Det som tidligere var sykepleie, er nå redusert til et forsøk på å dekke over systemets svik

Jeg ble sykepleier fordi jeg ønsket å gjøre en forskjell. Fordi jeg ville være der når livet vakler. For å gi trygghet, lindring og verdighet. Jeg utdannet meg i et fag hvor omsorg, kunnskap og etikk står i sentrum. Et fag som bærer mennesket, ikke bare kroppen, men hele mennesket gjennom sykdom og krise. Nå føler jeg at hele dette grunnlaget er i ferd med å kollapse. 

Jeg jobber ved kirurgisk/ortopedisk sengepost på Hammerfest sykehus. De siste månedene har arbeidsforholdene blitt uutholdelige. Omstillinger og bemanningskutt har gjort hverdagen uforutsigbar, helseskadelig og farlig for ansatte og pasienter. Pasientsikkerheten svekkes, og helsehjelpen er ikke lenger forsvarlig. 

Verst av alt: Det strider mot alt jeg står for som sykepleier. 

Viktige prinsipper undergraves

Grunnlaget for sykepleie bygger ikke på prosedyrer og rutiner, men på verdier. Helt fra første dag i utdanningen blir vi lært opp i respekt, medmenneskelighet, helhetlig omsorg og faglig ansvar. Vi lærer at vårt fremste oppdrag er å sikre pasientens verdighet, integritet og trygghet, uavhengig av tidspress, økonomi eller ledelsesstruktur. 

I Norge har vi NSFs (Norsk Sykepleierforbund) yrkesetiske retningslinjer. De er vårt faglige kompass, våre «10 bud» og vår profesjonelle Grunnlov. Her står det blant annet: 

«Sykepleieren har et selvstendig ansvar for å utøve faglig forsvarlig og etisk sykepleie.» 

«Sykepleieren skal ikke la økonomiske, administrative eller kollegiale hensyn gå foran pasientens behov for sykepleie.» 

«Sykepleieren skal si ifra om uforsvarlige forhold og bidra til forbedring.» 

Dette er ikke pynt på en nettside. Det er grunnlaget for vår autorisasjon, vår tillatelse til å ta ansvar for liv og helse. Likevel ser jeg daglig hvordan disse prinsippene undergraves. 

Samvittigheten slår sprekker

Et øyeblikksbilde: 

Tidlig i vakten går jeg inn til en pasient som bryter ut i gråt. Personen uttrykker redsel, utrygghet, og opplevelsen av å ikke være ivaretatt. Hun hadde ringt på i lang tid før noen kom. Jeg setter meg ved siden av henne, holder henne i hånden og forsøker å berolige og gjenopprette trygghet og tillit. Men det finnes ikke tid. Jeg må videre. Samvittigheten slår sprekker i det jeg forlater henne i et menneskelig øyeblikk. 

Neste rom. En helt annen energi. Pasienten er sint. Hever stemmen. Hever nevene. Aggresjonen må avverges. Jeg kjenner kroppen reagerer på trussel. Kroppen er på vakt, i beredskap, samtidig som hjertet banker med sorg. Jeg ber om unnskyldning på vegne av systemet. Jeg bærer uniformen, sykehuset og strukturen som har sviktet. Og pasienten vet dette, for etter utbruddet bryter også han sammen i gråt og sier: «Jeg vet det ikke er din feil. Jeg er bare så redd.» 

To møter. To mennesker. To responser på samme svikt. 

Kontrastene er brutale

Kontrastene er brutale. Det krever mye av et menneske å romme både trøst og frykt i samme åndedrag og likevel stå stødig. Vi er mennesker. Vi kjenner, vi bærer, og vi påvirkes. Vi er ikke laget av stein, men vi brytes ned som om vi var det. 

I dag bidrar ikke systemet til forbedring. Det bidrar til utmattelse, nedbryting og avmakt. Hver dag forsøker vi å utføre sykepleie som ikke lenger likner på det vi har utdannet oss til. En faglig sterk og etisk forankret praksis er byttet ut med overlevelsesmodus. Pleiere er utslitte. Tilliten mellom pasient og system er i ferd med å bryte sammen. 

Jeg er ikke lojal mot et system som har glemt sitt formål. Min lojalitet ligger hos pasientene. Hos menneskene. Hos fellesskapet vi alle er en del av og som en dag selv kan havne i den sykehussengen. 

Nok er nok

Jeg elsker mitt yrke. Jeg møter hver vakt med høy faglig integritet og omsorgskraft. Men den siste tiden har jeg forlatt sykehuset i tårer. Det som tidligere var sykepleie, er nå redusert til et forsøk på å dekke over systemets svik. Jeg kjenner det på kroppen. I magen. På samvittigheten. Det er ikke lenger gjenkjennelig som forsvarlig eller etisk helsehjelp. 

Flere av mine kolleger har allerede sagt opp som direkte konsekvens av omstillingsprosessen. Andre står på randen. Sykefraværet er høyt. Sykepleiere som før var stabile bærebjelker i avdelingen, er nå sykmeldte, utbrent, nedbrutt og tappet for krefter. 

Arbeidsmiljøet preges av uro og usikkerhet. Vi ser hverandre slite, men rekker knapt å løfte blikket og være til støtte for hverandre. Når vaktplaner ikke går opp, og vi strekkes over det forsvarlige, skaper det konflikter og en følelse av håpløshet. Det er ikke bærekraftig. 

Jeg kan ikke lenger tie. Jeg varsler fordi jeg må. Fordi det er mitt ansvar. 

Jeg varsler fordi det er min etiske plikt. 

Jeg sier ifra fordi stillhet i møte med urett er medvirkning. 

Vi trenger handling. Ikke retorikk. Ikke slagord. 

Vi trenger ledelse med mot til å prioritere mennesker fremfor marginer. 

Vi trenger et sykehus som faktisk bærer sitt samfunnsansvar. 

Vi er mange som ikke taler mer. Men det finnes en grense. Og den er nådd. 

Nok er nok.