– Alle vet at de skal dø. Men de glemmer at de først skal leve som gamle

«Det finnes ikke noe så ubehagelig som å bli forebygget.»

Det skal filosofen Hans Skjervheim ha sagt. Nå er det sykepleier Runar Bakken som siterer ham. Det gjør han i kronikken «Alderdommens vinnere» i Klassekampen [for abonnenter].

Velment mas om mindre røyking og drikking, mer mosjon og bedre kosthold faller ikke i like god jord hos alle, er Bakkens budskap.

Suksessfull alderdom

Bakken, som er dosent ved Universitetet i Sørøst-Norge, har gitt ut sin andre bok om alderdom. Den heter Alle vil leve lenge og har undertittelen men ingen vil bli gamle.

Han vil myter om alderdommen til livs:

– Jeg har tidligere harselert med den idiotiske troen på at alt skal gå bra hvis vi bare holder oss aktive. Så gikk jeg dypere i materien. Og fant ut at det fantes et annet begrep: suksessfull alderdom, funnet opp i USA. Det er det ideologiske grunnlaget for aktivitetshysteriet og helseatferdens firkløver.

Les tidligere intervju med Runar Bakken: – Fri oss fra aktivitets­hysteriet

Ideen om at det er opp til oss selv

Firkløveren han snakker om, er altså røyking, drikking, mosjon og kosthold:

– Både helsepersonell, medier og helseforskere omfavner denne ideologien. Den skal være avgjørende for folkehelsen, ikke minst for gamle. Ideen er at det er opp til oss selv om vi vil holde oss friske lengst mulig og dermed få en god alderdom. Som om det ikke lenger er klasseskiller.

Men slik er det ikke, mener Bakken, skillene fins:

– De som på strak arm tar til seg rådene og spiser sunt, jogger og slutter å røyke, blir hauggamle. Men ikke alle følger rådene.

– Hvem er de?

– Det kan være sykepleiere og helsefagarbeidere som jobber døgnskift, kanskje i flere små stillinger. Det kan være hotellansatte, servitører, bygg- og anleggsarbeidere. Dette er folk som lever kortest.

Blir irritert på maset om et sunt liv

Arbeidet i seg selv fremmer ikke helse, påpeker han. Særlig ikke skiftarbeid.

– Dessuten, de i lavere sosiale lag spiser mer usunt, mosjonerer mindre og røyker mer enn andre. Det er dokumentert. Likevel legger helsemyndighetene opp til at alderdommen bare kan bli en suksess hvis du er sunn. Men ikke alle kan leve opp til det. Myndighetene ser ikke at de sosiale hierarkiene fortsatt eksisterer, mener han.

I kronikken skriver han om gamle «slitere» som blir irritert på maset om å leve sunt.

Helserådene passer derimot som hånd i hanske for gamle med høy økonomisk og kulturell kapital, ifølge Bakken:

«De jogger, svetter, danser og løfter jern om de er 70 eller 110 år. De nyter salat fremfor hamburgere med chips og et lite glass fremfor fylla. De er helsemyndighetenes favoritter og setter 'gullstandarden' for alle andre gamle», skriver han i Klassekampen.

Jobben påvirker helsen

– Hva skal helsemyndighetene gjøre, da, i stedet for å mase om grønn kost og trim?

– For det første: Høyskoler, universiteter og departementer er sannsynligvis preget av middelklasseverdier. De ansatte tror ikke klasser har betydning for hvordan helsepolitikken bør utformes, sier Bakken og resonnerer videre:

– For det andre har Helsedepartementet og ‑direktoratet nærmest vanntette skott til Arbeids- og sosialdepartementet, som regulerer arbeidslivet. De snakker ikke sammen om hvordan folk har det i jobbene sine.

Han viser til at ifølge Sykepleierforbundet slutter én av fem sykepleiere i løpet av de første ti årene i yrket.

– Det er grunner til det, halvparten er jo i deltidsstillinger. Men helsemyndighetene kan ikke sette inn tiltak mot bemanningsbyråer som frister med fine kontrakter.

Bakken konkluderer:

– Helsemyndighetene bør gå i allianse med dem som har ansvar for arbeidslivet, mener Bakken.

– Hvorfor tar ikke de i lavere sosiale klasser til seg helserådene?

– De yter motstand, for de vil ikke bli som dem – middelklassen. Slik kan de ivareta sin integritet, selv om det ikke er hensiktsmessig.

– Livet skrumper inn

Boken Alle vil leve lenge handler om flere sider ved aldring: Om det uforståelige ved aldring og død. Om forestillinger om alderdom. Om å skamme seg over å eldes. Om selvbestemt død.

– Alle er klar over at de skal dø. Men de glemmer at før det, skal de leve som gamle.

– Og det er ikke bare bare?

– Nei. For livet skrumper inn. Man får aldri tilbake familielivet, kjærlighetslivet eller arbeidslivet, sier Bakken.

Et gjennomgående tema i boken er at alderdom ikke er det samme som sykdom.

– Sykdom kan du bli frisk av, men alderdom dør du av. Sykepleiere har en tendens til å se på gamle som syke: Hvis vi bare steller såret, så går det bra. Men uansett hvor mye godt de gjør, så vil jo de gamle pasientene dø. Sykepleierne må ha to tanker i hodet samtidig; de må gjøre sitt ytterste for at de gamle skal ha det best mulig, og samtidig vite at de ikke blir friske av det, uansett hva de gjør, sier Bakken.

– Sykepleie er også politikk

– Hva vil du ellers si til sykepleierne?

– Først av alt: Sykepleie er ikke bare en omsorgspraksis, men også en politisk praksis. Sykepleierne – og helsefagarbeiderne – bærer så å si en politisk vedtatt velferdsstat på sine skuldre. I tillegg til å yte sitt beste overfor pasienter må de også jobbe for forsvarlige arbeidsbetingelser.

Sykepleiere i kommunene kjenner de politiske føringene på kroppen:

– På tjenestekontor skal de fatte vedtak: Hvor mye skal den gamle kroken få? De er forpliktet til å se hva pårørende har å tilby, for politikken er å mobilisere pårørende og frivillige, sier han.

– Sykepleierne i felt, spesielt i hjemmetjenesten, vet at vedtakene betyr marginal pleie. Pasientenes behov er ikke førende. Hjemmesykepleierne får bare gjort det aller mest nødvendige. På enkelte sykehjem, derimot, er de blitt veldig opptatt av aktivitet. Det er som om de har forslukt seg på aktivitet som ideologi.

Her understreker Bakken at det er positivt at eldre kommer seg opp og ut:

– Men man setter i gang som om alle på sykehjemmet vil kaste ball. Mitt enkle anliggende er: Har du spurt den det gjelder?

– Jeg ser på bladene som faller

Bakken blir så eitrende forbanna, forteller han, når han hører: «De sitter bare der. Få dem opp!»

– Da spør jeg: «Men vet du hva de ønsker seg? Eller tror du at du vet?»

Gi heller tilbud de kan si ja eller nei til, er Bakkens forslag.

– Jeg var på et sykehjem sammen med en forsker, som sa i panikk: «Her skjer det jo ikke mye.» Da vil jeg snu på flisa: «Er du sikker på det?»

Han forteller om en dame på sykehjemmet som satt og så ut i luften. Han spurte henne om hva hun så. «Jeg ser på bladene som faller», svarte hun. Og fortsatte: «Det er vanskelig å se alle menneskene der nede på grunn av alle bladene.»

– Hun fikk opp gamle minner. Om da hun var ung og sparket i løvet. Dette kaller jeg passiv aktivitet. Det kan se ut som de kjeder seg, men det er ikke mye som skal til for å assosiere. Noen på sykehjem er flinke til å lese høyt for beboerne. Det stimulerer noe annet.

De som er avhengig av hjelp

– Andre sykehjem svelger ideologien om at aktivitet gjør dem bedre.

Jo da, Bakken vet at det er vel dokumentert at aktivitet er sunt:

– Det er som mora mi sa: «Setter du deg ned, så er løpet kjørt.» Men det gjelder dem i den tredje alder, men i den fjerde alder er du avhengig av å få hjelp for å kunne leve videre. Det er dem jeg snakker om. De skrøpeligste. Da er kanskje ikke det viktigste om man er i aktivitet. Men spør heller hva de vil.

– Mange av dem er demente?

– Spør likevel, eller spør pårørende. Man kan spørre om hva de likte før.

Men her advarer Bakken:

– Det er ikke sikkert de vil gjenoppleve alt fra yngre dager.

Eselet på sykehjemmet

Han forteller om tv-dokumentaren han så fra et sykehjem. Beboerne trivdes der.

– En av dem var så glad i esler, hun hadde eselbilde på veggen. På en eller annen måte hadde de ansatte klart å skaffe et levende esel. De ville ha damen til å komme ned og treffe dyret. Men hun var ikke interessert. Det tilhørte kanskje et annet liv.

– Det viser hvor subtilt det er: Man vil det beste og tar det for gitt at de gamle vil gjenoppleve det de var begeistret for i sitt tidligere liv. Poenget er: For hvem er det viktig? For deg eller pasienten?

– Man kan ikke forme andres alderdom i sitt eget bilde, konkluderer Runar Bakken, som nå er 66 år.

– Jeg har vært en klassereisefyr

– Drømmer du selv om en suksessfull alderdom?

– Ja, jeg tilhører den klassen som kan klare det. Men jeg har vært en klassereisefyr. Jeg var født inn i arbeiderklassen. Jeg var dyslektiker, leste ikke en bok med glede før jeg var 20 år.

Bakken aner ikke hvor det kom fra. Men på et tidspunkt fikk han det for seg: «Jeg skal vise dem!» Han gikk ut som nest best på ungdomsskolen.

– Nå tilhører jeg de privilegerte. Jeg er blant de fem prosentene i arbeiderklassen som går videre etter mastergrad. Men jeg har en dyp skyldfølelse for dem jeg har forlatt, sier dosent Runar Bakken.