Slik kan du bidra til at jeg fortsetter i jobben som sykepleier
Du ser en ung jente i blå uniform, men du ser ikke byrden jeg bærer.
Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning og meninger.
Dette er hentet fra min erfaring på Sykehuset Østfold Kalnes:
Jeg, i hvit uniform, kom inn døren og spurte med et smil: «Du ringte på?»
Ja, pasienten ringte på for fem minutter siden, noe som sikkert har føltes som en evighet for henne.
Jeg vet at irritasjonen hennes har bygget seg opp, og da hun så smilet til den unge jenta i uniformen, rant begeret over. Hun slengte fra seg noe sarkastisk og negativt. Likevel forventet pasienten å få hjelpen hun trenger. Jenta i uniformen beklaget seg og satte i gang med å hjelpe pasienten.
Byrden hun bar på
Pasienten kunne ikke se på ansiktet til sykepleieren at denne jenta i hvit uniform nettopp hadde vært vitne til at en annen pasient døde. Tårene hadde nettopp rent nedover ansiktet hennes, da hun trøstet de pårørende.
Pasienten som har ringt i fem minutter, ser ikke det høye stressnivået i kroppen til sykepleieren. Jenta i hvit uniform må presse sine egne følelser bort, tørke tårene, slenge på et smil og stå til tjeneste.
Pasienten leser ikke tankene til sykepleieren. Disse tankene:
«Har jeg husket å dokumentere det?»
«Ga jeg beskjed til legen om det utslettet?»
«Tok noen den blodprøven?»
«Har jeg drukket noe i dag?»
«Jeg må huske å hente den koppen med kaffe til pårørende»
«Hvordan var blodtrykket her i dag tidlig? Han så litt blek ut»
«Jeg kjenner blæren sprenge, men jeg rekker ikke å tisse nå, jeg må bare gjøre dette først»
Vi som jobber i helsevesenet har som regel et stort ønske om å hjelpe andre, vi har enorm empati og vi føler andres følelser. Hele dagen setter vi andres behov og følelser først, mens vi nedprioriterer våre egne. Vi omstiller oss hvert eneste minutt. Fra å være smilende, støttende og den som ler av vitsene pasienter forteller oss. Til å være den alvorlige, trøstende og trygge når legen gir pasienten beskjed om at kreften har spredt seg.
Hilsen til deg som pasient
Og til deg som pasient vil jeg si dette:
Vi forstår at du kanskje har en av de verste dagene i ditt liv når du møter oss sykepleiere. Vi forstår at du er engstelig for fremtiden. Kanskje du føler deg isolert og utilpass inne på det sterile sykehusrommet. Kanskje du føler at det er urettferdig at akkurat du skulle få denne sykdommen. Vi forstår deg, møter deg og er der for deg, på en måte som ingen andre rundt deg klarer. Nettopp fordi dette er yrket vårt og det er den omsorgen vi ønsker å gi til andre.
Fordi vi står i andre sine traumer hver eneste dag, vi tar vare på mennesker i sine mest sårbare situasjoner.
Men hvem tar vare på oss?
Så vær så snill å huske dette:
Når du ser den unge jenta i den hvite eller blå uniformen, ikke la din situasjon gå utover henne. Ikke kjeft og vær ufin, ikke gi henne skylden for noe hun ikke kan kontrollere.
Systemet
Hun gjør så godt hun kan i et system med for få ansatte, økende arbeidsmengde og dårligere pasienter. Hun er den som ønsker å hjelpe deg, som lytter og som forstår deg. Du aner ikke hvilken situasjon hun nettopp har stått i. Du aner ikke hvor mange timer hun har jobbet i strekk. Du aner ikke hvor mange oppgaver hun allerede har fullført, og listen fortsetter bare å fylle seg opp igjen.
Når du ser den unge jenta i den hvite eller blå uniformen, vær så snill å se forbi uniformen. Det er en helt vanlig jente som står foran deg. En jente med sine egne livsproblemer, sine egne følelser og vanskelige relasjoner.
Hvis du kan behandle henne med respekt, vil du bidra til at den jenta fortsetter å hjelpe andre mennesker.
Du vil faktisk bidra til at hun fortsetter i jobben sin som sykepleier.
Relatert
Sykepleiere trenger hjelp til å takle psykiske belastninger
De opplever ofte belastende situasjoner som kan gi psykiske utfordr
Valgte å si opp: – Vi opplever stadig å ikke bli hørt, og da orker man ikke mer
Tre sykepleiere og en vernepleier har sagt opp stillingene sine ved Ting
Sykepleier ble empatiutmattet: – Problemene kommer snikende
Psykiatrisk sykepleier John-Arne Horn kjenner godt prisen av å bære andres sm
Mest lest
Quiz
16 Kommentarer
Anne Enge
,Svært gjenkjennbar situasjonsbeskrivelse. Jeg har arbeidet pasientnært fra 1983 - 2001 som sykepleier. De siste 20 årene som jordmor på fødeavdeling. Min opplevelse er at vi får flere og flere oppgaver og sjekklister, samtidig som vi blir færre og færre på jobb. Resultatet for meg ble tidlig pensjon. Må bare anbefale den danske filmen «Hjem kjære hjem» til alle som vurderer å ta helsefaglig utdanning.
Respekt og høflighet er ingen dum ting. Men: ikke glem at dere har valgt dette yrket selv og kan legge fra dere jobben når dere går i garderoben etter vaktens slutt. Pasienten har ikke valgt å komme til dere og kan heller ikke legge fra seg sykdommen sin. En viss frustrasjon må dere tåle. Men jeg synes også at de som er relativt friske og skjeller deg ut fordi de måtte vente to minutter på melk til kaffen, vel, de kan ha godt av en liten oppstrammer.
Kristina
,Mange sykepleier som velger dette yrket bytter yrke innen 10 år. Det blir fler pasienter, men ikke fler sykepleiere. Sånne holdninger om at vi har valgt yrket selv og bare skal tåle det, eller at det bare er å legge fra seg jobb før en går hjem viser liten forståelse ovenfor de enorme følelseskarusellene en helt vanlig arbeidshverdag kan bestå av.
Nina
,Tatt på kornet
Kathrine Speikland
,Godt, konkret og sakelig beskrevet:)
Heidi Grande
,Ja, gjensidig respekt er viktig
Ja, sykepleierne har valgt yrket selv
Men nei, mange kan ikke legge fra seg jobben i garderoben. Vaktene er så travle at det er vanlig å avslutte med dårlig samvittighet for det som ikke ble gjort. Etter senvakt klarer mange å ikke legge vekt tankene, sove kort natt og tidlig på jobb. Det er myndighetenes ansvar at arbeidsvilkårene er til å holde ut for sykepleierne.
Nina
,Jo vi valgte engang yrket. Og de fleste av oss opplever mestring og hjelp, både til pasient og oss selv.
Systemet/prioriteringer/diagnose og alt som følger med er det ikke hverken pasient eller
pleier som har valgt! Kommentaren din vitner om manglende innsikt/ forståelse.
Anita
,Etter 35 år i yrket er det sjelden jeg «legger det bort» i garderoben « ved ubehagelige opplevelser».Sånn fungerer det ikke. «En viss frustrasjon « må dere bare tåle ?? Slikt sier man bare i kvinneyrker dessverre. Lengre er vi ikke kommet i 2025. «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv».
Kathrine Speikland
,Joda. Valgt det selv, men å bare legge fra seg andres tragiske skjebner, smerter og fortvilede pårørende i en hverdag med lite bemanning samt stadig økende ansvar i garderoben er urimelig å kreve over tid. Sier ikke at du gjør det altså. Uansett greit å minne både ledelse og noen ganger pasienter på dette:) Det mangler tusenvis av sykepleiere og vi må klare å holde ut vi som allerede springer rundt på «gulvet». Det skal friste å utdanne seg til det også. God sommer:)
Noe vi alle i helsesektoren trenger, vi trenger å møtes med respekt! Bra å sette fokus på det!!
Grace Cresencia Aarøen
,Det er ikke bare pasienter som klager men får også klager fra kollegaer hvis du gjør noe feil på arbeid. Feilen som ikke har skadet pasienter men selvfølgelig, kunne gjøre det bedre. Vi forsøker hele tiden å ha et godt arbeidsmiljø. støtter , hjelper vikarene for at de skal trives på jobb og ville fortsette. Det har hendt at sykepleier har deltatt mest på pleie og har glemt å føre inn administrativ arbeid, da får man dårlig kommentar fra en kollegaer. Det er mye små ting vi gjør på sykehjemmet som ikke blir lagt merke til, men du blir fort lagt merke til hvis det er noen du ikke blir gjort på orntlig. Kritikk er fin så lenge man lærer av dette og at pasienten har / får det bra. Men måter blir korrigert på, er tøff å håndtere , samtidig du må fullføre den vakten har tatt den dagen. Vi skal ikke bare lære fag men folkeskikk også. Vise hensyn, jeg tror det er flere som trives godt i dette yrket. For meg dette er en interessant yrke.
Du krever respekt og anerkjennelse fra pasientene dine, men for dem er du ofte den eneste de har når de opplever den verste tiden i sitt liv. Når du ikke kommer med en gang de roper fordi du har andre pasienter du må prioritere først, går det ut over den pasienten som føler hen trenger hjelp der og da. Det er du som er ansiktet de ser og som er den de kan klage til og være frustrert over. Det er ikke pasientenes ansvar å tenke på hvem som tar vare på sykepleierne. Det er ledelsen og systemet som må gjøre. Hvis du er kunde i en butikk eller restaurant er det servitøren eller den i kassa som får klager fordi de er bedriftens ansikt utad, sånn som du er institusjonens ansikt utad overfor pasientene. Om pasienten har kort lunte fordi den er syk og har det kjipt, deal with it!
Men du skal ikke være glemt for det! Jeg mener det bør settes av tid etter hver eneste vakt der alle på vakta kan gå gjennom dagen og få pratet ut om krevende hendelser sammen. Og leder og kollegaer kan gi deg støtte, skryt og anerkjennelse du selvfølgelig fortjener, i arbeidstiden. Man skal ikke trenge å ta med alt som er tungt hjem.
Nina
,Det jeg reagerer på, er at unge sykepleiere forventer at syke mennesker skal vise dem respekt og da ber jeg unge sykepleiere se seg enda en gang I speilet ! Syke mennesker er nettopp syk og har nok med sin egen krise ! Se denne krisen og du har nådd langt !
Selv har jeg jobbet mange år som sykepleiere og aldri forventet takk for mine selvsagte oppgaver. Jeg har også vært kritisk syk. To forskjellige roller der jeg så hvem som hadde empati og hvem som manglet sådan. Å bare være aktiv lytter når folk er i krise slik sykdom ofte er, er bra nok.
Og så kan jeg ikke fordra sykepleiere som er mest opptatt av seg selv og har lange negler i jobben !
Inger
,Støtter deg Nina, pensjonert sykepleier, fullt ut.
Som sykepleier må man vel kunne forvente vanlig høflighet fra pasienter, men man må nok kunne «stå i det» når det røyner på og heller snakke med kolleger slik at man kan få luftet ut frustrasjon. Vi er der for pasientene. Kommunikasjon med dem er en viktig del av jobben vår og vi skal være profesjonelle. Unge ferske sykepleiere bør kanskje ha en «fadder» i en mer dreven kollega..
Og…ja, de må klippe neglene..
Harald Bjørkhaug
,Takk for at du tar initiativ til denne viktige debatten, Helene Johnsen. Du har min fulle støtte – dette er noe jeg har reflektert over flere ganger.
Jeg mener vi bør formidle dette budskapet til pasientene gjennom en kampanje som treffer følelsesmessig. Mange pasienter opplever press, forventninger og stress i både jobb og privatliv, og dessverre går denne frustrasjonen ofte – og ufortjent – ut over helsepersonell. Kanskje oftere enn vi liker å innrømme.
En bevisstgjørende kampanje kan bidra til refleksjon. Den kan hjelpe pasientene med å puste med magen, anerkjenne egne følelser og få større forståelse for situasjonen i helsetjenesten. Det handler ikke om å fraskrive seg ansvar, men om å styrke relasjonen mellom pasient og helsepersonell gjennom økt innsikt og medfølelse.
Inger
,Vi kan alle bli pasienter. Noen av oss gjennom en brå og kaotisk omveltning. Alle kan bli berørt som pårørende. Med alle våre ulike forutsetninger for å forstå å kunne bearbeide det som skjer med oss og rundt oss.
Og Konsulenten vil forberede oss på dette ?
Jeg tenker at det er bedre at helsepersonell får utvidet forståelse og øvelse på å stå i vanskelig kommunikasjon. Og å skaffe seg innsikt i at alt ikke handler om meg, men om den andre. Hev blikket fra deg selv. Se andre. Over tjue års erfaring som sykepleier har i alle fall lært meg mye om nettopp det.