fbpx – Alderdommen skal leves, ikke presteres Hopp til hovedinnhold

– Alderdommen skal leves, ikke presteres

ULIKE FORUTSETNINGER: – Mennesker har ulike forutsetninger til selv å «ta ansvar». Og det å trenge hjelp og støtte i alderdommen, er ikke et resultat av dårlige individuelle prestasjoner, skriver innleggsforfatteren. Animasjon: Sissel Vetter

Det er sannelig ikke småtteri våre gamle medborgere får ansvar for – de må ta vare på seg selv for å berge velferdsstatens bærekraft.

Forfatteren er fast spaltist for Sykepleien. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

På forsiden av det prestisjetunge vitenskapelige tidsskriftet The Lancet kan man lese følgende:

«Ageing is most often framed in negative terms, questioning whether health services, welfare provision, and economic growth are sustainable. We argue that, instead of being portrayed as a problem, increased human longevity should be a cause for celebration.»

Jeg slutter meg helhjertet til dette budskapet. Det er virkelig grunn til å feire at de fleste av oss kan se frem til et langt liv, fordi vi er så privilegerte at vi lever på akkurat dette stedet på planeten, og på dette tidspunktet i historien. Vi trenger ikke reise langt, verken i tid eller rom, før livsutsiktene var og er helt annerledes.

Det er grunn til å feire

Min bestemor fiskerbonden Anna fødte tolv barn. Som kvinne og trebarnsmor bøyer jeg meg i støvet over denne prestasjonen. (At min bestefar, Svein, fikk (minst) femten barn er ikke like imponerende).

Bestemor Anna fikk bare oppleve at fem av barna hennes overlevde sin egen barndom. Resten døde av tuberkulose og generell fattigdom. Heldigvis for meg, var ikke min far et av de barna bestemor Anna måtte følge til graven.

Dette var altså den brutale virkeligheten for en familie som levde bare én generasjon før meg, bare noen mil fra der jeg i dag lever med min familie. Og det er i aller høyeste grad virkeligheten for familier mange steder på kloden vår.

Men her og nå, i det norske samfunnet i det 21. århundre, kan de aller fleste av oss forvente å bli skikkelig, skikkelig gamle. Så Lancet-redaktøren har rett – vi har grunn til å feire.

Samtidig er det ikke til å komme forbi at når vi blir eldre, vil mange av oss få helsemessige utfordringer, og mange av oss vil trenge hjelp og støtte. Slikt koster samfunnet. Og dette skjer samtidig som forholdet mellom antall yrkesaktive personer og antall personer som har gått ut av arbeid, det som kalles samfunnets aldersbæreevne, er fallende.

En aldrende befolkning har, enten vi liker det eller ikke, konsekvenser for velferdsstatens bærekraft.

Økt levealder er en utfordring

En av mine «guilty pleasures» er å lese offentlige helsepolitiske dokumenter, som for eksempel stortingsmeldinger. Jeg leser disse, på jakt etter det som står både på og mellom linjene. Et slikt dokument er Perspektivmeldingen.

Perspektivmeldingen er en stortingsmelding som legges frem av Finansdepartementet hvert fjerde år, der sittende regjering presenterer det de oppfatter som samfunnets viktigste utfordringer og hvordan disse bør løses.

I Perspektivmeldingen 2021 fremstilles det norske folks økte levealder som et resultat av et vellykket samfunn:

«Det er et ubetinget gode at vi lever lenger. Det er et tegn på at vi har lykkes med å skape gode og trygge levevilkår.»

Samtidig er det tydelig at nettopp den økte levealderen, og dermed den norske befolkningens økte samlede behov for helse- og omsorgstjenester, er en utfordring.

«Et viktig felt for forebygging er eldres behov for pleie og omsorg. Den offentlige ressursbruken vil avhenge av hvor godt eldre er i stand til å ivareta seg selv sammen med familie og nærmiljø.»

Behov for pleie og omsorg er altså noe som må forebygges, av hensyn til offentlig ressursbruk. Og det avgjørende er hvor godt de gamle er i stand til å ivareta seg selv. Det er sannelig ikke småtteri våre gamle medborgere får ansvar for – de må ta vare på seg selv for å berge velferdsstatens bærekraft.

En annen stortingsmelding jeg har lest mye i, både på og mellom linjene, er regjeringen Solbergs Leve hele livet-reform. Her er premisset det samme – de gamle må ta ansvar:

«I møte med de demografiske endringene blir det nødvendig å utfordre befolkningen til selv i større grad å ta ansvar for å planlegge for egen alderdom.»

Og «reformen» er ikke snauere enn at den introduserer helt spesifikke områder hvor de gamle må ta tak:

« … tilrettelegge egen bolig; investere i venner og sosialt nettverk; opprettholde best mulig funksjonsevne gjennom et aktivt liv.»

Alderdommen er et individuelt prosjekt

Budskapet til våre gamle medborgere er tydelig: Hold deg frisk og aktiv, skaff deg venner, kjøp deg en egnet bolig og vær for all del ikke en byrde for velferdsstaten!

Det paradoksale er at mens det norske folks økte levealder blir presentert som et resultat av et velfungerende samfunn, altså en kollektiv suksess, er det det enkelte individs ansvar å ordne opp i konsekvensene av dette. Den gode og trygge alderdommen blir i større og større grad et individuelt prosjekt – noe den enkelte gamle må prestere.

Om litt har jeg gleden av å ønske et nytt kull med mastergradsstudenter i aldring og geriatrisk helsearbeid velkommen til UiT Norges arktiske universitet. Jeg gleder meg til å tilbringe de neste tre årene sammen med sykepleiere, fysioterapeuter og ergoterapeuter, mange av dem med lang arbeidserfaring som skal fordype og spesialisere seg i gerontologi og geriatri. Jeg vet at jeg kommer til å lære mer av dem enn de kommer til å lære av meg.

Men hvis det er én ting jeg håper å klare og formidle til mine nye venner i løpet av tiden vi skal ha sammen, så er det evnen til å ha to tanker i hodet samtidig. Ja, vi skal feire alderdommen, men vi skal også være våkne for at med alderdommen følger det for mange plager og utfordringer.

Mennesker har ulike forutsetninger (økonomisk, sosialt, helsemessig og så videre) til selv å «ta ansvar». Og det å trenge hjelp og støtte i alderdommen, er ikke et resultat av dårlige individuelle prestasjoner.

Hvis vi klarer å holde fast i begge disse tankene, tror jeg at vi sammen kan bidra til å skape samfunn det er godt å være gammel i og tjenester som gir gamle mennesker den hjelpen og støtten de trenger, når og hvis de trenger det. Alderdommen skal leves, ikke presteres.

Les også:

– Fri oss fra aktivitets­hysteriet

Runar Bakken
LINDRE: – Lindrende omsorg er veldig knyttet til kreftdiagnosen. Men gamle, som ikke nødvendigvis er syke, kan være like skrøpelige, de og, sier Runar Bakken. Foto: Marit Fonn

– Gamle og skrøpelige må få slippe maset om aktivitet, mener Runar Bakken.

De fleste helsearbeidere synes aktivitet er et flott begrep. Men det passer ikke for alle:

– Sykdom kan du bli frisk av, med rett medisin. Men av alderdom kan du ikke bli frisk. Sånn er det.

Det sier Runar Bakken, som er sykepleier og dosent ved Høgskolen i Telemark.


Har fått kritikerrollen

Bakken har også forfattet flere bøker. Den siste heter «Frykten for alderdommen», og den har gitt Bakken flere oppdrag som foredragsholder.

Nå er det på konferansen Aldring i Norge. Lengre liv, nye mønstre? Bakken skal formidle sine tanker. Han er plassert i bolken som heter «Aktiv aldring».

Mens de fleste får positive assosiasjoner til gamle mennesker i aktivitet, er Bakken opptatt av den andre siden av medaljen. Derfor har han blitt plassert i kritikerrollen.

Han forklarer hvorfor:

– Jeg er en av de få som slår et slag for at den fjerde alder må skjermes for aktivitetshysteriet.


– Heller lindring enn aktivitet

– Vi må ikke lulle oss inn i en oppfatning av at det fins rett medisin mot aldring. Mange tror at aktivitet er rett medisin. Det er det for mange. Men de som ikke greier det, må få slippe.

Bakken er altså kritisk til holdningen om at eldre og skrøpelige, og som er blitt avhengig av helsepersonell for å kunne leve videre, absolutt skal bevege seg.

– De bør heller bli omfattet av lindring enn av aktivitet.

Bakken vet selvsagt at bevegelse er bra for de fleste:

– Alle er enige om at det er deilig å trene, men når jeg blir gammel og skrøpelig, vil jeg ha meg frabedt krav om å være aktiv, selv om jeg ikke har kreft.

Nå er det rehabilitering, helsefremming, forebygging og mestring, som er trenden:

– Jeg ser det når studentene skriver bacheloroppgavene sine, det er ikke særlig mye om lindrende og behandlende sykepleie. Det er «hei og hå, opp og stå» om du er aldri så skrøpelig.


Lindring knyttes til kreft

Bakken leste i Sykepleien om Sonja som vil dø hjemme, og hvordan det ble tilrettelagt for henne.

– Man kan undre seg over hvorfor den omsorgen Sonja fikk, bare er forbeholdt dem med kreft. Lindrende omsorg er veldig knyttet til kreftdiagnosen. Men gamle, som ikke nødvendigvis er syke, kan være like skrøpelige, de og. Det er eksistensielt vanskelig å vite at du skal bort fra det rundt deg. Det er mye følelser, om du har kreft eller ikke.

Han nyanserer:
– Selvfølgelig, hvis jeg var 50 år og fikk slag, så ville jeg hjelpes til å komme på beina igjen. At folk vil hoppe og danse og leve sunt og fornuftig, er bare positivt. Men jeg snakker altså om den fjerde alder.


– Vi blir uhorvelig gamle

Den fjerde – og siste – alder definerer han slik: Når du blir avhengig av helsepersonell for å leve videre. Når du ikke klarer å stelle deg eller få i deg mat eller medisiner selv.

– Da må man få slippe å bli utsatt for tiltak som innbiller oss at man kan kurere alderdom og skrøpelighet. Når det går mot livets slutt, er det bedre å ha nærværet, slik Sonja hadde det med Tom fra Fransiskushjelpen.

– Den fjerde alder, sier du. Hva er første, andre og tredje alder?

– De som har vært opptatt av slikt, har snakket om tre aldre: barn, voksen, gammel. Men nå blir jo folk så uhorvelig gamle, og så er det satt et navn på det: Den fjerde alder.


Optimismen råder

Han kikker på programmet for konferansen han skal på.

– Det er mye optimisme. Men det går ikke bra! Du skal jo dø!

– Hva handler boken din ellers om?

– Alderdommens kulturhistorie fram til i dag. Hvordan vi møter alderdommen.
 

«Ingen vil bli gamle»

I intervjuet «– Døden har blitt estetikk» i Sykepleien 09/2014 forteller han om boken «Frykten for alderdommen».

Den opprinnelige tittelen på boken var: «Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle.» Cicero skrev om det for 2000 år siden, forteller Bakken i intervjuet:

– Siden er det blitt et munnhell over hele verden. Det uttrykker et paradoks: Vi frykter alderdommen mer enn døden. Vi er reddere for å være vitne til at alt går i oppløsning, enn selve dødsøyeblikket. Hvis vi ser bort fra det med smerter.

– Det er symptomatisk for vår tid. Vi er reddere for alderdom og død enn før. Før erfarte man dette tidlig i livet, levde med det. Nå møter vi det som estetiske unntak, på utstilling. Som hverdagsmennesker møter vi det ikke.


De gamle hoppet utfor fjellet

Han skriver i boken om da de gamle hoppet utfor fjellet eller ble tatt livet av, indirekte og direkte.

– De ble overlatt til seg selv når de ikke gjorde nytte for seg lenger. Jeg må si det er fantastisk hva vi har vunnet med velferdssamfunnet. Så nå vil alle leve lenge.

– Vil også de gamle leve lenge?

– Når man blir ensidig avhengig av andre mennesker for ikke å dø, markerer det et skille. Da er det livet som er levd som forbindes med selve livet. Da begynner overgangen mellom liv til død. Det går bare nedover.


Glemmer at de skal dø

De som jobber i hjemmesykepleien og på sykehjemmet kan fort glemme at avhengige gamle mennesker skal dø, mener Bakken.

Svaret er å skrelle av de store ordene, mener han, sånne som at «omsorgen skal skinne».

– Trenden nå er aktivitetslinja: Hele livet skal vi være mer aktiv. Eldre skal trenge hjelp i kortest mulig tid. Det kan bli en overgrepsideologi.

– Hvem er interessert i slik påført aktivitet?

– Helsepolitiske myndigheter. Men de eldre vil ha hjelp til det de ikke får til selv.

– Men det kan være gøy å være aktiv? Det gir atspredelse?

– Ja, men det må skje på deres premisser. Ikke fordi helsemyndighetene vil.

– Skjer det?

– Ja, jeg vet det skjer. Det dokumenterer jeg i boken.


Sykepleiere skal dekke grunnleggende behov

– Hva skal sykepleierne gjøre?

– Det viktigste er å dekke menneskets grunnleggende behov: Mat, luft, væske, komme på do, å få vaska seg. Måten det gjøres på er avgjørende, og viser verdiene du møter gamle hjelpetrengende med. Som Kari Martinsen påpeker er det måten man setter bekkenet på; om det er kaldt, for varmt eller passelig, og med hvilken omtanke handlingen utføres på, at kunnskaper og verdier uttrykkes.

Å dekke disse behovene er faglig krevende fordi 30 prosent er ufaglært:

– Derfor bør sektoren stenges for ufaglærte. Det bør være 50/50 sykepleiere og helsefagarbeidere.


Størst forskjell blant gamle

– Blant gamle er det større individuelle forskjeller enn i noen annen gruppe. Men når man er ensidig avhengig av hjelp for å leve videre, da begynner nedtellinga, altså.

– Det er vanskelig å finne seg i aldring?

– Jeg gjør det ikke jeg heller. Vi motsetter oss det.

– Forholder du deg annerledes til alderdommen nå etter to års arbeid med boken?

– Ikke så veldig. Men jeg kan en del om det.

Les om Sonja som vil dø hjemme

Les anmeldelsen av Frykten for alderdommen

Les også om døden som tar sin tid

Det er «hei og hå, opp og stå» om du er aldri så skrøpelig.

Runar Bakken, sykepleier og dosent
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.