fbpx Førstereis Hopp til hovedinnhold

Etter landsmøtet: Førstereis

Fra landsmøtesalen 2015
OPPSUMMERT: Men mest av alt kjente jeg at det å være en tydelig, modig og stolt sykepleier betyr enda mer enn før.  Foto: Marit Fonn
På flyet hjem tenkte jeg at å sette NSFs politikk ut i praksis gir en helt annen mening etter å ha vært der politikken lages, skriver Gro Lillebø etter sitt første landsmøte.

Min oldemor var lausungen til kokka i gruvene i Sulitjelma. Som voksen dro kjærligheten henne til Nordvest-landet, hvor hun på 30-tallet arbeidet på kaia i et lite fiskevær. Der ble hun den som etter diskusjoner og uenighet med sin arbeidsgiver fikk i stand fagorganisering og høyere lønn for seg og sine kolleger. Oldemor var ikke en storvokst kvinne. Men hun lot seg ikke plukke på nesen. Hun var fagorganisert, og hun nøt respekt.

Det arbeidet oldemor utførte, og mange med og etter henne, la grunnlaget for det vi har i dag: Trepartssamarbeidet og det organiserte arbeidslivet med ordnede arbeidsforhold og rettigheter for arbeidstakere. Jeg er uendelig stolt av min oldemor.

Med disse tankene i hodet satte jeg meg på flyet forrige mandag for å delta på mitt aller første landsmøte i Norsk Sykepleierforbund. Jeg var forberedt på sene kvelder og viktige debatter. Utover det visste jeg ikke så mye om hva det gikk ut på bortsett fra det jeg hadde lest i flere hundre sider med sakspapirer.

En god helsedebatt med helsepolitikere fra mange partier utgjorde starten på landsmøtet. Jeg kan konkludere med at alle debattantene vil oss vel. Alle ønsker et godt helsevesen og alle ønsker kompetente og mange nok sykepleiere. De ønsker heltidskultur og de anerkjenner sykepleiernes viktige funksjon. Men det virker ikke som om det er så stort behov for handling. Helseministeren ble flakkende da det ble stilt spørsmål om finansiering, og særlig finansiering av videreutdanning og likelønn. Som en kollega skrev på Twitter: ”Money for nothing, chicks for free”?

Erna Solberg omtalte i sin tale sykepleiernes viktige bidrag i pasientens helsetjeneste. Ikke noe vi ikke har hørt før. Litt tannløst rett og slett. Hun avsluttet med å si: ”Profesjoner er ikke så viktig. Det er kompetanse som er viktig”. Og så gikk hun ned fra podiet til stående applaus. Litt for høflighetens del? Jeg tenkte på Mona Levins kronikk om publikums hang til stående ovasjoner i teatrene. Selv hadde jeg en lett knekk i knærne, mens jeg undret på hva Regjeringen egentlig mener om profesjoner, siden helseministeren hadde framsnakket profesjonenes betydning bare et par timer tidligere. Jeg har ennå ikke fått svar på det.

Med gjenvalgt forbundsledelse i sin helhet får vi kontinuitet de neste fire årene. Sett fra mitt ståsted er det klokt. Fire år er ikke lang tid, og å forsøke å nå mål gjennom politisk arbeid er sjelden gjort i en håndvending. Både kontaktnett og pågående arbeider kan nå opprettholdes. I tillegg er det spennende og bra at det er mange nye ansikter i forbundsstyret. Slik kan nye arbeidsmåter og fokusområder få slippe til, og nye nettverk tas i bruk. Det mest oppløftende er at flere av de nyvalgte representantene har en nesten unison støtte fra landsmøtedelegatene. Det kan ikke sies å være annet enn en enorm tillitserklæring.

Vi lever i en tid der arbeidstakerrettigheter er under press og markedstenkning, konkurranseutsetting og tillitsvalgtes arbeidsvilkår hardner til. Da er det veldig oppmuntrende at forbundsledelsen presenterte denne problemstillingen som en egen landsmøtesak. Det er jeg ikke alene om å mene, mange takket for det fra talerstolen. Fra tillitsvalgtposisjonen er det lett å føle seg utsatt og alene i drøftinger og forhandlinger med arbeidsgiver. Den såkalte ”oppmykningen” av arbeidsmiljøloven merkes nemlig godt ute i arbeidslivet. Vi hører mange historier om tillitsvalgte som opplever press på arbeidstid. Det oppleves som et paradoks at det tales varmt for rekruttering og hele stillinger samtidig som arbeidslivet brutaliseres. Norsk Sykepleierforbund er klokkeklare på hva vi mener i denne saken. Med den kunnskapen i bakhodet er det motiverende å ha et verv der mandatet blant annet er å bidra til helsefremmende arbeidsvilkår for ansatte. Og helsetjenester skal i hovedsak være et offentlig anliggende.

Oppsummert er landsmøtet av de mest spennende og lærerike dagene jeg har hatt. Å få være der politikken utformes. Å høre uenigheter bli til kompromisser – eller ikke. Å være flue på veggen når de erfarne, garvede fagforeningsfolka er rivende uenige og etter debatten klemmer hverandre og takker. Vi er jo blant venner. Alle sammen.

Den tanken forsøkte jeg å holde fast ved da jeg dristet meg til å holde mitt livs første landsmøteinnlegg. Nervøsiteten holdt på å ta overhånd idet mine gode hovedtillitsvalgtkolleger tjue benkerader lengre framme, per sms, oppmuntret meg til å gå opp og ta ordet. Jeg som bare hadde foreslått noe de kunne si. Lite hjalp det at det halvveis i innlegget poppet opp en påminnelse om noen jeg måtte huske å ringe, midt på skjermen over notatene mine. Forsøk med skjelvende pekefinger å treffe «senere» mens du har tre svaralternativer og er midtveis i et resonnement med nesten fire hundre tilhørere og noen sier «du har brukt opp tiden din» i en mikrofon.

Men jeg klarte det. Jeg turte. Og fikk fram mitt poeng om at gode arbeidstidsordninger både henger sammen med helse, rekruttering og pasientsikkerhet.

På flyet hjem tenkte jeg at å sette NSFs politikk ut i praksis gir en helt annen mening etter å ha vært der politikken lages. Som hovedtillitsvalgt er denne innsikten av uvurderlig verdi. Jeg tror, nei vet, at det vil gjøre meg til en bedre tillitsvalgt.

Men mest av alt kjente jeg at det å være en tydelig, modig og stolt sykepleier betyr enda mer enn før. Vi er mange og vi er sterke og vi må tørre å si i fra. Akkurat som oldemor.

LES OGSÅ:

Nå skal vi jobbe for kjønnsnøytral tittel

Stolt NSFer

 

Erna Solberg omtalte i sin tale sykepleiernes viktige bidrag i pasientens helsetjeneste. Ikke noe vi ikke har hørt før. Litt tannløst rett og slett.