Jeg lover aldri å bli så historieløs og blind for privilegier at jeg tar velferdsstaten for gitt

Aslaug het hun, og hun kunne blitt min tante. Det ble hun ikke, for hun rakk aldri å fylle 15 år. Født 28. juli 1933, død 11. juni 1948 av tuberkulose. Mer enn 70 år senere leser jeg dagboken hennes fra det siste året hennes på jorden. Den lille røde boken Aslaug skrev i, med sin vakre, sirlige håndskrift mens hun var innlagt på Lyngen tuberkulosehjem i Nord-Troms.

Den 1. januar 1948 skriver Aslaug:

«I dag er det første nyårsdag. Jeg ønsker bare at jeg skulle vært hjemme hos mor og far, og vært lydig og snill mot dem. Håper at alle dager blir like lykkelige som i dag.»

Fire måneder senere, den 2. mai 1948, skriver Aslaug sitt siste dagboknotat, alene på Lyngen tuberkulosehjem, uten familien rundt seg. I dagboken ligger et fotografi av Aslaug, tatt på tuberkulosehjemmet. Den hvite konfirmasjonskjolen hun har pyntet seg i, skjuler ikke hvor avmagret hun er. Aslaug vet det nok selv, for på baksiden av bildet har hun skrevet en hilsen til sine foreldre og søsken:

«Jeg ble ikke riktig heldig på dette bildet.» Likevel vil hun at familien skal ha bildet og huske henne, for hun skriver videre: « … må dere gjemme dette bildet, og ikke kaste det bort».

Nå er det jeg som har bildet og dagboken til Aslaug, og jeg lover å gjemme dem begge og ikke kaste dem bort.

Hva ville Aslaug tenkt?

Jeg tenker ofte på Aslaug, og jeg undrer på hva hun ville tenkt om oss. Aslaug døde av en sykdom som det i dag finnes effektiv behandling for. Hun fikk sykdommen fordi familien hennes, som bodde i et hus på 30 kvadratmeter, mot slutten av 2. verdenskrig, innlosjerte evakuerte fra Finnmark som selv ikke visste at de var smittet.

Aslaug var en del av en søskenflokk på 15 hvorav bare fem overlevde sin egen barndom. Aslaug levde mesteparten av sitt korte liv bare åtte mil fra der jeg bor sammen med min familie i dag.

Hva ville Aslaug tenkt hvis hun fikk vite at grupper av befolkningen, 70 år senere, ville demonstrere utenfor det norske Stortinget for å markere motstand mot vaksinering og forebyggende tiltak mot en global pandemi?

Hva ville Aslaug tenkt hvis hun fikk vite at Norge, 70 år senere, ville være et av verdens rikeste land, men likevel ikke ville gjøre som hun og familien hennes gjorde mot slutten av 2. verdenskrig – gi flyktninger husly?

Hva ville Aslaug tenkt hvis hun fikk vite at en dag ville Norge bli et så trygt og godt samfunn å leve i at befolkningen ville bli så gammel at det måtte skrives stortingsmeldinger om hvordan samfunnet skulle håndtere «problemene» en aldrende befolkning skaper?

Forskjellige utgangspunkt

Selv om det er bare én generasjon og åtte mil som skiller Aslaugs liv fra det livet jeg lever i dag, kunne livene våre knapt vært mer forskjellige. I årene som har gått siden Aslaug forlot jorden, har det norske samfunnet gjennomgått ekstreme forandringer.

I årene rett etter Aslaugs død gjennomgikk det norske samfunnet en periode med sterk økonomisk vekst. Ifølge Statistisk sentralbyrå vokste bruttonasjonalproduktet (BNP) i gjennomsnitt med rundt seks prosent i årene 1946–1953, mens den gjennomsnittlige veksten i årene før dette var på rundt tre prosent.

I 1953 var BNP per innbygger 6300 kroner, mens det i dag er det firedobbelte. I 2020 døde 226 barn før fylte ett år i Norge. Det tilsvarer en spedbarnsdødelighet på 2,8 barn per 1000 levendefødte. I årene rett etter Aslaugs død var tilsvarende tall 35, men de geografiske forskjellene var store. Ti år etter Aslaugs død, døde 16,7 barn per levendefødte i Oslo, mens tilsvarende tall for Troms og Finnmark var henholdsvis 28 og 32,3.

I årene etter 2. verdenskrig var det sterk og bred politisk vilje til å utvikle kollektive, offentlige velferdsordninger. Målsettingen var å sikre alle, uavhengig av inntekt og bosted, likeverdige tjenester. I løpet av de første 25 årene etter 2. verdenskrig ble antall ansatte i helsesektoren nesten tredoblet, og det ble stilt strengere krav til kompetanse og utjevning av forskjeller mellom ulike deler av landet. Dette startet altså i en tid da BNP per innbygger var en fjerdedel av det det er i dag. Det skjedde fordi det var politisk vilje til det.

Velferdsmodellen er ingen selvfølgelighet

I vår tid har en kommisjon, nedsatt av sittende regjering, konkludert at «samlet helse- og omsorgspersonell ikke skal øke vesentlig utover dagens nivå». Heldigvis har flere fagfolk, fra ulike fagfelt, tatt til motmæle mot kommisjonens premisser, vurderinger og anbefalinger, blant annet i en motmelding til NOU 2023:4.

Jeg anbefaler alle å lese denne motmeldingen i sin helhet, men vil i denne sammenhengen spesielt trekke frem Erling Holmøy, forsker i Statistisk sentralbyrå, sitt bidrag. Han skriver blant mye annet: «Husk at utgangspunktet for denne veksten er en levestandard for gjennomsnittsinnbyggeren som verden aldri har sett maken til […] HO-veksten vil komme i privat sektor dersom det offentlige reduserer ambisjonene for sitt sørge-for-ansvar. Det vil bety at utgiftene vil betales av egen lommebok, fortrinnsvis via forsikringspremier, i stedet for økte skatter».

Den norske velferdsmodellen er ikke en naturgitt ordning. Den har blitt til fordi vi har hatt politiske ledere som mente at det var riktig å bruke fellesskapets midler på kollektive ordninger som favnet bredt. Politiske ledere som valgte solidaritet fremfor individualisering av ansvar. Dagens politiske ordskifte, og løsningene som skisseres av toneangivende aktører, gir oss grunn til å være på vakt.

Jeg lover å ta vare på bildet av Aslaug og ikke kaste det bort. Jeg lover aldri å bli så historieløs og privilegium-blind at jeg tar velferdsstaten for gitt. Jeg lover å fortsette og kjempe for et samfunn med robuste, kollektive og rettferdige ordninger som sikrer at alle har tilgang til helse- og velferdsordninger uavhengig av hvor de bor, hvem de er, og hvor rike de er. Det skulle bare mangle gitt alle mulighetene jeg har fått og som Aslaug aldri fikk.