Norge trenger omsorg, men den er dessverre privatisert

Omsorg er et språk vi har glemt å snakke. Nå betaler vi for hver setning, og de som ikke har råd, sitter igjen i stillheten. Effektiviteten har tatt ordet, men hvem lytter egentlig?
Hun som føder, får den hjelpen hun trenger. Men ikke omsorg. Den er solgt. Det er ikke tid. Han som ikke har det bra psykisk, får akutt hjelp. Men ikke omsorg. Den er solgt. Det er ikke tid. De pårørende som jobber døgnet rundt for sine nærmeste, de har vi ikke tenkt på engang. Men når de blir syke, så får de også hjelp. Men ikke omsorg. Den er solgt. Det er ikke tid.
«Helse Norge AS» har solgt sin omsorg, men de gir deg hjelp. Effektivt.
Jeg visste ikke hva omsorg var
Som mannlig sykepleier har jeg fra start forsøkt å løsrive meg fra den stereotypiske definisjonen av en søster. En som stryker, en som snakker ømt og møter deg, en som setter seg ned. En som gir deg omsorg. Jeg aner ikke hvorfor jeg har hatt et behov for det. Jeg vet ikke om det har noe med at jeg er mann.
Jo, det handler om fordommene jeg møtte da jeg valgte å studere sykepleien rett etter videregående skole. Jeg ville løsrive meg fra det feminine. Jeg løy aldri. Jeg bare flyttet oppmerksomheten over på alt det andre et sykepleieryrke omfattet. Jeg tok ikke feil.
Sykepleieryrket handler om mye mer enn omsorg. Det eneste problemet mitt var at jeg ikke visste hva omsorg var. Jeg forsto ikke at omsorg er det som gis når en sykepleier oppdager et hjerteinfarkt, en påbegynnende blodforgiftning eller en blodpropp. Jeg visste ikke da at omsorg er selve instinktet til en sykepleier.
Det å sette seg ned, det å berøre, det å kommunisere, er alle eksempler på observasjon. Observasjon er omsorg. Analyse er omsorg. Det å gi medisiner er omsorg. Det å sette i gang hjerte- og lungeredning er omsorg. Omsorg er DNA-et til en sykepleier, og hvis du tar tiden fra en sykepleier, så tar du omsorgen fra dem med det samme. Sykepleieryrket er mye mer enn omsorg, men ingenting uten.
Alle vil ha, men ingen vil gi
Norge trenger omsorg, men den er dessverre privatisert. Det koster penger hvis du ønsker omsorg. Vi møter problemer i våre ekteskap. Vi betaler oss til omsorg fra en terapeut. Vi ønsker å prate med noen. Vi får omsorg av en coach. Vi ønsker en treningspartner. Vi betaler en personlig trener. Vi er redde. Vi klemmer en doula. Vi slapper av en time med rolig yoga. Vi betaler Tinder. Vi søker Tiktok for svar, og de som svarer, får betalt.
Alle vil ha, men ingen vil gi. Omsorg, en utdøende rase, både på sykehus og privat. Omsorg, et behov både på sykehus og privat. Omsorg, umulig å definere. Omsorg, alltid bortprioritert og ute for salg.
Jeg merker det også i mitt private liv. Jeg gir og får mindre. Min venn får hjelp hvis det er krise, men gir jeg omsorg? Setter jeg meg ned? Er jeg nysgjerrig? Observerer jeg? Er jeg i stand til å fange opp en kommende krise? Og hva skjer hvis krisen oppstår? Jeg anbefaler en psykolog, for jeg har ikke tid. Min omsorg er også solgt. Ikke til effektivisering, men til samfunnets normative krav. Jeg er en del av sauene på samlebåndet. Et produkt av det ytre. Effektiv, men uten evne til å gi omsorg.
Den danske forfatteren Emma Holten skriver i sin bok «Underskudd – verdien av omsorg» at økonomiens språk siden opplysningstiden har oversett kvinner og deres omsorgsarbeid. Dette fikk den mannlige omsorgsarbeideren til å reagere. Så da er det bare å krysse fingrene for at akkurat den stereotypien fortsatt gjelder; at når en mann gjentar budskapet til en kvinne, så blir det handling.
Norge trenger å forstå verdien av omsorg, og det helst i går.
11 Kommentarer
Ellen Willadsen
,Den satt. Flott skrevet.
Lise S Wingan
,Utrulig flott skrevet, Lars! Hvert et ord er sant og gjelder de aller, aller fleste av oss!😔
Richard Øvereng Skog
,Hei Lars.
Jeg er ikke helt enig med deg, men det er jo gøy å reflektere sammen. Hva er omsorg? Hvordan forteller vi historien?
Jeg kjenner meg igjen av beskrivelsen din. Som mannlig sykepleier med stor interesse for mennesker og i mitt tilfelle fagfeltet rus og psykiatri. Jeg har jeg selv trøblet med ordet omsorg. Denne påstanden om at det var bakgrunnen for at jeg ble faktisk en mannlig sykepleier. Dette følelsesladede begrepet som ofte er merkelappen når det snakkes om profesjonen sykepleie, validering av innsatsen vi legger ned og likelønnsbetingelser. Omsorgsbegrepet er vel også det som gjør at vi hele tiden linkes tilbake til de myke verdiene, til Nightingale og kallet, og til at dette er en livsmisjon for oss sykepleiere. Er det ikke dette omsorgsbegrepet som også gir så mange helsepersonell utfordringer med privatisering av relasjoner i arbeidet? At forholdet til pasienten ble noe mer enn det den skal være? Denne omsorgen som gjør at vi tar med oss alle «skjebner» hjem og som forringer nødvendig restitusjonen før neste vakt? Denne omsorgen som gjør skillet mellom jobb og fritid enda vanskeligere? Det finnes mange eksempler hvor helsepersonell får advarsler, begrensninger og tilbaketrekk av autorisasjon fordi at omsorgen ble for stor og rollene uklare. Og selvfølgelig dårlig vurderinger knyttet opp mot inntak av rusmidler.
For all del, jeg er selv en utpreget emosjonell fyr med masse omsorg. Kanskje for mye omsorg til og med. MEN omsorg for min kone og mine barn, for familien og for vennene jeg velger å omgås med. Så er det omsorg for mine kollegaer og andre jeg ønsker å ha en relasjon til utover rollen jeg har som helsepersonell. Denne omsorgen kobler jeg av i møtet med mennesker som jeg treffer i regi av å være helsepersonell. Jeg legger omsorgen igjen hjemme, eller i bilen, eller på vaktrommet og kobler den på igjen tilsvarende steder. Min bevissthet på min helsepersonellrolle gjør at jeg har aktivt skifter «mindset» i møtet med pasientene. Da unngår jeg situasjoner og grensetilfeller hvor man kan lure på hvor stopper meg og mitt, og hvor starter deg og ditt i møtet med de jeg er her for å hjelpe. Rollen er klar for meg og for pasienten.
Skal vi sykepleiere hevde oss og oppnå anerkjennelse hvor ikke applaus er målet, så må vi endre narrativet om vår profesjon og ferdighetene vi innehar. Vi må snakke om at sykepleie er et ekstremt teknisk og komplekst fag. Sykepleie krever høy kompetanse og forståelse av hva mennesker i hjelpebehov trenger. Relasjonell kompetanse i møte med verdens mest komplekse produkt; mennesker i sin helhet med sin erfaring, bakgrunn og hvor ingen er like. Vi må ha god innsikt og utsikt. Er du trikker eller mekaniker (no offence!) er det ingen som snakker om omsorg i møte med sikringsskapet eller girkassa, eller i møtet med kunden. Du har serviceskills, salgsevner, gode retoriske evner, ekstroverte egenskaper eller tekniske ferdigheter.
Jeg og mange av mine kollegaer har en enorm kompetanse om mennesket og dets behov. En kompetanse vi har opparbeidet oss via menneskemøter, refleksjon, veiledning og ved å etterspørre tilbakemeldinger. Denne erfaringen og kompetansen bruker jeg i møte med enhver pasient, hvor jeg må observere, fortolke, vurdere, iverksette å gjennomføre tiltak, basert hva jeg før har erfart virker. Jeg vil ikke at omsorgsbegrepet er det som skal beskrive jobben jeg gjør. Kompetanse, profesjonalitet, ferdigheter og relasjonell kompetanse er mer det jeg kjenner meg igjen i.
Og jeg vet at det er mange som ikke er enig med meg. Men kanskje kan jeg by på et nytt perspektiv som gjør at vi ikke omtales som sengeressurser lengre, men i stedet som en høykompetent gruppe. I disse urolige tider i verdenssammenheng er helsepersonell en viktig del av vår nasjonale beredskap. Jeg vil at vi skal formidle at vår del av beredskapen er tuftet på høykompetente og profesjonelle medarbeidere og ikke nødvendigvis på omsorg. Men etter jobb bør vi helt klart ha omsorg for hverandre, for medmennesket, ha nestekjærlighet, vi må være beredskapsvenn og ha stor dugnadsånd. Det er jo de verdier det norske samfunnet er basert på.
På vegne av oss sykepleiere ønsker jeg at vi hevder og fremmer faget ved å si at sykepleie er et av de mest komplekse profesjonene som er, nettopp fordi det er ingen pasienter som er like. Vi er ikke fulle av omsorg, men vi er fylt med kompetanse i kombinasjon med erfaring, intuisjon og ikke minst relasjonell kompetanse.
Nå skal jeg snart kle på meg omsorgsrollen som ligger i bilen, da jeg skal hjem til familien og deres hjelpebehov 😊
Lars; ring meg for en debatt 😊 Jeg tror vi mener det samme, men jeg vil endre narrativet.
Tonje
,Sykepleie SKAL i aller høyeste grad linkes til myke verdier. Vi jobber med mennesker. Ikke girkasser. Dette må gå hånd i hånd med «hard skills». Jeg blir nok en gang forundret over at en mannlig sykepleier her snakker ned omsorg og «myke verdier». Dette er og blir fundamentet i sykepleie, i tillegg til alt det andre man må inneha av solid faglig og teknisk kompetanse.
Har ikke norge det dårligste helsevesenet i verden da?
Mette Hagerup
,Jeg tenker på omsorg som kompetanse, nært knyttet opp mot empati. En svært viktig kompetanse for å ivareta hele mennesket.
Linda
,WOW- Takk til dere begge to som har belyst temaet fra flere sider- utrolig spennende å lese!! Som student suger til meg alle perspektiver og refleksjoner som jeg tar inn i min framtidige karriere som stolt kompetent og omsorgsfull sykepleier (mitt største mål)
Magnar
,Setter stor pris på at du Lars som mann skriver så flott om omsorg. Tusen takk.
Anita Andersen
,Nettopp. Omsorg er en vesentlig og uomtvistelig del av optimal sykepleie. Etikk er inkludert i omsorg. Selv med teknisk spesialitet innen sykepleie må du ha omsorgs"biten" med - hvorfor ønsker du ellers å bli sykepleier? Det er som med legeyrket - du vil hjelpe/sørge forbedre helse/bedre livskvalitet. Menn har "omsorgsgenet" i seg, det tar bare ofte litt tid å manifestere det.
Mvh Anita
Terje Årsvoll Olsen
,Omsorg er å ta seg den tiden du trenger til å bruke det kunnskapen som skal til for å hjelpe og samtidig ta vare på individet og helheten. Ideen om at kvinner eier omsorgen og menn ikke forstår den er en myte som skapes i utdanning. Omsorg er ikke klam eller tidkrevende. Det kan gi tid fordi du er tilstede med hele deg, selv om det bare er i ett minutt. Vi som utdanner prøver å utdanne omsorgsfulle sykepleiere, da må vi være omsorgsfulle lærere. Det betyr ikke å ikke stille krav. Snarere tvert i mot. Gjennom omsorg tror du at folk kan lykkes.
Kristine Asbøll
,Jeg er glad du skaper rom for denne debatten, Lars, men jeg er dessverre ikke helt enig. Observasjoner, vurderinger og tiltak er essensen i sykepleieprosessen vi gjentar hver vakt og i hvert møte med nye pasientsituasjoner. Å oppdage hjerteinfarkt, påbegynnende blodforgiftning eller blodpropp krever ferdigheter og kunnskap. Ikke omsorg.
Det er i alle fall den faglige dyktigheten sykepleiere innehar som gjør meg veldig stolt over å være sykepleier.