Gjenbruker utstyr så simuleringen blir mer ekte

Simuleringsdokker er svindyre. De koster mange hundre tusen kroner.

– Den dyreste vi har her på sykehuset koster rundt 1,2 millioner kroner, sier anestesisykepleier Thomas Usler.

Han er i sitt fjerde år som seniorfasilitator ved senter for medisinsk simulering ved Ahus.

Bakgrunn fra forsvaret

Der er han er avdelingens Petter Smart, og har gjort det til sin livsoppgave å redde gamle dukker eller annet utstyr som skal kastes. Usler finner nye måter å gjenbruke det på, med noen fantasifulle justeringer.

– Jeg har fått god bruk for bakgrunnen min fra forsvaret hvor de tør å gjøre mye rart med utstyr de har for hånden. Motivasjonen min er å utnytte gammelt utstyr som skal kastes. Jeg tenker alltid: «Hm … kan vi bruke det til noe?».

Dukke som kan spy

Usler viser frem en dukke som hadde gjort nytte for seg i ti år til HLR-trening. Den skulle kastes. Han reddet den og justerte litt så den kan stikkes slanger i og tilføres væske som samles opp i poser inne i brystet.

Ved siden av dukken ligger en gul lærdalsbag. Den fylte han med te, så dukken kan kaste opp når han klemmer på bagen.

– Earl Grey og blåbærte er fin kombo. Det lukter skikkelig surt, opplyser han.

– Fikk tunnelsyn

Første gangen anestesiavdelingen sto rundt den justerte dukken og simulerte hjertestans, ble de fullstendig overrumplet da dukken kastet opp.

– På debriefen etterpå sa de at de frøys til. De fikk tunnelsyn og mista kommunikasjonen, sier Usler og legger til:

– Den dokka har endra hele tankesettet til anestesiavdelingen. Ved at simuleringen også inneholder noen tekniske utfordringer, holder det ikke bare å legge en tube i et sort hull. De må også trene på teamsamarbeid og kommunikasjon og har fått en helt annen beredskap for hva som kan skje. Nå spør de om suget, tuben og laryngoskopet er sjekka og klart. Det hørte vi sjeldent før.

– Læringen blir bedre

– Vi gjør det ikke bare fordi det er kult, men for at simuleringen skal bli mer realistisk. Læringen blir bedre jo mer naturtro situasjonen er, forsikrer Usler.

Når nyfødtavdeling skal simulere keisersnitt, har Usler tilpasset en annen kondemnerbar dukke. Han tok fatt sagen en kveld og skar opp magen og plukket ut alt det tekniske inne i dukken. Da ble det plass til en liten babydukke med navlestreng inni.

– Navlestrengen lagde jeg av selvheftende brun bandasje. Ved å tvinne den blir den også litt seig som en ekte navlesnor, og gir litt motstand når de må klippe i den, forklarer Usler.

Babyen la han i en gjennomsiktig pose som illuderte fosterhinnen. Under den lå en kunstig morkake som var en gammel og ødelagt del av en tidligere nyfødt-dukke som også var på vei i søppelsjakta. Over posen kom tre lag med lateks som illuderte bukhinnen. Over der igjen var det festet et lag med filt som illuderte huden.

Varmt fostervann og blod

Like før de skulle gå i gang fylte Usler posen med varmt «fostervann» tilsatt litt rød farge, uten at simulerings-deltakerne visste det. Bukhinnen ble fylt med varmt «blod». Usler filmet seansen første gangen de gjorde den.

– Når legen kjenner det varme «blodet» og «fostervannet» renne over hendene, ser man at hun reagerer nesten instinktivt og gjør alt riktig med måten hun går inn og henter ut spedbarnet på. Det blir en mer taktil læring, og det gjør noe med tankesettet til de vi trener. De føler at vi virkelig vil trene dem og blir mer motivert til simuleringen, mener han.

Brukket bein som distraksjon

Da ortopeden skulle kaste et gammelt øvingsbein med legg og fot og det hele, var Usler igjen på plass og fikk fanget det opp før det havnet i søpla. Han sagde det i stykker nede ved ankelen og fikk tak i en kunstig knokkel til å legge inn slik at den stakk ut sammen med litt rødmaling.

Dermed hadde han et bein med et stygt brudd som kunne brukes under simulering for akuttmottaket.

– Vi monterte beinet på ei dokke som skulle være utsatt for en ulykke med store skader i brystet og i buken. Beinbruddet var ikke så farlig, men ble brukt som en distraksjon. Det var rett og slett en finte, siden de alvorlige skadene ikke var så synlige som beinbruddet.

– Ble de lurt?

– De var på vei til å bli lurt, men siden vi trener så mye på systematisk mottak av traumepasienter, stoppet de opp og sa: «Nei, vent, vi må begynne på toppen!». Det ga økt fokus på viktigheten av en systematisk observasjon etter «A-B-C-D-E».