– Vi må snakke med en felles stemme

Under tittelen Hva er sykepleie? (1) argumenteres det for at sykepleiefaget trenger nye begreper slik at studentene skal forstå hva som er sykepleiernes kompetanse og bidrag i dagens helse- og omsorgstjeneste. Dette begrunnes med utviklingstrekk i blant annet politikk og teknologi som de mener har endret innholdet i sykepleiernes arbeid.

Jeg vil hevde at en slik argumentasjon ytterligere vil svekke en allerede sterkt presset sykepleierprofesjon, og gir legitimitet til den rådende styringsideologi som styrer mot en profesjonsnøytral helsetjeneste. Jeg vil argumentere for at vi heller bør bruke tid og krefter på å forenes om hva som har vært og hva som bør være vår profesjons kjerneoppgaver slik at vi får annerkjennelse og aksept for å utføre disse oppgavene.

Feil styringsideologi

Politiske beslutninger har ført til reformer som blant annet innbefatter implementering av en styringsideologi hvor profesjonenes faglige rolle blir betraktet som et hinder for effektiv ledelse. Mål og resultatstyring er innført med den konsekvens at faglige og kulturelle kontekster har fått liten verdi. Det styres på grunnlag av effektivitet, kvantitet og økonomi. Ved å vektlegge indikatorer som måler antall, effektivitet og økonomi, er resultatet av reformen at det er økonomien og ikke pasienten som blir utgangspunktet for all behandling og kjernen i all pleie slik målet var i 1997, før reformen ble innført (2).

Resultatet er blant annet nye organiseringsmodeller, beslutningsstrukturer, marginal bemanning og endrede arbeidsbetingelser, som særlig har satt sykepleieprofesjonen under et sterkt faglig press.

Etterlyser en felles stemme

Grimen og Tærum (3) hevder blant annet at det som kjennetegner en profesjon er at profesjonen får aksept for at de har særegne forutsetninger for å ta seg av bestemte oppgaver på vegne av fellesskapet. De sier videre at i den grad en profesjon får denne akseptasjon, vil det være avhengig av om de har en felles og entydig måte å gi uttrykk for hva disse bestemte oppgavene er. Klarer profesjonen dette, vil de kunne kontrollerer både adgangen til arbeidsoppgavene og kvaliteten på tjenestene.

Jeg vil hevde at sykepleieprofesjonen på grunn av en manglende felles og entydig måte å formidle hvilke særegne forutsetninger profesjonen har for å ta seg av bestemte oppgaver i den totale helsehjelp, har vært utsatt for et større faglig press enn mange av sine helsefaglige og medisinskfaglige kollegaer som har en tydeligere og samstemt faglig profil. Ved å ikke ha en felles stemme har sykepleierne manglet den nødvendige tyngde i sin argumentasjon for å opprettholde arbeidsoppgaver, som forskning tydelig viser er viktig for pasientsikkerheten og å gi pasienten kvalitativt god helsehjelp. Sykepleierne har derfor blitt drevet mot mer eller mindre delegerte standardprosedyrer og organisatoriske logistikkoppgaver.

Viktig for helsetjenestens kvalitet

Som den største helseprofesjonen, og den som tilbringer mest tid i direkte kontakt med pasientene, vil hvilke oppgaver sykepleieprofesjonen utfører og under hvilke faglige betingelser oppgavene utføres, ha betydning for helsetjenestens kvalitet.

Hvorfor etterspørres ikke lenger sykepleiernes kompetanse ved de bord der det tas viktige beslutninger om den helsehjelp som skal tilbys befolkningen? Det er ingen sykepleier som har som spesiell oppgave å ivareta og forbedre sykepleiernes profesjonelle bidrag i topplederteamene ved våre sykehus. Dette blir ivaretatt av den medisinske profesjon.

Det skremmende er at dette skjer i en tid hvor vi aldri har hatt så mange velutdannede sykepleiere på bachelor, master og doktorgradsnivå, og rekordstor forskning og publiseringsaktivitet. Det skulle ikke mangle på kunnskap som kan dokumentere effekten av vår profesjons særegne arbeidsoppgaver, og hva som skjer når disse oppgavene ikke blir utført.

Pasientens helsetjeneste?

Hvilken fremtid ønsker vi for vår profesjon?

Den nåværende regjeringen har gjentatte ganger understreket at deres mål er å skape pasientens helsetjeneste. Et av de viktigste målene i nasjonal helse- og sykehusplan er bedre kvalitet og pasientsikkerhet ved blant annet at pasientenes behov skal settes i sentrum for utviklingen av de tjenestene som gis. Dette skal oppnås ved at helsepersonell skal bli flinkere til å gjøre en forskjell i helsetjenesten både når det gjelder å behandle sykdom og når det gjelder å hjelpe pasientene til å mestre sykdom. 

For å nå dette målet vil jeg hevde at samfunnet trenger en sykepleietjeneste som får arbeidsvilkår til å utføre sin profesjons kjerneoppgaver.

Profesjonens kjerneoppgaver

Har ikke sykepleierne gjennom sin utdanning fra Florence Nightingales tid, gjennom tider med sterk kunnskapsteoretisk og begrepsmessig utvikling, hatt som profesjonelt mål å hjelpe pasienter til å mestre sin sykdom og behandling for å bli frisk, leve med sykdommen, eller få hjelp til en fredfull død gjennom å ha fokus på observasjoner av pasientens grunnleggende behov når pasienten selv ikke har styrke, kunnskap og vilje til å ivareta dem? Er ikke dette arbeidsoppgaver som i møte med mangfoldige og komplekse pasientsituasjoner er nødvendige og sentrale tross medisinsk og teknologisk utvikling, tross reformer og ny styringsideologi?

Hvorfor ikke ta den utfordring som ligger i disse politiske signalene og bruke anledningen til å ta en diskusjon om vi fortsatt ønsker å bygge vår profesjons arbeidsoppgaver på vår historiske arv? Forskning viser at dette er arbeidsoppgaver som vil gi bedre kvalitet og pasientsikkerhet, pasientenes opplevelse av kvalitet og samtidig redusere kostnader.

La oss ta utfordringen

Vi er rundt 120 000 sykepleiere, vi har gode kunnskaper, vi er dyktige, vi arbeider på forskjellige institusjoner og nivåer. Vi er den største helseprofesjonen, en profesjon som har hatt og har stor tillit i befolkningen. La oss ta utfordringen. Både vi som profesjon og befolkningen vil profiterer på at vi har en felles og entydig måte å uttrykke hva vi ønsker skal være vår profesjons særegne arbeidsoppgaver.

Referanser:

1. Hellesø, R., Sverresdatter Larsen, L., Obstfelder, A., Olsvold, N. « Hva er sykepleie?» Sykepleien 2016, 8, 64-66.

2. NOU 1997:2 « Pasienten først! Ledelse og organisering i sykehus».

3. Grimen.H., Tærum LI. « Evidensbasert profesjonsutøvelse», 2009. Abstrakt forlag.