Med hvilken stemme skal vi snakke om dagens sykepleie?

FLORENCE NIGHTINGALE (1820-1910): Hospitalet i Scutari, Tyrkia, under Krimkrigen i 1855.

Det ville vært underlig om Florence Nightingales etterfølgere skulle utføre de samme oppgavene på samme måte i dag som på hennes tid, skriver artikkelforfatterne.

«Vi må snakke med en felles stemme», skriver Inger Margrethe Holter i et innspill på sykepleien.no 17. januar. I innspillet går hun i rette med vår argumentasjon for at sykepleiefaget trenger nye begreper som beskriver sykepleieres kompetanse og yrkesfaglige bidrag i dagens helse- og omsorgstjenester. Ifølge Holter bidrar vår argumentasjon i fagartikkelen «Hva er sykepleie» (Sykepleien nr. 8-2016) til å svekke det hun mener er en allerede sterkt presset sykepleieprofesjon. Vi takker Holter for innspillet fordi det gir oss mulighet til å nyansere og presisere våre synspunkter.

I stadig faglig utvikling

Holters beskrivelse av sykepleiens kjerneoppgaver og mål er viktig, men forutsetningene for hvordan oppgavene ivaretas og utøves, er i kontinuerlig endring. Det ville vært underlig om Florence Nightingales etterfølgere skulle utføre de samme oppgavene på samme måte i dag som på hennes tid. Dagens helsetjeneste ser helt annerledes ut og krav og forventinger er endret. Det at profesjoner kjennetegnes ved å ha særlige forutsetninger for å ta seg av bestemte oppgaver betyr ikke at de faglig sett er statiske. Tvert i mot er profesjonenes funksjons- og ansvarsområder i stadig utvikling, noe som er nødvendig både for at de skal kunne tilpasse seg endringer i omgivelsene og for å kunne påvirke dem. På et overordnet faglig nivå er det selvfølgelig viktig for en profesjon å formulere et mandat med tilhørende beskrivelser av yrkets kjerneverdier, særlige kompetanser og yrkesfaglige bidrag. Beskrivelsene spiller en viktig rolle i overføring av profesjonens historie og kultur og definerer gruppemedlemskap. De kan også være viktige for å oppmuntre medlemmene til å strebe for sine idealer når de føler seg presset av vilkårene i  omgivelsene. Her har Holter viktige poeng. Imidlertid er det nødvendig å erkjenne at hvis gapet mellom den profesjonelle selvforståelsen og praksisvirkeligheten blir for stort kan det få uheldige følger. For mange vil det føre til frustrasjon, misnøye, utbrenthet og i verste fall, til at de forlater yrket.

Viktig å utvikle begrepsapparatet

Studier viser at sykepleiere er innovative og kompetente organisatoriske aktører som både iverksetter og tilrettelegger for gode pasientforløp. Det gjør de ved å sammenholde kunnskap om den individuelle pasientens grunnleggende behov med betydelig kunnskap om tjenestenivåer, arbeidsprosesser, teknologiske og faglige ressurser. Vårt poeng er at sykepleielitteraturen i for liten grad har tatt inn over seg denne dobbeltkompetansen. Dermed mangler sykepleierne begreper som gjenspeiler kompleksiteten i sykepleiefunksjonen og til å argumentere for sitt bidrag i helsetjenesten. Vi er enige med Holter i at sykepleiearbeidets karakter og sykepleieres plassering i organisasjonen gjør dem sårbare for organisatoriske reformer. De er også mange som Holter helt riktig påpeker og er derfor utsatt for kostnadskutt. Nettopp derfor er det viktig å utvikle et begrepsapparat som hjelper sykepleiere til å sette ord på den betydelige organisatoriske kompetansen de kollektivt besitter og den innsatsen de gjør for å realisere faglige og organisatoriske mål; deriblant individuelt tilpasset pleie og omsorg. Hvordan ellers skal sykepleiere oppnå anerkjennelse fra eksterne premissgivere og kunne argumentere for hvilke reformtiltak som fremmer trygge og pasientsentrerte tjenester og hvilke som ikke gjør det. På dette området må vi ta utgangspunkt i virkeligheten, altså i sykepleieres faktiske arbeidsoppgaver og praksiserfaringer og ikke hente argumenter fra teoretiske idealer.