– Er det en uforholdsmessig byrde å utdanne sykepleiere?

Vi mottar nesten ukentlig henvendelser fra studenter som opplever at utdanningsinstitusjonene ikke viser vilje til å tilrettelegge for gjennomføring av studiet og da spesielt under praksisstudiene.

Det er mangelfull tilrettelegging for studenter med barn, med politiske verv eller helseutfordringer. Det eneste som virker å være godt nok tilrettelagt, er utdanningstilbudet til toppidrettsutøvere.

Sykepleierstudiet er krevende. Det er det ingen som legger skjul på. Første uka på studiet ble jeg selv møtt med setningen «sykepleien er et fireårig løp på tre år».

Det stiller krav til studentenes disiplin under de korte teoretiske periodene. De må ha vilje til å jobbe hardt og tilpasse seg under praksisperiodene.

Hvor ligger problemet?

Men hvor mye mer burde vi kunne kreve av studentene? Kan vi kreve at de går i økonomisk underskudd? Kan vi kreve at de tryller frem familie eller venner som kan være barnevakt? Kan vi kreve at helsetilstanden deres på magisk vis kan bedre seg?

Som studentleder i Norsk Sykepleierforbund vil jeg påstå jeg har ganske god kontroll på landets sykepleierutdanninger, og Galtvort var ikke en av dem som tilbød det, sist jeg sjekket. Vi må anta at det på norske sykepleierutdanningsinstitusjoner er et bredt mangfold av magiløse studenter, med ulike behov for grad av tilrettelegging.

Forstå meg rett. Vi har full forståelse for «at tilretteleggingen ikke kan gå på bekostning av de faglige kravene som stilles i den enkelte utdanning», som det heter i universitets- og høyskoleloven. Men når det står presisert i forarbeidene til loven at«det skal mye til for at utdanningsinstitusjonene skal kunne avslå individuell tilrettelegging med henvisning til at dette vil medføre en uforholdsmessig byrde», kan det stilles spørsmål til hvor problemet ligger.

Jeg er provosert

Denne uforholdsmessige byrden blir gang på gang brukt som begrunnelse for hvorfor det ikke blir gjort små tilrettelegginger for praksisperioder eller obligatorisk oppmøte. Jeg er imponert over den manglende forståelsen fra institusjonen når studenter får beskjed om å skaffe seg dagmamma på studentlånsøkonomien. Jeg er også mektig lei av å høre at studenter har fått beskjed om å be barnehagene forlenge åpningstidene sine for at de skal kunne dra 15 minutter tidligere i praksis.

Jeg blir provosert og lei av å høre at det ikke skal være mulig å ta en sykepleierutdanning når du har barn. Når skal man forstå at «alle mann på dekk» også gjelder sykepleierutdanningen? For hvordan skal vi kunne dekke samfunnets behov for sykepleiere når det kun er tillatt å ta utdanningen som ung uten noen forpliktelse til verken jobb, barn, samboer eller egne helseutfordringer.

Spørsmålet «hvem utdanner vi sykepleiere for» bør bli diskutert i gangene på enkelte utdanningsinstitusjoner. For svaret er ikke at vi utdanner sykepleiere for at de ansatte skal bli sysselsatt og tilfredsstilt.