fbpx Avbrutt masterløp hører ikke hjemme i spesialisthelsetjenesten Hopp til hovedinnhold

Avbrutt masterløp hører ikke hjemme i spesialisthelsetjenesten

Politikere, kan dere sikre at fremtidens spesialsykepleiere har kompetanse på avansert nivå ved å forskriftsfeste helhetlige masterutdanninger? Eller eventuelt komme med en god begrunnelse for hvorfor ikke?

Nestleder i NSF Silje Naustvik hadde 16.oktober det treffende innlegget i Sykepleien: «Sivilingeniører bør hoppe av masterstudiet». Her presenterer hun en fiktiv historie om «en venn» som tvinges til å avbryte masterstudiet som sivilingeniør og trekker likhetstrekk til sykepleieyrket.

Avbrutt masterløp har i begge tilfeller ingen konsekvenser for stillingsinnholdet til «avbryteren». Jeg undres igjen over ryggradsløse politikere som har vedtatt dette.

Masterutdanning av sykepleiere

Ved utarbeiding av de nasjonale retningslinjene for anestesi-, barn-, intensiv-, operasjon- og kreftsykepleiere var politikerne klare på at disse utdanningene skulle være på masternivå. Masterutdanning skal ifølge Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk (NKR) gi avansert kunnskap innen fagområdet, og spesialisert innsikt innenfor et avgrenset område.

Masterutdanning skal gi evne til å anvende kunnskap på nye områder, til å analysere og forholde seg kritisk til ulike informasjonskilder og til å strukturere og formulere faglige resonnementer. Videre skal masterutdanning bidra til at kandidaten kan anvende sine kunnskaper og ferdigheter innen nye områder for å gjennomføre avanserte arbeidsoppgaver og prosjekter, og bidra til nytenkning og i innovasjonsprosesser.

Det er ingen tvil om dette er kompetanse som disse gruppene med sykepleiere har behov for i møte med fremtidens spesialisthelsetjenester.

Avbrutt masterløp

Likevel har altså politikerne vedtatt nasjonale forskrifter som åpner for en avslutning av masterløpet etter 90 studiepoeng selv om det bryter med internasjonale standarder, som for eksempel for anestesisykepleierutdanning og deres egen «list» for utdanningene. I nasjonal retningslinje for anestesisykepleierutdanning kan vi lese at:

«Fullført utdanning på 120 studiepoeng gir mastergrad i anestesisykepleie og kvalifiserer for arbeid som anestesisykepleier med handlingskompetanse til å bidra i utviklings- og forbedringsarbeid samt kompetanse til å drive og utvikle kunnskapsbasert praksis innen eget ansvarsområde. Gjennomføring av masterutdanningen skal gi kompetanse i forsknings-, utviklings- og kvalitetsforbedrende arbeid innenfor helsefaglig arbeid generelt, og i klinisk pasientarbeid med pasienten som skal ha anestesi spesielt. Studenter som avslutter utdanningen etter 90 studiepoeng, har fullført videreutdanning i anestesisykepleie og kvalifiserer til arbeid som anestesisykepleier, samt til å medvirke i utvikling av kunnskapsbasert praksis innen eget ansvarsområde».

I henhold til NKR skal kandidater på masternivå kunne «gjennomføre et selvstendig, avgrenset forsknings- eller utviklingsprosjekt under veiledning og i tråd med gjeldende forskningsetiske normer». Det er noe som skurrer her.

En «lærlingtid»

For meg fremstår dette som en lærlingtid uten svenneprøve. Studentene tilegner seg kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse uten å få satt det ut i live. Som ansvarlig for masteremnet i anestesisykepleie og masteremne i intensivsykepleie ved Universitetet i Sørøst-Norge har jeg denne uken overvært presentasjoner av studentenes masterprosjekter.

Det er en enorm utvikling fra første til tredje mastersamling. Studentene har selvstendig gjennomført sine prosjekter underveiledning, de analyserer og forholder seg kritisk til informasjonskilder og ser muligheter for både nytenkning og innovasjon. De har tatt utgangspunkt i egne erfaringer fra praksis og områder de ønsker å underbygge med egen eller andres forskningsfunn.

Dette arbeidet kan bidra til endring av eksisterende praksis, eller bekreftelse av sikkerhet og kvalitet ved dagens praksis. Men ikke minst har disse studentene også fått gjennomført sin svenneprøve, og kan ta dette med seg i videre utvikling av faget og tjenestene.

Politikerne må ta grep

Samtidig forteller studentene om tøffe dager med full jobb parallelt med masterarbeid, og ingen tilrettelegging fra arbeidsgivers side som for eksempel permisjon eller rett til å ta ut feriedager. Dette underbygges i eksempelet fra Nord Universitet i Sykepleien 1. november 2022. 

Selvsagt ser jeg arbeidsgivers utfordring: de mangler folk, og det er større etterspørsel etter tjenester enn kapasitet. Det hele kunne likevel vært unngått ved at politikerne faktisk fulgte nasjonale og internasjonale føringer og forskriftsfestet disse utdanningene som helhetlige masterløp.

Mange steder har man årlige opptak slik at det også uteksamineres kandidater årlig. Jeg kan derfor ikke forstå logikken i dette. Det fremstår som diskriminering av sykepleiere, som igjen kan hevdes som kjønnsdiskriminering i et kvinnedominert yrke.

Jeg har sågar meldt dette inn til kultur- og likestillingsministeren og forsknings- og høyere utdanningsministeren.

Jeg prøver meg igjen: Helseminister Ingvild Kjerkol, forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe, arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen og kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen: Kan dere sikre at fremtidens spesialsykepleiere har kompetanse på avansert nivå ved å forskriftsfeste helhetlige masterutdanninger? Eller eventuelt komme med en god begrunnelse for hvorfor ikke?

0 Kommentarer