Sykepleier må ta ansvar

Artikkelen tar opp et aktuelt tema og en viktig oppgave sykepleiere innenfor psykisk helse har, nemlig pasientopplæring og psykoedukasjon. Artikkelen er relevant for mange sykepleiere som jobber innen psykisk helse generelt, og sykepleiere som håndterer psykofarmaka spesielt. Vektlegging av pasientopplæring har naturlig nok økt de siste årene i takt med utvikling av informasjon og nye og anerkjente behandlingsmetoder. Legemiddelhåndtering er en delegert oppgave til sykepleier. Man kan derfor si at sykepleieren denne oppgaven er delegert til har ansvar for å effektuere en ordinasjon. Det vil si å sørge for at rett legemiddel gis til rett pasient, i rett legemiddelform, i rett dose, på rett måte, til rett tid og med rett informasjon.

Det finnes mye forskning omkring alvorlige bivirkninger ved bruk av psykofarmaka, og vi som sykepleiere plikter derfor å informere og styrke pasientens kompetanse for å forebygge ytterligere bivirkninger og komplikasjoner. Forfatterne beskriver sykepleiere som er usikre på egen kompetanse og grenseoppganger til andre faggrupper. Vi som sykepleiegruppe må jobbe med å være mindre opptatt av grenser, og heller fokusere på ansvaret for pasientene og den kompetansen vi har, også om bruk av psykofarmaka.

Sykepleiere innen psykisk helse må ha kunnskap om psykofarmaka, og ansvaret for dette ligger på den enkelte sykepleier. I tillegg har arbeidsgiver ansvar for å tilrettelegge.

Legemiddelhåndtering generelt og psykofarmaka spesielt bør systematisk inn i opplæringsprogrammet for sykepleiere der dette er relevant. Tidligere har jeg erfart at dette var et årlig krav og at det var heldagskurs for sykepleiere i psykofarmaka hvert år.

Min erfaring er at ved endringer i medikasjon, er det en selvfølge at ordinerende lege og sykepleier i fellesskap gjennomfører en samtale med pasienten om dette, for informasjon om indikasjon, virkning, bivirkninger og oppfølging. Allikevel vet vi at pasienter etterspør informasjon om medikamenter. De rapporterer spesielt mangler omkring kunnskap om virkning, bivirkninger og hvordan man kan håndtere dette.

Sykepleierens rolle i dette er meget viktig. Sykepleier bør være seg dette ansvaret bevisst og bruke de gylne øyeblikk han eller hun har tilgang til med pasienten. I tillegg bør man systematisere for eksempel fellesundervisning for pasienter, og spesifisere dette som målrettete tiltak i sykepleie, behandlingsplan og på individnivå. Sykepleierne bør i mye større grad dele sin kunnskap om psykofarmaka og deres potensielle og alvorlige bivirkninger med pasientene, slik at de er bedre rustet til å mestre dette.