som resulterte i lavt oppmøte. Det kan nesten virke som om tidspunktet ble valgt bevisst. I utgangspunktet fikk vi ikke fri fra praksis for å delta på møtet. Jeg hadde heldigvis en kontaktlærer som så gjennom fingrene med det og lot meg dra, sier Christiansen.

Bildet viser Ellen Christiansen, ferdig sykepleier med utdanning fra Universitetet i Stavanger
FRUSTRERT: Tidligere sykepleierstudent Ellen Christiansen synes det er frustrerende at Universitetet i Stavanger ser ut til å ha glemt oppvaskmøtet de hadde med tredjeårs-studentene i fjor.

Provosert

Når hun så svaret fra Akerjordet i Sykepleien, ble hun provosert.

– Jommen er det frustrerende når de helt ser ut til å ha glemt møtet i 2016. Det var et veldig intenst møte. Det virker som om lærerne ikke har formidlet vår kritikk og forslag til forbedringer til den nye dekanen, og det synes jeg er merkelig.

Selv måtte Ellen Christiansen kombinere praksis med aleneomsorgen for en datter på ett år, siden mannen var bortreist på jobb i oljeindustrien fire uker om gangen.

– Jeg fikk lov å komme et kvarter seinere de dagene jeg måtte levere i barnehagen, men det var fordi jeg tok det opp med kontaktsykepleier på praksisstedet. Skolen tilrettela ingenting rundt dette. Jeg var helt avhengig av god planlegging og hjelp fra venner og familie for å få det til å gå rundt.

Ellen Christiansen har et tips til UiS:

– Skaff dere en oversikt over de praksisstedene som begynner seinere enn klokka 07:00, eller som er åpne for at studentene kan komme seinere, slik at alenemødre eller -fedre kan bli prioritert til disse stedene når de skal i praksis, sier hun.

– Trist kritikk

Silje Iren Reitan har en annen oppfatning av saken. Hun har vært tillitsvalgt for sykepleierstudentene ved Universitetet i Stavanger siden 2015, og synes det er trist at utdanningsstedet settes i et så dårlig lys.

– Jeg kjenner meg ikke igjen i deler av kritikken. Vi studenter kan når som helst gå opp til kontorene hvor dørene alltid står oppe. De står på dag og natt for oss, sier hun.

Silje Iren Reitan
TA DET OPP: – Mange studenter kunne blitt flinkere til å snakke med studiekoordinator og bruke oss tillitsvalgte i stedet for å snakke rundt i kullet med hverandre, sier Silje Iren Reitan, tredjeårsstudent ved UiS.

– Hva med påstandene om at det ikke tilrettelegges for praksis for dem med småbarn?

– Mange spør ikke om hjelp. De med spesielle behov kan søke om særplass, som vil si at de får en praksisplass nær der de bor.

Da må de søke innen 1. oktober for vårsemesteret og innen 1. mai for høstsemesteret.

– UiS har verken mulighet eller myndighet til å tilrettelegge arbeidstider som er fastsatt av praksisplass. Studentene må selv ta det med den avdelingen det gjelder, hevder Reitan.

– UiS har vel mulighet til å ønske tilrettelegging for sine studenter når de inngår avtaler med praksisstedene?

– Praksisavtalen innebærer en gjensidig avtale der UiS som institusjon ikke har mulighet til å tilrettelegge på vegne av praksisplassen, da en skal møte opp til avdelingens tider. Men det har blitt gjort individuelle avtaler der studenten har særskilte behov, der det tilrettelegges. Kommer du for sent i praksis hver dag, vil du også miste en del av læringsutbytte, da du ikke er der når det gis rapport om pasientene, sier Reitan.

Streamer forelesninger

Hun forteller at så å si alle forelesninger streames, slik at de studentene som ikke har mulighet til å komme, kan se dette hjemme.

– UiS prøver med andre ord å tilrettelegge så langt det lar seg gjøre, men de er bundet til rammeplanen akkurat som alle andre sykepleierutdanninger. Dette er med andre ord ikke et problem eksplisitt på UiS, men over hele sykepleierutdanningen generelt. 

Da Sykepleien skrev om manglende tilrettelegging av praksis for alenemoren ved UiS, fikk saken enorm respons på Facebook. Mange studenter fra hele landet kunne fortelle om liknende forhold fra sitt studiested.

– Du finner misnøye rundt praksis over hele landet, tror Reitan.

Klager på personnivå

– Har du ikke fått noen klager som tillitsvalgt ved UiS?

– Jo, men det har vært på personnivå, at noen har hatt en hårreisende kontaktsykepleier eller en veileder som kanskje ikke har vært i praksis på mange år.

Reitan har gått rundt og spurt studentene i forkant av møter med ledelsen om de ønsker å ta opp noe, men får ofte til svar at det ikke er noe.

– Så viser det seg at det er mye misnøye likevel. Men det er ikke bare universitetet sin skyld. Mange studenter kunne blitt flinkere til å snakke med studiekoordinator og bruke oss tillitsvalgte i stedet for å snakke rundt i kullet med hverandre.

Reitan peker på at de er et stort kull på 200 personer.

– Det er kanskje derfor at veien til ledelsen føles så lang for noen, gjetter hun.