– Erfaring er ikke noe man har, men noe man gjør

Diagnostisering har blitt fjernsynsunderholdning. I programmet «Hva feiler det deg?» møtes to lag til kappestrid. Ett lag med leger, skarpladd med medisinsk kompetanse, og ett lag med representanter fra allmuen kun bevæpnet med internett.

Gjennom kjappe og konsise spørsmål skal lagene finne ut hva som «feiler» menneskene som står foran dem og svarer så godt de kan. Legene får demonstrert at de kan sin teori, og «allmuen» får vist at det er mye nyttig å finne på nettet.

Hun fortalte, og jeg lyttet

En gang, for mer enn et kvart århundre siden, sto det også et menneske som det «feilte» noe foran meg. I motsetning til menneskene i NRKs suksess-satsing, svarte ikke dette mennesket på spørsmål. Hun fortalte, og jeg lyttet.

Jeg husker fortsatt ansiktet hennes og hendene med fingre som var formet av tiår med revmatoid artritt. I 45 minutter snakket hun til meg og mine medstudenter om hvordan det var å leve med kroniske smerter. Hun fortalte at hun hver dag hadde alarmen på 05:00 fordi hun brukte en time på å komme seg opp av sengen.

Hun skildret hvordan hun startet hver dag med å sakte bevege på tær og ankler, langsomt bøye og strekke knær og hofter, forsiktig knytte og åpne hendene og møysomt bevege håndledd og albuer. Alt dette mens hun hadde blikket festet på plakaten hun hadde hengt opp ved fotenden av sengen – Munchs Skrik.

Det jeg ikke lærte fra lærebøkene

Det var ansiktet og hendene hennes jeg så for meg da jeg senere, i min korte sykepleierkarriere, møtte pasienter med smerter.

Det var fortellingen til denne kvinnen som minnet meg om å gi pasientene tid selv om jeg visste at listen over gjøremål jeg hadde i lomma på uniformen var lang, og jeg kjente at kroppen min fortalte pasientene at jeg hadde dårlig tid, selv om munnen min sa noe annet. Det betyr ikke at det jeg hadde lest i lærebøkene mine ikke var viktig og nødvendig.

For å kunne gi trygg og forsvarlig sykepleie, måtte jeg selvsagt kunne min smertefysiologi og ha kunnskap om ledd, ligamenter, inflammasjoner og ødemer. Jeg måtte kunne administrere smertestillende i korrekte doser og observere effekter og bivirkninger av disse. Men det var ikke i lærebøkene jeg lærte om smerteerfaring.

Erfaring leder til ny erfaring

De tidlige amerikanske pragmatistene var opptatt av erfaring. For John Dewey var ikke erfaring noe man har, men noe man gjør. Erfaring er ikke ettertanke, men noe vi er midt i og som samtidig er fremoverrettet. For erfaring leder til ny erfaring. Kunnskap som skapes gjennom erfaring, er derfor alltid i endring og utvikling. For pragmatistene starter all teori med erfaring, og det er i erfaringen teoriene blir testet, utfordret og endret.

For den radikale pragmatismen Jane Addams innebar dette at vi er forpliktet til å oppsøke erfaringene til mennesker som lever liv som er annerledes enn våre egne.

Addams mente at møter med mennesker som er ulike oss selv ikke bare er nødvendig for at vi skal innse hvor begrensede våre egne teorier, verdier og oppfatninger er, men også for at vi skal lære hva vi kan gjøre for å skape sosial endring.

Vi må bli perplekse

Addams var opptatt av at vi skal oppsøke «perplexities». I Det norske akademis ordbok er «forbløffet», «forvirret» og «rådvill» synonymer for «perpleks». Men det var ikke slik Addams brukte ordet.

Hun knyttet snarere perpleksitet til situasjoner der våre vanlige forståelser og handlingsmønstre blir utfordret, viser seg å være feil eller utilstrekkelige, og vi dermed blir nødt til å tenke på nytt. Perpleksitet er det første steget i utforskings- og læringsprosesser, og dermed en forutsetning for handling og sosial endring.

For å bli perplekse må vi være oppmerksomme. Legen og litteraturviteren Rita Charon skriver at det er gjennom oppmerksomhet den andre blir levende for oss. Jeg tror det er nettopp denne evnen til å skape oppmerksomhet og perpleksitet som er fortellingens superkraft.

Se verden gjennom andres øyne

Når vi forteller og lytter skaper vi et felles rom vi sammen kan utforske og der oppfatningene og teoriene våre stadig blir utfordret og utviklet. Gjennom fortelling blir vi invitert til å se verden gjennom den andres øyne. Det er noe annet enn å be den andre svare på konsise spørsmål for å bekrefte at teoriene våre stemmer.

Pandemien har tydeliggjort at vi må utdanne flere sykepleiere. Jeg håper vi fremover kan snakke mer om hvordan disse sykepleierne skal utdannes. Jeg håper kravet om å levere på kvantitet ikke fører utdanningene bort fra læringsformer der studentene får oppleve perpleksitet gjennom å møte mennesker som lever liv som er radikalt annerledes enn deres egne.

Jeg håper de store, nye kullene med sykepleierstudenter får læringssituasjoner som likner mer på den jeg fikk for et kvart århundre siden enn på en kunnskapslek på fjernsynet.