Vår felles helsetjeneste kan ikke snu etter den politiske vinden

Den norske velferdsstaten er bygget på en garanti for hjelp ved helsesvikt, sosial nød og inntektstap, samt rett til utdanning. Gjennom mitt snart 30-årige yrkesliv innen helsetjenesten har jeg observert hvordan politiske trender påvirker utviklingen av velferdsstaten. 

Dagens politiske bilde gjør at det er behov for å etablere tverrpolitiske forlik som sikrer en fremadrettet og målrettet prosess for å sikre lik tilgang til helsetjenester for alle, uavhengig av sittende regjering.

Dette er dagens politikk

Sittende regjering hevder å jobbe målrettet for å øke kvaliteten og tilgjengeligheten, ta i bruk ny teknologi og innovative løsninger og sikre at ansatte i tjenesten har en god og motiverende arbeidshverdag. 

Innen spesialisthelsetjenesten er et av de overordnede målene å styrke forskning, innovasjon og kompetanse og forbedre kvalitet og pasientsikkerhet. Regjeringen vil styrke grunnlaget for kunnskapsbaserte helse- og omsorgstjenester og stimulere til innovasjon og næringsutvikling og påpeker at «klinisk forskning skal være en integrert del av pasientbehandlingen». 

Begrep som kvalitet, kompetanse, innovasjon og digitalisering er gjennomgående i politiske dokumenter. Oppgavedeling og at «fagmiljøene skal bygges nedenfra med utgangspunkt i fagarbeiderkompetanse» vektlegges. Samtidig erkjennes det at «spesialisert helsepersonell er viktig i hele helse- og omsorgstjenesten». 

Det kuttes ved høyskoler og universitet

Statsbudsjettet innebærer likevel at de fleste utdanningsinstitusjonene får strammere økonomi Jeg er ansatt ved henholdsvis en høyskole og et universitet. Begge steder diskuteres nedleggelser av studier, oppsigelser av ansatte og ulike effektiviseringstiltak. Dette står i sterk kontrast til regjeringens tilsynelatende satsing på forskning og innovasjon, og rekrutteringsutfordringen til akademia. 

Også forskningsinstituttenes økonomi strammes inn. Sett i lys av helsepersonellmangelen og derav behovet for å utdanne flere fremstår regjeringens, og forsknings- og høyere utdanningsminister Hoels krav om at universitets- og høgskolesektoren (UH) skal tilbake til 2019-nivå, som lite logisk eller fremtidsrettet.

Mangler videreføring fra tidligere regjeringer

Tilgang på helsepersonell, samt personell med forsknings- og innovasjonskompetanse, forutsetter utdanning for å møte tjenestenes og pasientenes behov. Siden 2017 har fire departement samarbeidet om utvikling av nasjonale retningslinjer for utdanning av til nå over 30 ulike utdanninger av helsepersonell, det såkalte RETHOS-arbeidet.

Mandatet er videreført, men etter min mening fremstår prioritering av disse utdanningene som en kontrast til nedskjæringene i statsbudsjettet.

Utfordringene ved regjeringsskifter kan også ses i for eksempel ulik prioritering av sykehus, alternative tilbud til sykehus, andre kommunale helsetjenester, eller fokus på somatisk eller psykisk helse. 

Vi trenger tverrpolitisk forlik

Leder i Norsk Sykepleierforbund (NSF) Lill Sverresdatter Larsen har etterspurt et tverrpolitisk forlik for helsetjenestene. Jeg kunne ikke vært mer enig. 

Fremtidens helsetjenesteutfordringer med større etterspørsel eller tjenester enn tilgjengelige ressurser vil kreve nytenkning, endring av ansvars-, arbeids- og samarbeidsformer, samt utvikling av teknologi som kan redusere behovet for menneskelige ressurser. 

Dette arbeidet kan ikke snu med den politiske vinden! Mitt forslag er at man setter sammen arbeidsgrupper på tvers av politiske partier, klinisk personell, ledere, teknologer, designere og forskere med ulik bakgrunn for å legge en kunnskapsbasert fremtidsplan som et tverrpolitisk forlik for helsetjenesten.