fbpx – Normale kompetanseløp, nå! Hopp til hovedinnhold

– Normale kompetanseløp, nå!

ET STØRRE PERSPEKTIV: – Å investere i utdanning er å investere i effektivitet – i den forstand at sykepleiere lærer å se egen praksis i et større perspektiv og ut ifra oppdaterte faglige retningslinjer og forskning, skriver innleggsforfatteren. Foto: Erik Sundt

– Politikere og helseforetaksledere skryter av sykepleiere og snakker om behovet for økt kompetanse. Flott det. Men da kan de ikke samtidig gjøre det vanskeligere for sykepleiere å følge normale utdanningsløp, skriver innleggsforfatteren.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

I 1999 sluttet EUs utdanningsministre seg til Bologna-erklæringen. Erklæringen inneholdt det såkalte 3+2+3-prinsippet. Det vil si bachelorgrad etter tre år, mastergrad etter ytterligere to år og doktorgrad etter enda tre år.

Denne normen ble innført i Norge i 2002–2003 gjennom Kvalitetsreformen. Sykepleiestudiet henger imidlertid etter. Ut over bachelor-nivå er denne snart tjue år gamle normen fortsatt ikke innført bortsett fra i noen få spesialiseringer. Dette skyldes blant annet manglende støtte blant ledere i helsevesenet, hvor det er en utbredt skepsis til at sykepleiere skal ta mastergrad.

Dette fremkommer i en av Helsedirektoratets ferske rapporter. Det argumenteres i stedet for at sykepleiere burde tilbys kortere og spissede videreutdanning i moduler på 30–60 studiepoeng fordi dette er «vesentlig billigere enn toårige masterprogram …».

De hevder også at masterkompetanse førte til at «… sykepleierne ville inn i administrative roller, vekk fra turnus og pasientnære oppgaver».

Ledere ønsker minimumskompetanse

Et annet eksempel er en reportasje av NRK-journalist Lise Andreassen Hagir, som siterer daværende fagdirektør ved Stavanger universitetssykehus på at sykehuset ikke ser behov for at spesialsykepleierne tar en master for å jobbe som spesialsykepleier.

Uttalelsen bygger på et prinsipp om minimumskompetanse for å utføre arbeidsoppgaver. Det er påfallende hvordan kompetansen til sykepleiere stadig snakkes ned. Det urimelige ved minimumsprinsippet blir ganske tydelig hvis vi anvender det på en annen profesjon hvor kunnskap og høyere utdanning har mer status, for eksempel hos legene.

Rent intuitivt forstår vi at vi ønsker leger med høy kompetanse fordi vi som pasienter ønsker best mulig og riktig behandling. Men hvis vi her anvender samme prinsipp, blir spørsmålet om det er nødvendig at leger tar doktorgrad hvis de går tilbake til «vanlig» pasientarbeid etter avlagt doktorgrad?

Kvalifiserer for kunnskapsbasert praksis

En masterutdanning, og spesielt masteroppgaven, kvalifiserer sykepleiere til å jobbe kunnskapsbasert. I forbindelse med masteroppgaven lærer studentene å søke systematisk etter relevant forskning og å vurdere kritisk og selvstendig hva ny kunnskap innebærer for praksisen vi utøver som sykepleiere.

Innholdet samsvarer i prinsippet i stor grad med læringsutbytter som leger gjennomgår i LIS-utdanningen (spesialutdanning for leger). Vi hører aldri argumenter mot at leger skal jobbe kunnskapsbasert. Intuitivt forstår vi at det er kjempeviktig at behandlingen pasientene får har best mulig dokumentert virkning, og at ikke helsevesenet bruker ressurser på behandling som vi tror virker, men som forskning viser at ikke har effekt.

Hvis ikke også sykepleiere utdannes til å vurdere virkning av tiltak og oppfølging, er risikoen stor for at sykepleiere bruker ressurser på tiltak som er unødvendige. Har sykehusene virkelig råd til det?

Å investere i utdanning er å investere i effektivitet – i den forstand at sykepleiere lærer å se egen praksis i et større perspektiv og ut ifra oppdaterte faglige retningslinjer og forskning.

Hvorfor masterkompetanse?

Hvorfor er det viktig at flere sykepleiere tar mastergrad og gjennomfører normale studieforløp?

  1. Forsvarlig pasientbehandling: En masterutdanning gir sykepleiere kompetanse til å jobbe kunnskapsbasert – tilsvarende hva som forventes av andre helseprofesjoner og, ikke minst, legetjenesten.
  2. Riktig ressursbruk: Sykepleiere settes i stand til å vurdere egen praksis og dens innvirkning på pasienten. Tiltak med dokumentert effekt prioritets og tiltak uten dokumentert avsluttes eller gjennomgår en kritisk vurdering/kvalitetssikring.
  3. Likestilling mellom kjønn og profesjoner: Ingen setter spørsmålstegn ved at typiske mannsyrker i praksis har krav om mastergrad som for eksempel økonomi og ulike lederstillinger, eller at leger og fysioterapeuter skal jobbe kunnskapsbasert.
  4. Normalt studieforløp: Når helseforetak legger opp til finansiering av 3 semestre (fulltidsstudier) og at sykepleiere skal avslutte en masterutdanning uten det siste semesteret, er dette et halvgått løp. Uten masteroppgave mangler man viktig kompetanse både formelt og også praktisk.

Sykepleier med master

For stillinger som undervisningssykepleierstilling vil mange være enige i at mastergrad bør være et stillingskrav. Men slik jeg ser det, bør ikke høyere utdanning nødvendigvis medføre nye oppgaver utover direkte klinisk arbeid. For sykepleiere som jobber med direkte pasientrettet arbeid vil, avhengig av kompetansen som masterstudiet gir, sykepleien som gis baseres på et høyere kunnskaps- og kompetansenivå.

Siden viktigheten av kompetanse til sykepleiere har blitt tydeliggjort i forbindelse med covid-19-pandemien, er vi inne i en tid hvor forståelsen for og mulig støtte for kompetansetiltak er større enn noen gang. Da er det viktig at ledere med sykepleierbakgrunn og tillitsvalgte engasjerer seg slik at sykepleiere får utviklende utdanningsløp i samsvar med det som oppfattes som «normale» løp i andre profesjoner.

Les også:

– Hvem skal utdanne morgendagens sykepleiere?

BEKYMRET: – Jeg ønsker her å rette søkelyset mot den verdifulle sykepleielæreren fordi jeg er bekymret for manglende ettervekst av denne yrkesgruppen. Animasjon: Sissel Vetter / Foto: Stig M. Weston

– Vi står ikke bare overfor en akutt mangel på sykepleiere. Vi vil også mangle underviserne som skal utdanne dem. I løpet av syv år vil over 30 prosent av dagens sykepleielærere ha gått av med pensjon.

Regjeringen ved helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol og forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe har vært raskt ute med å vise at de tar helsepersonellkrisa på alvor.

De to ministrene har tildelt 300 nye studieplasser til sykepleierutdanning. Dette er helt avgjørende for at universitet og høyskoler skal få muligheten til å utdanne flere sykepleiere og sykepleiere med master- og spesialistutdanning.

Studieplasser er hovedfinansieringskilden til utdanningsvirksomhet, og jeg tror mange ledere i helsefaglig utdanning er glade for den politiske viljen til å satse på helse- og sosialfaglige utdanninger som vi ser nå.

For lite oppmerksomhet

Det er imidlertid en del som gjenstår for å sikre at vi utdanner tilstrekkelig med sykepleiere til helsetjenestene fremover.

Instituttleder ved Universitetet i Sørøst-Norge, Nina E. Blegen, peker på dette i sin kronikk i Aftenposten 19. desember 2021

Hun viser der til tre flaskehalser som kan gjøre det vanskelig:

  • regelverk,
  • praksisplasser og
  • sykepleielærere.

Jeg ønsker her å rette søkelyset mot den verdifulle sykepleielæreren fordi jeg er bekymret for manglende ettervekst av denne yrkesgruppen.

Sykepleielæreren er verdifull

Hvem er så sykepleielæreren? Vi har alle minner fra vår egen sykepleierutdanning og en eller flere lærere som gjorde inntrykk på oss. Fra min utdanning husker jeg kullansvarlig Ingunn som var så god på å sy de ulike fagene sammen og skape et sammenhengende studieløp.

Jeg husker «Ing» som lærte oss prosedyrer i «labben» og var overbærende med våre første famlende forsøk på injeksjonsteknikk og full kroppsvask i seng. Ikke minst fikk jeg et nært forhold til en av mine praksislærere, Anbjørg, som fulgte meg i en praksisperiode da jeg trengte det spesielt.

Selv om jeg nå vet at et utdanningsløp i stor grad avhenger av studentens egeninnsats og evne til å lære og utvikle seg, så var disse sykepleielærerne svært viktige for min dannelse som sykepleier. Jeg tror mange vil være enige med meg i at sykepleielæreren er verdifull.

Vi trenger forskningskompetanse

I dag er stillingstittelen egentlig ikke sykepleielærer. Vi har universitets-/høyskolelærer, -lektor, førsteamanuensis, førstelektor, professor og dosent. Slike titler kan være forvirrende for dem som ikke jobber på universitet eller høgskole, men de viser hvor høy utdanning vi har og hvilken kompetanse vi har utviklet.

Medarbeidere med alle disse stillingstitlene jobber i dag sammen i de ulike sykepleierutdanningene. Vi trenger alle sammen for å kunne tilby utdanning som er:

  • godt forankret i praksis i helsetjenestene,
  • bygd på solid kunnskap om å lære bort faget og, ikke minst,
  • er forskningsbasert.

Det er et lovfestet krav for å drive høyere utdanning at en viss andel av sykepleielærerne har forskningskompetanse. Det betyr at vi trenger sykepleiere som tar masterutdanning for så å ta en doktorgrad innen sykepleievitenskap. Og her er min bekymring: det er for få sykepleiere som tar doktorgrad og som står klare til å ta over når en stor andel av dagens sykepleielærere går inn i pensjonistenes rekker.

Det tar tid å bygge kompetanse

Tall fra medlemsregisteret viser at NSF har 1361 medlemmer som jobber ved universitet og høyskoler. Av disse vil 33 prosent gå av med pensjon innen 0–6 år, mens 62 prosent vil gå av med pensjon om sju år og fremover.

Det er med andre ord et stort behov for sykepleiere som ønsker å jobbe i utdanningene i tillegg til det store behovet for sykepleiere i helsetjenestene. Selv om ikke alle sykepleielærere må ha doktorgrad eller forskningskompetanse i form av et førstelektorløp, så er den store avgangen bekymringsfull når vi vet at slik kompetanse tar mange år å bygge opp; minimum tre år etter mastergrad, men ofte lenger enn det.

Utdanningsinstitusjonene er avhengig av å få rask tilgang til sykepleiere som ønsker å bygge en karriere i sykepleierutdanningene for at Norge skal klare å utdanne nok sykepleiere for fremtiden.

Konkurranse om arbeidskraft

Det kan være en utfordring at det ikke lenger er noe særlige lønnsfordeler for en sykepleier med mastergrad å velge å jobbe i høyere utdanning.

Det er mulig å se for seg at helsetjenestene og utdanningsinstitusjonene kan komme til å konkurrere om arbeidskraft. Det er en situasjon vi må forebygge og motvirke ved at vi sammen løser utfordringen med å få nok sykepleielærere.

Hvis vi får til et tett samarbeid mellom helsetjenestene som uttrykker sine kompetansebehov, utdanningsinstitusjonene som målbærer krav for å opprettholde gode utdanninger og myndigheter som legger til rette for god dimensjonering av arbeidskraft, så kan vi få det til.

Vi må få til å utdanne nok sykepleiere, men da trenger vi også nok sykepleielærere.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.