Norge trenger omsorg, men den er dessverre privatisert

Den satt. Flott skrevet.

Utrulig flott skrevet, Lars! Hvert et ord er sant og gjelder de aller, aller fleste av oss!😔

Hei Lars.
Jeg er ikke helt enig med deg, men det er jo gøy å reflektere sammen. Hva er omsorg? Hvordan forteller vi historien?

Jeg kjenner meg igjen av beskrivelsen din. Som mannlig sykepleier med stor interesse for mennesker og i mitt tilfelle fagfeltet rus og psykiatri. Jeg har jeg selv trøblet med ordet omsorg. Denne påstanden om at det var bakgrunnen for at jeg ble faktisk en mannlig sykepleier. Dette følelsesladede begrepet som ofte er merkelappen når det snakkes om profesjonen sykepleie, validering av innsatsen vi legger ned og likelønnsbetingelser. Omsorgsbegrepet er vel også det som gjør at vi hele tiden linkes tilbake til de myke verdiene, til Nightingale og kallet, og til at dette er en livsmisjon for oss sykepleiere. Er det ikke dette omsorgsbegrepet som også gir så mange helsepersonell utfordringer med privatisering av relasjoner i arbeidet? At forholdet til pasienten ble noe mer enn det den skal være? Denne omsorgen som gjør at vi tar med oss alle «skjebner» hjem og som forringer nødvendig restitusjonen før neste vakt? Denne omsorgen som gjør skillet mellom jobb og fritid enda vanskeligere? Det finnes mange eksempler hvor helsepersonell får advarsler, begrensninger og tilbaketrekk av autorisasjon fordi at omsorgen ble for stor og rollene uklare. Og selvfølgelig dårlig vurderinger knyttet opp mot inntak av rusmidler.

For all del, jeg er selv en utpreget emosjonell fyr med masse omsorg. Kanskje for mye omsorg til og med. MEN omsorg for min kone og mine barn, for familien og for vennene jeg velger å omgås med. Så er det omsorg for mine kollegaer og andre jeg ønsker å ha en relasjon til utover rollen jeg har som helsepersonell. Denne omsorgen kobler jeg av i møtet med mennesker som jeg treffer i regi av å være helsepersonell. Jeg legger omsorgen igjen hjemme, eller i bilen, eller på vaktrommet og kobler den på igjen tilsvarende steder. Min bevissthet på min helsepersonellrolle gjør at jeg har aktivt skifter «mindset» i møtet med pasientene. Da unngår jeg situasjoner og grensetilfeller hvor man kan lure på hvor stopper meg og mitt, og hvor starter deg og ditt i møtet med de jeg er her for å hjelpe. Rollen er klar for meg og for pasienten.

Skal vi sykepleiere hevde oss og oppnå anerkjennelse hvor ikke applaus er målet, så må vi endre narrativet om vår profesjon og ferdighetene vi innehar. Vi må snakke om at sykepleie er et ekstremt teknisk og komplekst fag. Sykepleie krever høy kompetanse og forståelse av hva mennesker i hjelpebehov trenger. Relasjonell kompetanse i møte med verdens mest komplekse produkt; mennesker i sin helhet med sin erfaring, bakgrunn og hvor ingen er like. Vi må ha god innsikt og utsikt. Er du trikker eller mekaniker (no offence!) er det ingen som snakker om omsorg i møte med sikringsskapet eller girkassa, eller i møtet med kunden. Du har serviceskills, salgsevner, gode retoriske evner, ekstroverte egenskaper eller tekniske ferdigheter.

Jeg og mange av mine kollegaer har en enorm kompetanse om mennesket og dets behov. En kompetanse vi har opparbeidet oss via menneskemøter, refleksjon, veiledning og ved å etterspørre tilbakemeldinger. Denne erfaringen og kompetansen bruker jeg i møte med enhver pasient, hvor jeg må observere, fortolke, vurdere, iverksette å gjennomføre tiltak, basert hva jeg før har erfart virker. Jeg vil ikke at omsorgsbegrepet er det som skal beskrive jobben jeg gjør. Kompetanse, profesjonalitet, ferdigheter og relasjonell kompetanse er mer det jeg kjenner meg igjen i.

Og jeg vet at det er mange som ikke er enig med meg. Men kanskje kan jeg by på et nytt perspektiv som gjør at vi ikke omtales som sengeressurser lengre, men i stedet som en høykompetent gruppe. I disse urolige tider i verdenssammenheng er helsepersonell en viktig del av vår nasjonale beredskap. Jeg vil at vi skal formidle at vår del av beredskapen er tuftet på høykompetente og profesjonelle medarbeidere og ikke nødvendigvis på omsorg. Men etter jobb bør vi helt klart ha omsorg for hverandre, for medmennesket, ha nestekjærlighet, vi må være beredskapsvenn og ha stor dugnadsånd. Det er jo de verdier det norske samfunnet er basert på.

På vegne av oss sykepleiere ønsker jeg at vi hevder og fremmer faget ved å si at sykepleie er et av de mest komplekse profesjonene som er, nettopp fordi det er ingen pasienter som er like. Vi er ikke fulle av omsorg, men vi er fylt med kompetanse i kombinasjon med erfaring, intuisjon og ikke minst relasjonell kompetanse.

Nå skal jeg snart kle på meg omsorgsrollen som ligger i bilen, da jeg skal hjem til familien og deres hjelpebehov 😊

Lars; ring meg for en debatt 😊 Jeg tror vi mener det samme, men jeg vil endre narrativet.

Setter stor pris på at du Lars som mann skriver så flott om omsorg. Tusen takk.

Nettopp. Omsorg er en vesentlig og uomtvistelig del av optimal sykepleie. Etikk er inkludert i omsorg. Selv med teknisk spesialitet innen sykepleie må du ha omsorgs"biten" med - hvorfor ønsker du ellers å bli sykepleier? Det er som med legeyrket - du vil hjelpe/sørge forbedre helse/bedre livskvalitet. Menn har "omsorgsgenet" i seg, det tar bare ofte litt tid å manifestere det.
Mvh Anita

Omsorg er å ta seg den tiden du trenger til å bruke det kunnskapen som skal til for å hjelpe og samtidig ta vare på individet og helheten. Ideen om at kvinner eier omsorgen og menn ikke forstår den er en myte som skapes i utdanning. Omsorg er ikke klam eller tidkrevende. Det kan gi tid fordi du er tilstede med hele deg, selv om det bare er i ett minutt. Vi som utdanner prøver å utdanne omsorgsfulle sykepleiere, da må vi være omsorgsfulle lærere. Det betyr ikke å ikke stille krav. Snarere tvert i mot. Gjennom omsorg tror du at folk kan lykkes.

Jeg er glad du skaper rom for denne debatten, Lars, men jeg er dessverre ikke helt enig. Observasjoner, vurderinger og tiltak er essensen i sykepleieprosessen vi gjentar hver vakt og i hvert møte med nye pasientsituasjoner. Å oppdage hjerteinfarkt, påbegynnende blodforgiftning eller blodpropp krever ferdigheter og kunnskap. Ikke omsorg.
Det er i alle fall den faglige dyktigheten sykepleiere innehar som gjør meg veldig stolt over å være sykepleier.