Som kreftpasient har Ullevål blitt mitt andre hjem. Til de ansatte: Dere er helt fantastiske

Her om dagen sto jeg i den sedvanlige morgenkøen på Espresso House ved siden av Kreftsenteret. Jeg aner ikke hvor mange leger, sykepleiere og pasienter som kjøper sin latte eller cortado på daglig basis her, men det spørs om det ikke er et hint om at noen kaffetraktere her og der snart bør byttes ut.

«Støtter du kvinnedagen?»

Uansett er det ikke kaffe jeg vil si noe om denne gangen, men et langt viktigere tema, nemlig kvinnedagen. For i den samme køen ved kaffedisken sto det et par herrer bak meg som diskuterte nettopp 8. mars.

«Støtter du kvinnedagen?» spurte den ene fyren han andre.

«Vet ikke helt», svarte han andre.

«Trenger virkelig kvinner en dag å få støtte eller hyllest på?» slang han spørrende tilbake.

Jeg smilte for meg selv der jeg fikk min doble latte, og jeg var på vei ut da han ene stoppet meg.

Trolig etter å ha sett meg smile over diskusjonen de nettopp hadde hatt.

«Unnskyld, men kan jeg spørre deg om og hvem du støtter?» spurte han meg.

Jeg pekte ut av vinduet og sa: «Absolutt hver eneste kvinne som jobber på dette sykehuset».

Hva de to tenkte, vet jeg ikke, men det ble stille da jeg ruslet ut døra med kaffen min. Nå har jeg ikke tenkt å skrive langt om kvinners rettigheter og de politiske kampene mange kvinner står i hver eneste dag i en rekke land rundt omkring i verden. Andre gjør det bedre enn meg.

Jobben kreftsykepleierne gjør, kan ta pusten fra en

Jeg vil i stedet bruke pennen til å hylle alle de kvinner som jobber på Ullevål. Og hva de betyr for en kreftpasient som meg. Jeg har tidligere på Sykepleien skrevet en aldri så liten hyllest av kreftsykepleierne på AKBS2. Jobben de gjør, kan virkelig ta pusten fra en, og de ble på mange måter min redning da det sto på som verst med kreftsykdommen min.

Allerede da var jeg klar over sykepleiermangelen og utfordringene de sto i. Noe jeg også skrev en liten kronikk om. Siden den gang har tingenes tilstand dessverre ikke blitt noe bedre. De fleste av oss har nok fått med seg at arbeidsbelastningen til svært mange sykepleiere er skyhøy.

Mange jobber altfor mye

Det er mange som jobber altfor mye. Å gå doble skift uten å ha tid til å gå på do er heller ikke et ukjent fenomen. Et nedleggingsspøkelse, hvor mange detaljer rundt fremtiden til Ullevål fremdeles er uklart, hjelper heller ikke på motivasjonen til mange sykepleiere.

Visste dere forresten at kvinnelige sykepleiere tjener mindre enn de mannlige? Sånn er det dessverre i 2023. Og om noen sykepleiere skulle finne på å kjøpe seg et sted å bo i Oslo, så kan de med sin lønn velge og vrake blant hele 1,4 prosent av tilgjengelige boliger, ifølge sykepleierindeksen. Det er mye som rett og slett er til å grine av.

I den senere tid har vi også lest hvor langt mange sykepleiere er villig til å gå for å få ledelsen og politikerne til å forstå hverdagen deres. Les sakene på Sykepleien om thoraxavdelingen og bli sjokkert. Og thorax er ikke den eneste avdelingen som sliter.

Hva gjør ledelsen?

Men hva gjør ledelsen? Lite, viser det seg. Det aller meste handler om å spare penger. Før nyttår kom ledelsen i OUS og sa de hadde «et negativt avvik» på 550 millioner kroner. Men, som de skrev, det skulle ikke gå ut over pasientrettede tjenester.

Oisann. Det første jeg tenkte, var at her er lyset på, men ingen er hjemme. Altså: Strammer man inn et sted, så må det nødvendigvis skje noe et annet sted. Om noen lurer på hvor en del penger har gått de siste årene, så spør Bent Høie.

Forstå det den som kan

Han klarte det utrolige å ansette over 600 nye helsebyråkrater på bare to år. Nå må OUS nedbemanne med over 500 ansatte. Hvor mange tror byråkrater eller en topptung ledelse er blant disse?

I løpet av 2023 går visstnok OUS konkurs. Nå kommer riktignok Ingvild Kjerkol med drøye 1,3 milliarder mer til Helse Sør-Øst, men de skal ifølge sjefen ved OUS gå til å «bedre det økonomiske resultatet». Forstå det den som kan.

Og med den «ranten» unnagjort tenker jeg det er på tide å forklare hvorfor jeg vil hylle kvinnene på Ullevål på kvinnedagen. Ganske enkelt fordi selv om svært mange av dem står i en storm uten like hver eneste dag, så merker jeg som pasient fint lite til det.

31 strålebehandlinger og 20 cellegiftkurer

Jeg har siden desember 2020 gjennomgått 31 strålebehandlinger og 20 cellegiftkurer. Legg til alle blodprøver jeg har tatt, alle CT, MR, møter med legen og kontroller både titt og ofte, så har Ullevål og Kreftsenteret på en måte blitt mitt andre hjem.

Og takket være alle de fantastiske kvinnene som jobber der og er involvert i min behandling, så merker jeg ikke noe til tullet fra ledelsen, men i stedet en enorm trygghet og visshet om at jeg får den aller beste pleien.

Takk til Gro, Brit, Lena, Solveig og dere andre

Dette merker jeg ved hvert eneste besøk. Fra de første skrittene inn gjennom resepsjonen hvor Gro møter meg med et smil. Til min fantastiske lege Brit, som jeg har vært så heldig å ha fått som «min» lege. Til Lena, som trolig er den på huset som kjenner meg aller best, og som alltid er smilende og genuint interessert i hvordan det går.

Til Solveig og alle på poliklinisk, som legger alt til rette for meg, og til alle damene på radiologisk som er superhyggelige, selv om MR-timen er klokka 20.15 om kvelden, og de har hatt en lang dag før jeg skal inn i maskinen. Nevnte jeg alle dem som tar blodprøver? De er like blide.

Dere er alle helt fantastiske. Takk for at dere står i stormen for oss pasienter og likevel får oss til å føle oss trygge og godt ivaretatt. Helt til slutt tenkte jeg å skrive en bitteliten setning om menn.

Joda, jeg vet det er kvinnedagen. Men jeg vil bare få understreke at de mannlige sykepleierne jeg har blitt kjent med, også er fantastiske, men i dag har jeg en oppfordring til dere: Gi deres kvinnelige kollegaer en klapp på skulderen, er dere snille.