fbpx – Stopp diskriminering av fremtidens spesialsykepleiere Hopp til hovedinnhold

– Stopp diskriminering av fremtidens spesialsykepleiere

I STRID MED FØRINGENE: – Et avbrutt masterstudium er i strid med de nasjonale retningslinjene, skriver Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen. Foto: Privat

– Mandag 8. februar sendte jeg en e-post til forskningsministeren og til kulturministeren. Jeg ba dem stanse diskrimineringen av sykepleiere i høyere utdanning, skriver Leonardsen.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Minn oppfordring – til Henrik Asheim og Abid Raja – er som følger:

I disse dager er nasjonale retningslinjer (RETHOS) for henholdsvis anestesi-, barn-, intensiv-, operasjons- og kreftsykepleierutdanning ute på høring. Retningslinjene er som sikkert kjent utarbeidet på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet (KD), Arbeids- og sosialdepartementet (ASD), Barne- og familiedepartementet (BFD) og Helse- og omsorgsdepartementet (HOD). Det ledes av Kunnskapsdepartementet som også vedtar retningslinjene.

De nevnte utdanningene omtales som RETHOS 3. Oppdraget spesifiserer at retningslinjene skal utformes i tråd med nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk (NKR) nivå 7, mastergrad. Likevel krever departementene parallelt at det skal gis anledning til å avbryte masterstudiene etter henholdsvis 60 (kreft/barn) eller 90 (anestesi/intensiv/operasjon) studiepoeng. Kandidater med avbrutt masterløp får samme stillingstittel og lønn som de som fullfører masterstudiet.

Siden sykepleieryrket er kvinnedominert kan dette fremstå som brudd på likestillings- og diskrimineringsloven.

Ingen andre utdanningsløp åpner for liknende mulighet. Det er, etter min og manges mening, en diskriminering av spesialsykepleierutdanningene. Siden sykepleieryrket er kvinnedominert kan dette fremstå som brudd på likestillings- og diskrimineringsloven. Det er i strid med nasjonale og internasjonale føringer gitt gjennom, for eksempel, Bologna-prosessen. Her defineres at høyere utdanning skal inndeles i tre sykluser: bachelorgrad, mastergrad og doktorgrad.

Regjeringen har vedtatt at de nasjonale retningslinjene skal utformes i tråd med:
1. Tjenestenes kompetansebehov og brukernes behov for kvalitet i tjenestene
2. Oppdatert og forskningsbasert kunnskap
3. Sentrale politiske føringer og nasjonale reformer
4. Utvikling av utdanningssektoren og helse- og sosialsektoren
5. Nasjonalt og internasjonalt regelverk

Et avbrutt masterstudium er i strid med disse føringene.

Jeg håper derfor Dere vil sette en stopper for diskriminering av spesialsykepleierutdanningene og fatter vedtak om at kun fullført masterløp kvalifiserer for fremtidig kvalifisering av anestesi-, barn-, intensiv-, operasjons -og kreftsykepleiere etter at de nasjonale retningslinjene er vedtatt.

– Masterutdanning representerer en systematisk kompetansebygging

Bildene viser studenter fra Høgskolen i Oslo
ØKER SELVSTENDIGHETEN: Master i sykepleie er en progresjon, som gir økt kompetanse i mer komplekse situasjoner og det øker selvstendigheten og evnen til analyse, vurdering og nyskapning, skriver innleggsforfatteren. Bildet er fra en forelesning for sykepleierstudenter ved Oslomet – storbyuniversitetet. Foto: Stig M. Weston Foto: Stig M. Weston

– All utdanning bør etter min mening innebære økt kompetanse og derigjennom økt kvalitet og effektivitet, skriver Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen.

I tråd med endringer i befolkningen, teknologiske og medisinske nyvinninger, og samtidig et stramt helsebudsjett er det behov for nye måter å organisere helsetjenestene på. Sykepleierrollen og masterutdanning av sykepleiere er omdiskutert. All utdanning bør etter min mening innebære økt kompetanse og derigjennom økt kvalitet og effektivitet. Jeg snakker med sykepleiere og annet helsepersonell i mange ulike sammenhenger. Som kollega, lærer, forsker, redaktør, forfatter, medlem i fylkesstyret i Norsk Sykepleierforbund (NSF) Viken, leder av lokalgruppen for Anestesisykepleierne NSF Østfold, medlem i landsstyret Anestesisykepleierne NSF og kona til en anestesisykepleier. Utdanning av sykepleiere og spesialsykepleiere er tema i mange sammenhenger. Det har fått meg til å reflektere over hva det er mulig å lære i en grunnutdanning i sykepleie, og hva en masterutdanning vil tilføre.

Hva skal studentene lære på bachelor?

Vi fant ut i en studie (onlinelibrary.wiley.com) at sykepleiere og vernepleiere i både kommune- og spesialisthelsetjenesten mener at studenter bør lære et stort spekter av tekniske ferdigheter «på skolen», mens de skal få mengdetreningen i praksis. Samtidig vet vi at det er store utfordringer i praksisfeltet, både med hensyn til veiledning og veilederkompetanse og det faktum at skolene tar opp stadig større kull av sykepleierstudenter. Dette medfører igjen et behov for å tenke alternativt ved gjennomføring av praksisstudier.

I de nye retningslinjene for sykepleierutdanning (lovdata.no) er det lagt mer vekt på faglig ledelse, kvalitet, pasientsikkerhet, tjenesteutvikling/innovasjon og teknologi/digital kompetanse enn i den gamle rammeplanen. Dette har medført spørsmål som: «Hva skal ut av sykepleierutdanningen?».

Nasjonale retningslinjer

Til nå har vi to vedtatte forskrifter innenfor sykepleie: Nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning og nasjonal retningslinje for masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie. Forskjellen ligger selvsagt i at det er to ulike nivåer i nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk, som beskriver læringsutbyttene på de ulike nivåene. Men hva betyr dette?

I Nasjonalt Kvalifikasjonsrammeverk (PDF, nokut.no) for livslang læring kan vi lese at: «De ulike nivåene skal representere en progresjon, selv om ikke alle nivåer vil forutsette at forrige nivå er nådd. Progresjonen skal beskrive en stigende grad av kompleksitet. Dette gjelder selve kunnskapen, ferdigheten, situasjonen den skal anvendes i, og forventningene til selvstendighet, analyse, vurdering og nyskapning hos den som anvender kunnskapen og ferdighetene».

Et lite eksempel:

På bachelor er læringsutbytter at kandidaten

  • kan anvende faglig kunnskap om helse og sykdom for å systematisk observere, vurdere, beslutte, iverksette og dokumentere hensiktsmessige sykepleietiltak, samt evaluere effekten av disse og justere ved behov
  • kan anvende faglig kunnskap for å initiere og bidra til tverrfaglig, tverrprofesjonell og tverrsektoriell samhandling for å sikre et koordinert, helhetlig og sammenhengende behandlingsforløp på tvers av virksomheter og nivåer

    eller
     
  • har kunnskap om teknologi og digitale løsninger i helsetjenesten

På master er læringsutbytter at kandidaten

  • kan gjennomføre systematiske og sykepleiefaglige relevante undersøkelser og vurdere helsetilstanden til pasienter
  • kan identifisere, vurdere og analysere tegn til endring i pasientens helsetilstand og gjøre kvalifiserte vurderinger, føre faglige resonnement i bedømmingen av helsetilstanden og iverksette relevante sykepleiefaglige tiltak
  • kan analysere sammensatte og komplekse pasientsituasjoner for å kunne planlegge og gjennomføre helhetlig sykepleie, sikre nødvendig helsehjelp og foreslå oppfølgingstiltak i samarbeid med andre faggrupper

    eller
     
  • kan vurdere og bidra til at implementering av velferdsteknologi er faglig forsvarlig og til forsvarlig bruk av medisinsk teknisk utstyr i samarbeid med pasient og pårørende

Likevel vil de at utdanningene skal være mulig å avbryte før, og at disse sykepleierne likevel skal få samme lønnsøkning og stilling som de med tidligere videreutdanning … Forstå det den som kan?

 

Hva bidrar masterutdanning til?

I en studie publisert i Sykepleien Forskning i 2017 om hva mastergradskompetanse kan bidra med i klinisk praksis er noe av konklusjonen at det på mastergradsnivå forventes at språk og evne til kritisk tenkning videreutvikles, integreres i profesjonskunnskapen og yrkesutøvelsen, og avspeiles i måten man fremtrer og samhandler på. Det vises til en forventning om at spesialsykepleiere med en mastergrad vil ha større forutsetninger for å bidra til å etablere kunnskapsbasert praksis.

Vi begynner å få innblikk i hva sykepleierne selv opplever etter gjennomført masterstudium. Jan-Eilert Pedersen skrev i 2019 i Sykepleien: «Vi har minimum masterutdanning; det vil si fem års universitetsutdannelse. Vi er ikke «mini-leger» som enkelte hevder. Vi er «maksi-sykepleiere» og et bedre tilbud enn i dag».

Mange sammenlikner master i sykepleie med de internasjonale «nurse practitioners», hvor det finnes flere studier som viser positive effekter av en slik utdanning (ncbi.nlm.nih.gov) utover grunnutdanning, blant annet på liggetid i sykehus, redusert dødelighet, redusert ventetid, og økt pasienttilfredshet.

Motsetninger i beskrivelse av behovet

En diskusjon er selvsagt også om det skal være videre- eller masterutdanning for spesialsykepleiere, og hva masternivået tilfører som ikke oppnås gjennom videreutdanning (dagens medisin.no). 

Her tenker jeg at både helseforetak og direktorat/departement – for eksempel kunnskapsdepartementet og helsedirektoratet – synliggjør en motsetning: De vil ha læringsutbytter på masternivå. Likevel vil de at utdanningene skal være mulig å avbryte før, og at disse sykepleierne likevel skal få samme lønnsøkning og stilling som de med tidligere videreutdanning … Forstå det den som kan?

Kunnskapsbasert sykepleie for fremtiden

Kunnskapsbasert praksis inkluderer både erfaringsbasert og forskningsbasert kunnskap i tillegg til pasientperspektivet. Vi skal ikke nedsnakke kompetansen til sykepleiere med mange års erfaring. Men det er begrenset hva man kan presse inn i en grunnutdanning på tre år. Master i sykepleie er en progresjon, som gir økt kompetanse i mer komplekse situasjoner og det øker selvstendigheten og evnen til analyse, vurdering og nyskapning. Masterutdanning representerer en systematisk kompetansebygging.

Pasientene er flere, sykere, med mer komplekse sykdomsbilder og behandlingsbehov enn tidligere. Liggetiden i sykehus går stadig ned, og de sykeste befinner seg nå også i kommunehelsetjenesten. Ny teknologi introduseres. Budsjettene er stramme, og det er behov for prioritering av ressurser. Master i sykepleie er i tråd med de økte utfordringene – selvsagt i tillegg til en totalvurdering av kompetanse og kompetansebehov for mest hensiktsmessig oppgavefordeling blant helsepersonell.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.