Hvorfor skal jeg fortsette i jobben min?

Kjære alle dere dette gjelder, ansatte ved Oslo universitetssykehus (OUS), som ønsker å beholde faglig kompetente ansatte. Til dere omtrent 24 000 som jobber ved OUS, inkludert meg selv. 

Vi er til sammen rundt 250 ansatte som jobber ved Spesialsykehuset for epilepsi ved (SSE), OUS. SSE holder til i Sandvika, utenfor Oslogryta og utenfor kollektivtransportens mest aktive ruter. Med hensyn til fellesskapet og den faglige kompetansen som finnes her, har det hittil gått helt fint. 

Jeg har motvillig betalt 6000 kroner i året i parkeringsavgift fordi kollektivtransport gjør at jeg må stå opp vel over en time tidligere enn jeg allerede gjør for å rekke jobb. I går, 1. august, økte prisen på ansattparkering med 40 prosent. Til sammenlikning var lønnsøkningen min på snaue 4,5 prosent. Med denne prisøkningen vil min lønnsøkning være på «hele» 2,9 prosent. Er det rettferdig?

Likhetsprinsippet er ikke et tema

I områdene rundt de store, sentrale sykehusene vil reise med kollektivtransport være både enklere i forhold til avganger, men også mer pålitelig enn reiser som krever flere bytter av transportmidler. Vi sliter med rekruttering av ansatte, og de vi har, lekker ut til kommunen. Vi er helt avhengige av at ansatte kan bo lenger unna enn gang- og sykkelavstand. 

Vi er helt avhengige av å ha medarbeidere som kan komme tidsnok til vaktene sine. Og vi er helt avhengige av å beholde ansatte med lang, god og spesialisert faglig kompetanse. Det ligger i navnet vårt; Spesialsykehuset for epilepsi. 

Det argumenteres fra deres side om likhetsprinsippet, men jeg sår tvil om dere egentlig forstår hva det betyr. Ikke ligger vi godt tilrettelagt for kollektivtransport. Vi har ikke parkeringshus, og ikke har vi kantine. Vi har ikke mulighet til å bestille romvask med mindre det er smitte. Ei heller å raskt kunne tilkalle en intensivgruppe hvis det blir nødvendig for våre pasienter. 

Ikke har vi en sikkerhetsavdeling som kan komme til oss på kort varsel hele døgnet, og vi har ikke et sykehus som tåler utetemperaturer over 25 grader. Med andre ord så er listen over fasiliteter som finnes ved de andre sykehusene og ikke hos oss, lang. Men her er ikke likhetsprinsippet et tema. 

Jobber også som parkeringsvakt

Nå har vi også fått en ny arbeidsoppgave som vi så fint kaller for «parkeringsvakt». Vi har nemlig pasienter som trenger følge til innleggelsen av familie eller andre nærpersoner. Disse må også betale store summer for å følge pasienter til oss. Våre pasienter er sjelden egnet for kollektivtransport og kjører ofte lange avstander før innleggelse hos oss. 

Én time parkering på SSE koster 55,2 kroner. Hvis du som nærperson er med en sønn/datter i ett døgn, tilsvarer dette 1324,8 kroner. En uke tilsvarer 9273,6 kroner. Og sånn går det videre. Dette er beløp som etter hvert blir dekket, men det er ikke alle som har penger til slike utlegg. Og følger du som ansatt i en omsorgsbolig en pasient til innleggelse, har du ikke rett til å søke refusjon fra OUS. Det må du få fra egen arbeidsgiver. Denne arbeidsgiveren tar så kontakt med oss på spørsmål om kostnader, og det brukes mye tid til diskusjoner rundt dette. Det er tid vi ikke har. 

Jeg har en kollega som skriver:«Jeg har flere ganger sagt til nærpersoner at de kan parkere i mitt nabolag, men der er det ikke veldig god parkeringskapasitet (jeg tror ikke mine naboer er så fornøyde med at det blir flere biler der). Det er jo svært ironisk og svært provoserende når jeg ser hvor fullt det er i mitt nabolag, også er det god kapasitet på parkeringen her på SSE. Så må jeg fortelle nærpersoner at de må parkere i mitt nabolag. I tillegg må de nærpersonene gå i 10 min for å hente bilen og kjøre tilsvarende tilbake (fordi man må kjøre en omvei, tar det like lang tid å gå som å kjøre. Altså bruker de 20 min på å hente bilen). Hva gjør vi da med den utagerende pasienten som trenger kjente og trygge nærpersoner til enhver tid?»

Viktig kompetanse forsvinner

Hva er alternativet for disse pasientene og pårørende? Ambulansefly? Ambulansebil? Det vil være det motsatte av samfunnsøkonomisk. Vår lille sengepost har en landsdekkende funksjon, og med så dyr parkering vil vår behandling kunne fremstå som ekskluderende for de som ikke har mulighet for å legge ut. Hvor er empatien og omsorgen? 

På sine hjemmesider skriver OUS at de sammen med pasientene utvikler morgendagens behandling. Men det de gjør, er å utvikle økonomisk stress i en allerede nedgående økonomi, både for pasienter, pårørende og ansatte samtidig som behandlingens utvikling stagneres når færre og færre kompetente fagfolk ønsker å jobbe hos oss. 

Hvorfor skal jeg som sykepleier fortsette i jobben min når jeg kan få en garantert minstelønn som er 27 000 kroner høyere ved å bytte til kommunen? Hvorfor skal jeg fortsette å jobbe ved Oslo universitetssykehus når ansatte ikke blir verdsatt, men heller taper penger? Hvorfor skal jeg fortsette å jobbe her når jeg ønsker å bruke tid på å utvise god sykepleie med fokus på faglig kompetanse, empati og omsorg, men heller må bruke de ressursene jeg har på å jobbe som parkeringsvakt og støtte for fortvilte pårørende som ikke har penger til å legge ut for parkering? Hvorfor skal noen ville dette?

Med (vennlig) hilsen en sykepleier som stort sett setter pris på jobben sin.