Vi leste med interesse nyhetssaken Mannlige sykepleiere trenger noen å stå på skuldrene til, først publisert av Kifinfo. Ben Farid Røjgaard Nielsen, lektor ved Københavns Professionshøjskole, etterlyser mannlige forbilder i norsk sykepleierhistorie. Historiker Ole Georg Moseng uttaler seg i saken og sier blant annet at de første fem mannlige sykepleierne i Norge ble tatt opp i sykepleierutdanningen i 1950.

På bakgrunn av vår forskning på Diakonhjemmets sykepleierutdanning i Oslo, vil vi her utvide og korrigere dette bildet.

Diakonhjemmet utdannet menn til sykepleie

Diakonhjemmet ble etablert i 1890 med formål om å utdanne mannlige omsorgsarbeidere. Institusjonen var en del av den internasjonale diakonale bevegelsen som utdannet kvinnelige diakonisser og menighetssøstre og mannlige diakoner i tråd med datidens kjønnsdelte arbeidsliv.

Mens mannlig diakonutdanning i nabolandene Sverige og Danmark vektet sosiale fag og teologi, valgte det norske Diakonhjemmet å satse på sykepleierutdanning kombinert med teologiske fag. Her fant de inspirasjon fra Diakonissehuset Lovisenberg, etablert i 1868, som var pioner innen norsk kvinnelig sykepleie.

Det var stort behov for mannlige sykepleiere som kunne supplere de kvinnelige, blant annet med fysisk tungt arbeid og pleie av mannlige pasienter. Siden sykepleie var sterkt assosiert med kvinner, var initiativtakerne på Diakonhjemmet spent på om menn ville søke seg inn på utdanningen. Men mange menn meldte seg, og fra 1890-årene ble det uteksaminert rundt 10–15 diakoner i året.

De mannlige studentene fikk yrkesutdanning både som sykepleier og diakon gjennom et femårig studieløp, hvorav tre av årene besto i praktisk og teoretisk sykepleierutdanning.

Utdanningen fremmet et mannlig ideal

Diakonutdanningen var kun åpen for menn inntil kvinner fikk adgang i 1968.

I artikkelen «From Gender-Segregated to Gender-Inclusive Deacon Education in 1970s Norway: Impacts on Professional Identity» har vi beskrevet hvordan institusjonen fremmet et spesifikt mannlig sykepleierideal. Studentene ble for eksempel oppfordret til å bruke mannlig styrke, karakter og egenart og nettopp ikke kopiere sine kvinnelige kolleger.

Mannlige søkere til det kombinerte sykepleier- og diakonstudiet ble prioritert helt frem til 1981. Vedtektene fra 1968 fastslo at klassene skulle bestå av minst 15 mannlige studenter og ikke flere enn 10 kvinnelige.

Så tidlig som i 1919 vedtok Diakonhjemmets styre, på oppfordring fra diakonenes fagforening, «Norske diakoners broderforbund», at de ikke ønsket å «stå utenfor» den kommende autorisasjonsloven for sykepleiere. Loven, som også åpnet for at menn kunne ta sykepleierutdanning, ble ikke innført før i 1948. Diakonhjemmets diakonutdanning ville følge de samme faglige kravene som de andre sykepleierutdanningene i Norge.

Forskere har oversett mannlige sykepleierpionerer

Vi synes det er påfallende at historisk kunnskap om en sentral sykepleierutdanning for menn i Norge i så liten grad har blitt innlemmet i norsk sykepleierhistorie.

Forsker og tidligere rektor ved Høgskulen i Volda, Gunnar Stave, har skrevet Diakonhjemmets historie med vekt på tiden før 1970 i boken Mannsmot og tenarsinn. Kristin Husby Dyrstads avhandling om endringer i diakoners profesjonsidentitet mellom 1965 og 1985 utforsker de neste tiårene i institusjonens historie.

Én årsak til at dette har stått utenfor sykepleierhistorien kan være at ulike forskningsmiljøer i for liten grad kommuniserer med hverandre. Historisk kunnskap om sykepleierutdanning ved diakonale institusjoner har kanskje i større grad vært en del av diakonihistorien enn av profesjonshistorien.

På den måten kan historien til de mannlige sykepleierpionerene fra Diakonhjemmet ha blitt «gjemt» eller glemt i diakonihistorien, der profesjonshistorikere i liten grad har rettet blikket.

Arkivmateriale gir innsikt i mannlig sykepleiehistorie

Når det er sagt, deler vi Røjgaard Nielsens anliggende om at vi går glipp av viktig kunnskap om menn og sykepleie dersom vi ikke tar oss tid til å intervjue de som var studenter rundt 1960-tallet, mens de ennå lever.

Dette hører også med til konklusjonene i Dyrstads avhandling, som primært bygger på skriftlig arkivmateriale. Studien viser at det i perioden 1965–1985 forekom et skifte i diakonutdanningen. Fra å fostre en mannlig diakonidentitet basert på personlig kall, sykepleierutdanning og kollektiv vigsling (innvielse til tjeneste), gikk man over til en felles yrkesidentitet for begge kjønn. Denne var preget av en mer variert fagkompetanse, men også av en smalere vigslingspraksis.

Mens diakoner før 1970 ofte jobbet på sykehus og ved ulike helse- og sosialinstitusjoner, ble diakoner deretter primært ansatt i kirkelige stillinger, slik praksis også er i dag.

Vi mener at Misjons- og diakoniarkivet ved VID vitenskapelige høgskole er et nyttig startpunkt for å utforske mannlig sykepleie. I arkivene etter Diakonhjemmet finner vi et rikholdig materiale, som inkluderer studentstemmer fra blant annet elevrådsreferater, korrespondanse av ulik art og medlemsbladet til «Norske diakoners broderforbund».

Innlegget ble først publisert av Kifinfo.no.