fbpx – Alderdommen skal leves, ikke presteres Hopp til hovedinnhold

– Alderdommen skal leves, ikke presteres

Det er sannelig ikke småtteri våre gamle medborgere får ansvar for – de må ta vare på seg selv for å berge velferdsstatens bærekraft.

På forsiden av det prestisjetunge vitenskapelige tidsskriftet The Lancet kan man lese følgende:

«Ageing is most often framed in negative terms, questioning whether health services, welfare provision, and economic growth are sustainable. We argue that, instead of being portrayed as a problem, increased human longevity should be a cause for celebration.»

Jeg slutter meg helhjertet til dette budskapet. Det er virkelig grunn til å feire at de fleste av oss kan se frem til et langt liv, fordi vi er så privilegerte at vi lever på akkurat dette stedet på planeten, og på dette tidspunktet i historien. Vi trenger ikke reise langt, verken i tid eller rom, før livsutsiktene var og er helt annerledes.

Det er grunn til å feire

Min bestemor –fiskerbonden Anna –fødte tolv barn. Som kvinne og trebarnsmor bøyer jeg meg i støvet over denne prestasjonen. (At min bestefar, Svein, fikk (minst) femten barn er ikke like imponerende).

Bestemor Anna fikk bare oppleve at fem av barna hennes overlevde sin egen barndom. Resten døde av tuberkulose og generell fattigdom. Heldigvis for meg, var ikke min far et av de barna bestemor Anna måtte følge til graven.

Dette var altså den brutale virkeligheten for en familie som levde bare én generasjon før meg, bare noen mil fra der jeg i dag lever med min familie. Og det er i aller høyeste grad virkeligheten for familier mange steder på kloden vår.

Men her og nå, i det norske samfunnet i det 21. århundre, kan de aller fleste av oss forvente å bli skikkelig, skikkelig gamle. Så Lancet-redaktøren har rett – vi har grunn til å feire.

Samtidig er det ikke til å komme forbi at når vi blir eldre, vil mange av oss få helsemessige utfordringer, og mange av oss vil trenge hjelp og støtte. Slikt koster samfunnet. Og dette skjer samtidig som forholdet mellom antall yrkesaktive personer og antall personer som har gått ut av arbeid, det som kalles samfunnets aldersbæreevne, er fallende.

En aldrende befolkning har, enten vi liker det eller ikke, konsekvenser for velferdsstatens bærekraft.

Økt levealder er en utfordring

En av mine «guilty pleasures» er å lese offentlige helsepolitiske dokumenter, som for eksempel stortingsmeldinger. Jeg leser disse, på jakt etter det som står både på og mellom linjene. Et slikt dokument er Perspektivmeldingen.

Perspektivmeldingen er en stortingsmelding som legges frem av Finansdepartementet hvert fjerde år, der sittende regjering presenterer det de oppfatter som samfunnets viktigste utfordringer og hvordan disse bør løses.

I Perspektivmeldingen 2021 fremstilles det norske folks økte levealder som et resultat av et vellykket samfunn:

«Det er et ubetinget gode at vi lever lenger. Det er et tegn på at vi har lykkes med å skape gode og trygge levevilkår.»

Samtidig er det tydelig at nettopp den økte levealderen, og dermed den norske befolkningens økte samlede behov for helse- og omsorgstjenester, er en utfordring.

«Et viktig felt for forebygging er eldres behov for pleie og omsorg. Den offentlige ressursbruken vil avhenge av hvor godt eldre er i stand til å ivareta seg selv sammen med familie og nærmiljø.»

Behov for pleie og omsorg er altså noe som må forebygges, av hensyn til offentlig ressursbruk. Og det avgjørende er hvor godt de gamle er i stand til å ivareta seg selv. Det er sannelig ikke småtteri våre gamle medborgere får ansvar for – de må ta vare på seg selv for å berge velferdsstatens bærekraft.

En annen stortingsmelding jeg har lest mye i, både på og mellom linjene, er regjeringen Solbergs Leve hele livet-reform. Her er premisset det samme – de gamle må ta ansvar:

«I møte med de demografiske endringene blir det nødvendig å utfordre befolkningen til selv i større grad å ta ansvar for å planlegge for egen alderdom.»

Og «reformen» er ikke snauere enn at den introduserer helt spesifikke områder hvor de gamle må ta tak:

« … tilrettelegge egen bolig; investere i venner og sosialt nettverk; opprettholde best mulig funksjonsevne gjennom et aktivt liv.»

Alderdommen er et individuelt prosjekt

Budskapet til våre gamle medborgere er tydelig: Hold deg frisk og aktiv, skaff deg venner, kjøp deg en egnet bolig og vær for all del ikke en byrde for velferdsstaten!

Det paradoksale er at mens det norske folks økte levealder blir presentert som et resultat av et velfungerende samfunn, altså en kollektiv suksess, er det det enkelte individs ansvar å ordne opp i konsekvensene av dette. Den gode og trygge alderdommen blir i større og større grad et individuelt prosjekt – noe den enkelte gamle må prestere.

Om litt har jeg gleden av å ønske et nytt kull med mastergradsstudenter i aldring og geriatrisk helsearbeid velkommen til UiT Norges arktiske universitet. Jeg gleder meg til å tilbringe de neste tre årene sammen med sykepleiere, fysioterapeuter og ergoterapeuter, mange av dem med lang arbeidserfaring som skal fordype og spesialisere seg i gerontologi og geriatri. Jeg vet at jeg kommer til å lære mer av dem enn de kommer til å lære av meg.

Men hvis det er én ting jeg håper å klare og formidle til mine nye venner i løpet av tiden vi skal ha sammen, så er det evnen til å ha to tanker i hodet samtidig. Ja, vi skal feire alderdommen, men vi skal også være våkne for at med alderdommen følger det for mange plager og utfordringer.

Mennesker har ulike forutsetninger (økonomisk, sosialt, helsemessig og så videre) til selv å «ta ansvar». Og det å trenge hjelp og støtte i alderdommen, er ikke et resultat av dårlige individuelle prestasjoner.

Hvis vi klarer å holde fast i begge disse tankene, tror jeg at vi sammen kan bidra til å skape samfunn det er godt å være gammel i og tjenester som gir gamle mennesker den hjelpen og støtten de trenger, når og hvis de trenger det. Alderdommen skal leves, ikke presteres.

0 Kommentarer

Annonse
Annonse