Det er vanskelig å kjempe mot et system som ikke alltid er til barnets beste

Når man jobber i et system som Oslo universitetssykehus, må man naturligvis tilpasse seg. Men som sykepleier og barnesykepleier, har jeg av og til spurt meg hvor lenge jeg orker å gå på akkord med meg selv og mine verdier.

Mitt ønske om å utføre sykepleie er i ferd med å bli fortrengt av arbeid for å tilfredsstille kravene i et dataprogram. Samtidig som vi mister mister sykepleierstillinger, skrives det avvik på hvordan sykepleiere fører detaljer i et merknadsfelt i DIPS (programvare).

Avvik på avvik

Mens jeg sitter på kne for å forstå hva et fem år gammelt barn uten språk prøver å forklare, skrives det et avvik på det jeg ikke bruker tiden min på å skrive i merknadsfeltet.

Samtidig som jeg trøster foreldre i krise som har opplevd å se sitt tre år gamle barn bli alvorlig syk, skrives det avvik fordi jeg ikke bruker tiden på merknadsfelt. 

Det skrives avvik når jeg legger matter på rommet slik at det samme barnet skal unngå å få enda flere blåmerker under lek. For lek er fortsatt viktig til tross for mange anfall i timen. Avviket som nå kommer, går igjen på mangelfullt merknadsfelt. Jobben vi gjør, er for dårlig.

Jeg tar imot et åtte år gammelt barn som i løpet av det siste året har fått alvorlig epilepsi. Barnet er ukritisk og må fotfølges. Jeg må bli med i legesamtalen, og en kollega løsrives fra skrivearbeid for å passe barnet. Neste avvik skrives. Enda mer som mangler i merknadsfeltet. 

Det handler om merknadsfelt

Neste dag er ganske lik. Jeg gir beroligende til et barn som er livredd for EEG (elektroencefalografi). Jeg forbereder et barn til blodprøvetaking. Vi øver, snakker og leker oss igjennom prosedyren. Barnet er redd og gråter, men det ender bra. Barnet sier at det ikke gjør vondt. Neste avvik kommer inn. Vi har ikke hatt tid til å legge inn pasientopplysninger.

Neste blodprøves som skal tas, er med sykehusklovnene. Hele seansen tar 45 minutter. Jeg er spent på om barnet vil oppleve mestring. Blodprøvene blir tatt, og barnet blir glad for premie. Neste avvik er på vei inn. Det handler om merknadsfelt. Telefonen begynner å ringe: SKRIV i merknadsfelt! Lapper henges opp. 

Barna fortrenges

Da jeg valgte dette yrket, var det for å kunne gi helsehjelp, forebygge sykdom og gi omsorg. Dette målet er i ferd med å bli mer fjernt. Jeg ser klarere hvorfor sykepleiere ikke orker å bli i yrket. 

Det viser seg at i virkeligheten blir det å ta vare på det syke barnet mer og mer fortrengt av andre tidkrevende aktiviteter.

Barneavdelinger legges ned, og man tar av ressursene fra barneavdelinger og gir til voksenavdelinger enten det er fysisk plass, senger eller bemanning. Det er mer krevende å behandle barn. Ting tar mer tid. Det er mer arbeid.

Behandling av barn er i utakt med resten av helsevesenet hvor tid er penger. I helsevesenet har det nesten blitt en «survival of the fittest», og barn ser ut til å tape kampen.

Lenge å vente

I barnemiljøet jobber det mennesker som ofte er villige til finne løsninger i det umulige. Men barneavdelingen på Spesialsykehuset for epilepsi ligger under nevroklinikken, og det fordrer et samarbeid utenfor barneavdelingens grenser. 

På avdelingen som kopler på ledninger (EEG), kan vi kun gi dexdor to ganger i uken til barn som ikke klarer å samarbeide. Dexdor er et medikament som induserer søvn. Midazolam (beroligende) kan gis daglig siden dette krever mindre forberedelse, men det kan påvirke EEG-undersøkelsen. 

Barn som skal gjennom kirurgisk utredning, trenger flere anfall under registreringen og trenger mer omfattende EEG. Problemet er at denne undersøkelsen kun tilbys en gang i uken, så hvis anfallene kommer på en fredag, er det ikke mulig med påkopling før tirsdag. Dette gir lang ventetid og flere mislykkede forsøk. 

Kjemper mot et system

På vegne av jenta på åtte år som er traumatisert av flere mislykkede EEG-registreringer, for gutten på seks år hvor familien må stå i sterke bivirkninger på grunn av nedtrapping og opptrapping for n`te gang, eller ungdommen som satt fem dager på LTM (EEG) uten et eneste anfall. Til dere som fortsatt venter på utredning, velger jeg å si dette:

Mange tenker at det er det å se syke barn som er vanskelig. Det kan det være, men det oppveies av gleden over å se barn bli bedre. Det som er vanskelig, er å kjempe mot et system som ikke alltid er til barnets beste.