– Hva er omsorg?

Jeg besøkte nylig en eldre slektning som nærmer seg hundre år. Det er en vis gammel mann som har levd et langt, rikt og innholdsrikt liv.

I stua ligger bunker med aviser og bøker. Han er belest og klinkende klar i hodet. Da han var yrkesaktiv, jobbet han som psykiater. Han hjalp andre.

Privat har han opplevd prøvelser og utfordringer. Han er fortsatt hjemmeboende, men er fysisk skrøpelig slik at han ikke lengre kan gå ut.

Livet mitt nå, sier han, består av «hendelser». Fordi han er så mye alene, er dagens store «hendelse» besøket av oss.

På grunn av sin fysiske skrøpelighet, er han også avhengig av offentlig hjelp. Hver morgen får han hjemmehjelp som lager frokost og hjelper til med dusj, påkledning og husarbeid.

Omsorg viser seg i ulike nyanser

Det offentlige tilbudet fungerer bra. Det virker som om tilbudet er organisert bedre nå enn før. Tidligere visste han aldri hvem som kom, og det var et nytt ansikt hver dag. Nå ivaretas hjelpetilbudet av en gruppe på fire til fem ulike hjemmehjelpere. Dette fungerer mye bedre for ham, og det må også fungere bedre for dem, mener han.

Hjemmehjelperne er vanligvis unge kvinner fra flere afrikanske land og et mindretall norske. Han har også hatt mannlige hjemmehjelpere fra Øst-Europa. Jeg spør hvem han foretrekker. Han svarer at alle er ulike og at alle har sin særegne måte å vise omsorg på. De er forskjellige, og omsorgen viser seg i ulike nyanser. Noen lykkes bedre enn andre.

De unge østeuropeiske mennene har han ikke så god erfaring med. Jeg spør om han tror at kvinner er bedre til å yte omsorg enn menn. Nei, det vil jeg ikke håpe; sier han. Men noen mennesker er flinkere til å vise omsorg enn andre. Noen er mer tekniske og opptatt av gjøremål og oppgaver.

Omsorg er som husarbeid. Det merkes best når det ikke gjøres. Det handler om små ting som håndlag, blikk, varme, tilstedeværelse, evne til å balansere mellom smil og alvor, og til å bruke tiden godt. Personlig egnethet og væremåte er viktigere enn utdannelse.

Asymmetri i pleier- og pasientforhold

For at omsorgen skal bli god, har også mottakeren av omsorgen et ansvar, mener min slektning. For omsorg oppstår i relasjonen mellom mennesker og avhenger dermed også av mottakerens respons. Når noen på sitt vis forsøker å yte omsorg, må mottakeren komme dem i møte. Det kan være når den unge hjemmehjelperen dusjer en gammel kropp, eller i en samtale, eller som svar på noe stort eller lite.

Et profesjonelt omsorgsforhold tenker vi ofte på som asymmetrisk. Det vil si at pleieren har ansvar (og makt) overfor pasienten (eller brukeren). Men det er ikke nødvendigvis slik at pleieren alltid er den sterke og pasienten alltid den svake parten i relasjonen.

Unge, uerfarne hjemmehjelpere (eller pleiere) kan også kjenne på asymmetrien i pleier-pasientforholdet. Og da i betydningen at de noen ganger og i enkelte situasjoner kan føle seg underlegne og usikre overfor pasienten. Dette kan skyldes alder, kjønn, kunnskaper, utdannelse eller kultur. Pasienten (brukeren) har derfor også ansvar for å oppføre seg som «profesjonell» pasient i og med at dette er et profesjonelt forhold, sier han.

Nye tanker om omsorg

Helsepersonelloven pålegger oss å yte faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp. Den danske teolog og filosof Knud Ejler Løgstrup skrev at grunnfenomenene i menneskelivet er interdependens og avhengighet.

Våre liv er viklet inn i hverandre. Jeg er viklet inn i din skjebne og du i min. Vi i angår hverandre og er ikke likegyldige for hverandre. Vi er unngåelig henviste til hverandre, så våre innbyrdes forhold på det mest umiddelbare vis, er maktforhold. Det er makten og ansvarets sammenvevdhet det kommer an på. Og vi kan ikke være berørt av det ene (makt) uten å være involvert i den andre (ansvar).

Jeg vet ikke om min eldre slektning har lest Løgstrup. Men min nesten hundre år gammel slektning har satt ord på, og lærte meg, noe nytt om omsorg: Hva det er og ikke er. Det er noe jeg ikke har tenkt på tidligere.