Jeg opplevde hjertestans hos en pasient i fire minutter

Den første dagen i praksis på sykehus fikk vi en gjennomgang av akuttrallen og defibrillator, og hvor dette befant seg. Så gikk vi gjennom hva vi skulle gjøre dersom en pasient skulle få hjertestans.

En av sykepleierne jeg pratet med, hadde jobbet på sykehuset i to eller tre år uten ha opplevd en eneste hjertestans. Tanken på at det kunne skje, var fjern for meg. Det kom liksom ikke til å skje.

Tanken på å bli med på en hjertestans var for meg som en spennende, skummel og lærerik opplevelse, som jeg gjerne ville være en del av. Det var før jeg så deg ligge livløs på gulvet.

Alarmen gikk

Vakten startet rolig med rapport. Det skjedde ikke noe utenom det vanlige. Jeg hadde akkurat rukket å åpne datamaskinen for å lese om pasientene. Deretter fikk vi en beskjed om at det var en pasient på toalettet som trengte hjelp. Det ringte en gang fra toalettet. En av sykepleierne gikk for å hjelpe.

Få minutter senere ringte det igjen fra samme toalett. Jeg gikk videre med å sette meg inn i pasientenes sykehistorie da min kontaktsykepleier og jeg hadde ansvaret denne dagen. 

Sekunder senere hørte jeg alarmen igjen, men denne gangen var den lenger og ulende. Tidligere hadde det vært falsk alarm, da stansalarmen gikk. Den ene gangen var det en utålmodig pasient som ikke visste hva alarmen var til for. Den andre gangen ble alarmen utløst ved et uhell. Jeg tenkte: Nå er det noen som har vært uheldig og trykket igjen.

Avgjørende minutter

Vi reiste oss fra stolen og gikk raskt mot rommet der alarmen hadde blitt utløst. Etter hvert skjønte vi at det ikke var falsk alarm. Vi måtte skynde oss og løp, uvitende om hva som ville møtte oss.

Det første jeg så, var blod som rant utover gulvet. Og der så jeg deg ligge livløs med blodet rennende fra hodet ditt. Den første tanken som slo meg, var at du var i ferd med å blø i hjel. Men sannsynligvis hadde du fått hjertestans på toalettet, falt om og slått hodet i vasken.

De neste sekundene og minuttene var avgjørende. Jeg visste ikke hva du het, hvor gammel du var, eller hvilket liv du hadde levd. Det eneste jeg visste, var at jeg virkelig ønsket at du skulle få livet ditt tilbake.

Det tok ikke lang tid før du var omringet av hvitkledde helter. For det var de virkelig: helter. De neste minuttene var kaotiske, men samtidig organisert. Én satte i gang hjertekompresjoner, en annen løp og hentet akuttrallen, og en tredje tok med seg hjertestarteren.

Ville du våkne igjen?

Innimellom alt kom stansteamet og legen som kjente deg. Tusen tanker raste gjennom hodet mitt da du lå der som en livløs marionettedukke med livet hengende i tynne, syltynne tråder.

Jeg tenkte: Vil du våkne igjen? Som student følte jeg meg på en måte heldig som fikk observere. Samtidig følte jeg meg ikke heldig. Du er det første livløse menneske jeg har sett. Et ubehagelig syn. Du kunne ha vært min hjertesyke far.

Jeg ønsket ikke å se mer, men jeg ble værende for å lære av det som skjedde, og av bekymring for hvordan det ville gå med deg. Da alt pågikk, så jeg bort på min medstudents to bekymrede øyne.

Hjertet begynte å slå

Det tok ikke lang tid før elektrodene var plassert. «10! 20! 30! Analyser!» Det var ingen sjokkbar rytme. Du måtte få adrenalin for å hjelpe hjertet ditt.

Rundt deg sto det omtrent 20 helsepersonell: sykepleiere, helsefagarbeidere og leger. Alle var klare til å hjelpe. Bak alle menneskene rundt deg både hørte og så jeg at du beveget deg på en unaturlig måte. Litt som en fisk på land.

Først tenkte jeg det betydde at du pustet igjen, men så kom jeg på videoen kontaktsykepleier hadde vist meg tidligere, om unormal respirasjon ved hjertestans, som også blir omtalt som agonal respirasjon.

Du måtte flyttes ut fra badet. Jeg flyttet meg og gikk sammen med den andre studenten. Vi var skremt begge to. Vi fikk ikke gjort så mye med situasjonen, så vi gikk for å ta oss av matbestillinger siden alle andre var opptatt.

Litt senere spurte jeg om du var død. Heldigvis hadde de fått hjertet ditt i gang. I minst fire minutter var du død. Jeg så deg. Dette var ikke «på lat» lenger. Det var på ekte.

Stolt av å være sykepleier

Jeg fikk en veldig stor respekt for jobben alle gjorde og ble mildt sagt imponert over hvor raskt alt ble gjort. Det virket nesten som jeg ikke rakk å blunke før ting ble gjort.

Følelsen av å bare se på og ikke gjøre noe var hjelpeløshet. Som student og ny i situasjonen følte jeg meg ikke forberedt, selv om vi hadde gått gjennom det både på universitetet og på praksisplassen. Jeg frøs.

Nå er jeg en erfaring rikere. Og jeg er, om mulig, enda stoltere av å utdanne meg til sykepleier og forhåpentligvis kunne bidra og være like drillet som de andre. Til å redde et annet liv.

En sykepleier på rett sted til rett tid er en utrolig viktig rolle. Det redder liv. Det er utrolig hvor mye fire minutter har å si for et liv.