Slik kan du bidra til at jeg fortsetter i jobben som sykepleier

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning og meninger.

Dette er hentet fra min erfaring på Sykehuset Østfold Kalnes:

Jeg, i hvit uniform, kom inn døren og spurte med et smil: «Du ringte på?» 

Ja, pasienten ringte på for fem minutter siden, noe som sikkert har føltes som en evighet for henne.

Jeg vet at irritasjonen hennes har bygget seg opp, og da hun så smilet til den unge jenta i uniformen, rant begeret over. Hun slengte fra seg noe sarkastisk og negativt. Likevel forventet pasienten å få hjelpen hun trenger. Jenta i uniformen beklaget seg og satte i gang med å hjelpe pasienten. 

Byrden hun bar på

Pasienten kunne ikke se på ansiktet til sykepleieren at denne jenta i hvit uniform nettopp hadde vært vitne til at en annen pasient døde. Tårene hadde nettopp rent nedover ansiktet hennes, da hun trøstet de pårørende. 

Pasienten som har ringt i fem minutter, ser ikke det høye stressnivået i kroppen til sykepleieren. Jenta i hvit uniform må presse sine egne følelser bort, tørke tårene, slenge på et smil og stå til tjeneste.

Pasienten leser ikke tankene til sykepleieren. Disse tankene:

«Har jeg husket å dokumentere det?»

«Ga jeg beskjed til legen om det utslettet?»

«Tok noen den blodprøven?»

 «Har jeg drukket noe i dag?»

«Jeg må huske å hente den koppen med kaffe til pårørende»

«Hvordan var blodtrykket her i dag tidlig? Han så litt blek ut»

«Jeg kjenner blæren sprenge, men jeg rekker ikke å tisse nå, jeg må bare gjøre dette først»

Vi som jobber i helsevesenet har som regel et stort ønske om å hjelpe andre, vi har enorm empati og vi føler andres følelser. Hele dagen setter vi andres behov og følelser først, mens vi nedprioriterer våre egne. Vi omstiller oss hvert eneste minutt. Fra å være smilende, støttende og den som ler av vitsene pasienter forteller oss. Til å være den alvorlige, trøstende og trygge når legen gir pasienten beskjed om at kreften har spredt seg. 

Hilsen til deg som pasient

Og til deg som pasient vil jeg si dette:

Vi forstår at du kanskje har en av de verste dagene i ditt liv når du møter oss sykepleiere. Vi forstår at du er engstelig for fremtiden. Kanskje du føler deg isolert og utilpass inne på det sterile sykehusrommet. Kanskje du føler at det er urettferdig at akkurat du skulle få denne sykdommen. Vi forstår deg, møter deg og er der for deg, på en måte som ingen andre rundt deg klarer. Nettopp fordi dette er yrket vårt og det er den omsorgen vi ønsker å gi til andre.

Fordi vi står i andre sine traumer hver eneste dag, vi tar vare på mennesker i sine mest sårbare situasjoner.

Men hvem tar vare på oss?

Så vær så snill å huske dette:

Når du ser den unge jenta i den hvite eller blå uniformen, ikke la din situasjon gå utover henne. Ikke kjeft og vær ufin, ikke gi henne skylden for noe hun ikke kan kontrollere. 

Systemet

Hun gjør så godt hun kan i et system med for få ansatte, økende arbeidsmengde og dårligere pasienter. Hun er den som ønsker å hjelpe deg, som lytter og som forstår deg. Du aner ikke hvilken situasjon hun nettopp har stått i. Du aner ikke hvor mange timer hun har jobbet i strekk. Du aner ikke hvor mange oppgaver hun allerede har fullført, og listen fortsetter bare å fylle seg opp igjen. 

Når du ser den unge jenta i den hvite eller blå uniformen, vær så snill å se forbi uniformen. Det er en helt vanlig jente som står foran deg. En jente med sine egne livsproblemer, sine egne følelser og vanskelige relasjoner. 

Hvis du kan behandle henne med respekt, vil du bidra til at den jenta fortsetter å hjelpe andre mennesker.

Du vil faktisk bidra til at hun fortsetter i jobben sin som sykepleier.